Mia Paulsen, Fontene

mia.paulsen@lomedia.no

Han mener pasientene faller mellom to stoler nå når samhandlingsreformen legger mer ansvar på kommunene. Kommunene strever med å ta på seg ansvaret for psykisk syke pasienter, viser en SINTEF-rapport vi presenterte onsdag.

Avgrenser seg

Også i barne- og ungdomspsykiatrien, der Baardseth jobber, er fagfolkene blitt svært «dyktige» på å avgrense seg i forhold til oppgaver og pasienter.

– Det er tautrekking om hvem som skal gjøre jobben. Vi avgrenser oss uten å tenke helhetlig på pasientene og uten å være sikre på om de får et godt tilbud i kommunen, sier Baardseth.

Han mener dette fører til at fagpersonene blir dårligere i stand til å virkelig se pasientene og hvordan de har det i sin situasjon.

Sosialarbeidere forsvinner

Baardseth ser en endring i tyngdepunkt fra tverrfaglighet, nettverk, grupper og terapeutisk arbeid og over til mer diagnostisering og medisinering og kortere behandlingstid i spesialisthelsetjenesten. Dermed er det mindre plass til ekspertene på helhet, som barnevernpedagoger og sosionomer. De forsvinner nå ut av spesialisthelsetjenesten. Inn kommer flere sykepleiere, psykologer og leger.

– Jo færre folk med sosialfaglig kompetanse, jo mindre ser man de helhetlige systemene som pasienten er en del av. Men vi kan ikke skrive ut barn uten å tenke nettverk, bolig, skole og hvordan de har det i hverdagen ellers, sier Baardseth.

Skjeler til pengene

Spesialisthelsetjenesten prioriterer behandling som gir dem økonomisk uttelling. Takstene belønner visse typer aktivitet.

Baardseth illustrerer med et eksempel fra egen praksis. Han jobber mot en liten skole hvor ca 15 barn får et tilbud fra barne- og ungdomspsykiatrien. Det ville være en god ide å holde gruppeundervisning for ansatte på skolen som jobber med barna til daglig, synes han. Men det går ikke, for takstene og måling av produksjon baserer seg på journaler for den enkelte klient.

– Vi lukker døra mer enn før. Vi er mindre ute i ansvarsgruppemøter om individuelle saker, gir mindre veiledning og mindre ettervern, sier han. Takstene bør endres, slik at det lønner seg å dra ut til kommunene og bistå med å heve kompetansen der, både når det gjelder enkeltklienter og generelt, mener Harald Baardseth.

Vil etterspørre kvalitet

I tillegg mener Harald Baardseth at produksjonskravene i psykisk helsevern må endres, slik at også utadrettet virksomhet lønner seg. Og spesialisthelsetjenesten må også bli målt på kvalitet.

– Nå blir vi i hovedsak målt på kvantiitet, og dette preger vår praksis. Det er nå i hovedsak opp til den enkelte seksjon og avdeling hvor mye en fokuserer på kvalitetsarbeid. Og da blir ofte økonomien avgjørende. Vi blir ikke målt eller verdsatt oppover i systemet på om brukerne er fornøyd eller om vi oppnår felles målsettinger. Og vi må få inn sosialfaget igjen og bli mer opptatt av pasientens helhetlige situasjon.

Mer til eldre barn

Mange 14-17-åringer i svært vanskelige situasjoner krever svært mye ressurser. Dermed får barn under 13 år klart mindre oppmerksomhet og ressurser enn før.

– Vi forsøker å løse de mest prekære behovene for ungdommene, og dermed blir det liten plass til å forebygge. Vi har ikke rom for å være med og utvikle den kompetansen som trengs i kommunene for å drive forebygging, sier han.

Baardseth tar forbehold om at bildet ikke er det samme overalt. Både på kommunalt nivå og foretaksnivå er det fattige og rike. Noen kommuner bruker svært mye ressurser på å hjelpe alvorlig syke pasienter med psykiatridiagnoser.

– Men at de bruker mye ressurser, betyr ikke nødvendigvis at tilbudet er godt, sier Baardseth. Årsaken er ofte mangel på kompetanse i kommunene.

Vil øremerke

Kommunene bør få øremerkede midler til forebygging. Det er et absolutt nødvendig tiltak, i alle fall for en overgangsperiode, mener Harald Baardseth. Han mener en slik øremerking må legge vekt på at kommunene får utviklet den kompetansen som det er behov for. Og spesialisthelsetjenesten må tvinges ut i kommunene for å bistå.

– Hva er konsekvensen av at forebygging blir nedprioritert?

– Min første tanke er at dette blir dyrt både menneskelig og økonomisk. Vi må jobbe mer med øyeblikkelig hjelp, og siden vi ikke klarer å fange dem opp tidlig, vil pasientene utvikle alvorligere lidelser som det krever lengre tid å behandle. Når de i tillegg blir skrevet stadig raskere ut, blir det også flere svingdørspasienter. Omkostningene for samfunnet på sikt vil kunne bli store innenfor mange felt, både helsetjeneste, politi, forsikring, skoler og andre, sier FO-tillitsvalgte Harald Baardseth.