JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

I ideologiens dragsug

Da utviklingshemmede og psykiatriske pasienter ble flyttet ut av institusjonene, forsvant hensynet til den enkelte i et ideologisk dragsug. Når politikerne nå går løs på barneverninstitusjonene, ser de ut til å ha lært lite av historien.
10.06.2008
13:50
16.12.2013 05:39

Barn skal ikke bo på institusjon i Norge. Det mener regjeringen. Underforstått: De 1400 barna som bor på barneverninstitusjon er feilplassert. Det er det ikke faglig dekning for å hevde. Snarere tvert i mot mener mange fagfolk at veien til institusjon nå har blitt altfor lang. Før barn og unge havner på institusjon, har de bak seg opp til flere oppbrudd i fosterhjem, og rus- og atferdsproblemer rekker å vokse seg store på veien. Det blir rett og slett vanskeligere å hjelpe dem, advarer de ansatte.

INSTITUSJON ER et ord som gir assosiasjoner til hvite frakker, isolasjon og medisinering. På institusjoner for utviklingshemmede, psykiatriske pasienter og foreldreløse barn har det skjedd overgrep av verste sort. Reaksjonen mot dette, kombinert med idealer om likeverd, likestilling og åpenhet, har de siste tiårene bidratt til en storstilt avinstitusjonalisering.

DA ANSVARSREFORMEN ble iverksatt i 1991, flyttet utviklingshemmede fra de store sentralinstitusjonene til egne leiligheter i hjemkommunene. Mange fikk langt bedre livskvalitet. De hvite frakkene, nøkkelknippene og leveransene fra storkjøkkenet var erstattet med egensmurte brødskiver på et hjemmekoselig kjøkken. For andre var overgangen fra trygge rammer til en såkalt normal tilværelse ensbetydende med tap av fellesskap. I nybygde leiligheter med hvite- og brunevarer de skjønte lite av, ble de sittende aleine.

SEINERE PÅ 90-tallet stod psykiatriske pasienter for tur. Mange av dem hadde bodd på store institusjoner avsondret fra samfunnet for øvrig. Nå skulle de «hjem». Noen kom til lokalsamfunn som hadde rustet opp det psykiske helsevernet og tok godt i mot dem. De fleste kom til kommuner som ikke var i nærheten av å ha dette på plass. De hadde levd forutsigbare liv innenfor institusjonens trygge rammer i et miljø der alle visste hvem de var. Nå ble de isolert i leiligheter i byer og tettsteder der toleransen for avvik var langt mindre. Det viste seg også at betydningen av «hjem» var sterkt overvurdert. For en del var det direkte belastende å komme tilbake til det samfunnet som en gang hadde utstøtt dem. Noen hadde ingen kjent hjemmeadresse. I hovedstaden ble dette problemet løst gjennom å tildele bydelstilhørighet etter fødselsdato.

FELLESTREKKET FOR disse to reformene er at individuelle vurderinger av hva som er best for den enkelte forsvant i det ideologiske dragsuget. Fordi det å bo i egen bolig og ha tilhørighet i et lokalsamfunn åpenbart er det beste for de mange, var det ikke rom for å diskutere alternativer for de få.

DEN FEILEN kan komme til å gjentas. Kanskje skyldes det institusjonenes skammelige historie. Kanskje skyldes det manglende kunnskap både om de menneskene det gjelder og om samfunnets toleranse for avvik. Uansett årsak, nå er det på tide at politikere lærer av historiens feil og lytter til fagfolk. De krever et differensiert tilbud for å møte et bredt spekter av behov: De aller, aller fleste barn og unge hjelpes best med tiltak i nærmiljøet, men for noen ligger redningen i en institusjonsplass.

FOR TIDEN er det populært å snakke om hensynet til barnets beste. At det først og fremst er et spørsmål om individuelle vurderinger, ikke politisk ideologi, må også gjelde for de barna som har det aller vanskeligst.

10.06.2008
13:50
16.12.2013 05:39