Solfrid Rød (tekst)

solfrid.rod@lomedia.no

Hanna Skotheim (foto)

hanna.skotheim@lomedia.no

48 pasienter kommer til et brakkebygg på Ullevål sykehus i Oslo to ganger om dagen for å få sin dose heroin.

De som injiserer, blir overvåket av sykepleiere, mens sosionomene Rune Naglestad og Cecilie Telnes holder seg i observasjonsrommet.

Her må alle pasientene oppholde seg minst 20 minutter etter å ha tatt sin medisin.

Naglestad og Telnes ser pasientene hver morgen og ettermiddag, følger til lege og tannlege, er mellomledd til Nav, bydelens ruskonsulenter og andre deler av hjelpeapparatet.

De har støttesamtaler og hjelper til med praktiske ting i hverdagen.

– Mange av pasientene mangler pass eller ID-kort. Vi blir med dem for å ordne det. De turene ut er viktige. Vi jobber mye relasjonelt og kjenner pasientene veldig godt, fastslår Naglestad.

– Dette er praktisk sosialt arbeid, veldig hands on, supplerer Telnes.

Halvveis i forsøket

Heroinassistert behandling er et femårig prøveprosjekt i Bergen og Oslo.

Det følges tett av forskere på Senter for rus- og avhengighetsforskning (SERAF), som nå har kommet med en evaluering.

Den viser at heroinassistert behandling tiltrekker seg en pasientgruppe som har vært vanskelig å nå med LAR (legemiddelassistert rehabilitering). LAR tilbyr substitusjonsbehandling, blant annet med metadon.

Gjennomsnittsalderen i heroinassistert behandling er 46 år, og 80 prosent av pasientene er menn. Nesten halvparten av pasientene har ikke fullført videregående skole, 11 prosent hadde nylig vært i fengsel ved behandlingsstart, og en av tre oppga at de hadde begrenset tilgang til mat.

Pasientene som injiserer heroin, gjør det i båser som overvåkes av sykepleiere.

Hanna Skotheim

Forskerne har intervjuet pasienter, pårørende og ansatte, og finner at pasientene opplever bedring i somatisk og mental helse.

De rapporterer også om redusert kriminell aktivitet.

Det er relativt få som faller fra programmet, konkluderer forskerne. 100 pasienter har til nå vært i behandling ved de to klinikkene. Rundt 30 av dem har sluttet, men halvparten av disse igjen har gått over til LAR. Det er positive funn, fastslår forskerne.

Pasientene peker på flere fordeler med å være i heroinassistert behandling: tilgang til medisinsk heroin, positivt forhold til de ansatte og det støttende miljøet på klinikken.

Hanna Skotheim

Rein heroin

De to sosionomene kjenner seg godt igjen i rapporten.

– Det første vi ser det på er huden, sier Naglestad.

Mange av pasientene har slitt med absesser, byller med puss. Det gir seg når gateheroin erstattes av medisinsk heroin, som er helt rein.

Heroinen som deles ut her stammer fra en plante i Tasmania som har blitt omgjort til pulver i Sveits før den blandes med vann på klinikken på Ullevål.

Alle pasientene får sine individuelt tilpassede doser, enten som tabletter eller til injisering. Sykepleiere veileder og overvåker pasientene for å unngå overdoser.

Pasientene gir uttrykk for at de har fått en helt annen ro og verdighet i livet når de ikke må jakte neste dose på gata, med alt det innebærer av kriminalitet og overdoser, påpeker Telnes.  

Jakten på stoff har fylt store deler av døgnet, og økt fritid kan oppleves krevende, påpeker forskerne i rapporten.

Men for flere gir det en mulighet til å ta opp igjen kontakt med familie og venner. Noen jobber for gatemagasinet =Oslo. Andre har tilbud om aktivitet noen timer om dagen. En pasient har utdannet seg til erfaringskonsulent og jobber nå som det.

