Mia Paulsen, Fontene

mia.paulsen@lomedia.no

Dritan Kreshpaj er psykisk utviklingshemmet og må ha helkontinuerlig profesjonell omsorg for å holde diagnosene i sjakk: han har psoriasis, nyresvikt og psykisk lidelse i tillegg til at han er døv og utviklingshemmet. Uro kan gjøre ham psykotisk.

I desember forsøkte norske myndigheter å sende ham til Albania. Da tok den desperate broren ham med og gikk i skjul for å unngå utsendelse.

Dommen om utsendelse henger stadig over hodet hans. Men de norske myndighetene kan ikke svare på hvem som skal ta vare på ham i Albania. Ifølge broren, Skredi Kreshpaj, har det vært snakk om å plassere ham på en institusjon for narkomane og prostituerte. Skredi Kreshpaj sier at mennesker med psykisk utviklingshemning er uønskede i Albania.

– Får ikke dialyse

Hjelpeverge Wenche Natland Dahlen, som er vernepleier og jurist, er dypt bekymret for Dritan.

– Det er dokumentert at han ikke vil få dialyse i Albania fordi han er psykisk utviklingshemmet, uansett om familien skulle hatt penger til å betale for det, sier hun til Fontene.

Natland Dahlen refererer til utvisningsdommen fra Oslo tingrett, som forteller at Dritan hadde språk og hørsel til 10-11 års-alderen. Da ble han plassert på en institusjon for psykisk utviklingshemmede i Albania, hvor han ble mishandlet. Da han kom til Norge, var han døv, dehydrert og kunne ikke snakke. Han ble tatt med til Norge som 17-åring.

Hjelpevergen forteller at Dritan ble idømt 63 000 kroner i saksbehandlingskostnader etter å ha anket utvisningen, en effektiv måte å stoppe videre anker og etter hennes mening en «