– Det holder vel å si det. Det trengs ikke ytterligere ord, sier Naglestad.

De ansatte opplever mye takknemlighet, både blant pasienter og pårørende, men de understreker at dette er en veldig syk pasientgruppe med sammensatte problemer.

– Vi befinner oss i skjæringspunktet mellom behandling og skadereduksjon. Med denne pasientgruppa kan man ikke forvente endring over natta, sier Telnes.

Vernepleier Gustav Fjærli har sommerjobb på HAB. – Jeg har stor interesse for ruspolitikk, og tror på hjelp heller enn straff, sier han.

Hanna Skotheim

Først og fremst skadereduksjon

Det har hendt at pasienter har søkt seg herfra til døgnbehandling med mål om å bli rusfri.

Noen har en nedtrappingsplan i heroinassistert behandling. Men for de aller fleste handler det om å minimere skade og smerte.

«Hard to reach» og «hard to treat» er begreper som brukes om denne pasientgruppa.

– Først og fremst er de «hard to treat» fordi de aldri har fått den hjelpen de har behov for. Her får de endelig den medisinen de mener de trenger, og det er et godt utgangspunkt for å hjelpe, mener Telnes.

For henne er det viktig at prosjektet vektlegger brukermedvirkning. Alle i den tverrfaglige ansattgruppa har tett kontakt med pasientene. Heroindosene justeres verken opp eller ned uten at pasientene involveres.

– Vi løper ikke foran og sier at de må endre seg. Vi følger dem på den veien de går, sier sosionomen.

Ansvarsgruppemøtene holdes gjerne her på klinikken. Den har også blitt et sted der fastlege, Nav, ruskonsulenter og andre kan få kontakt med en pasientgruppe det ikke alltid er like lett å nå på telefon.

Klinikken på Ullevål har rundt 30 ansatte, vikarer inkludert. Sykepleierne går i turnus, mens sosionomene jobber dagtid.

Hanna Skotheim

Usikker framtid

Oppslagstavla på venteværelset varsler at du kan bli utskrevet av heroinassistert behandling dersom du selger eller kjøper narkotika her.

Ingen har blitt utskrevet foreløpig. Strenge regler påpekes som en utfordring, ifølge forskerne. Men Telnes og Naglestad opplever at det meste løses i dialog med pasientene.

En annen utfordring pasientene har, er bekymring for hva som skjer når prøveperioden på fem år er over. Det er en bekymring de to sosionomene deler.

Hanna Skotheim

Naglestad peker på at alle andre land som har hatt prøveprosjekt har videreført det som et fast tilbud.

Han håper det vil skje i Norge også. Sveits var først ute i 1994, og overvåket heroinbehandling finnes i dag blant annet i Nederland, Tyskland, Danmark og Canada.

– Hva kan bli konsekvensene hvis prosjektet ikke videreføres?

– Det blir jo tilbake til gateheroin. For mange vil det rakne med bolig og økonomi. Det blir flere sykehusinnleggelser, og kriminaliteten vil gå opp, frykter Naglestad.

– Hvis dere fikk snakke til politikerne som skal bestemme, hva ville dere sagt?

– Jeg er usikker på om jeg ville fortalt skjebnehistoriene om veldig syke mennesker som får bedre helse og økt livskvalitet eller om det er lurest å snakke om samfunnsøkonomi. Ja, heroinassistert behandling koster penger, men sykehusinnleggelser og fengselsopphold er også veldig dyrt, avslutter Telnes.  

De to klinikkene er finansiert fra Helsedepartementet, og kostet 155 millioner til sammen i perioden 2020–2023.

Medisinen har blitt dyrere enn først antatt, noe som har begrenset behandlingskapasiteten, ifølge forskernes rapport. De skriver at en formell kost-nytte-analyse først vil foreligge i slutten av 2026.

Cecilie Telnes og Rune Naglestad liker å jobbe så tett på pasientene.

Hanna Skotheim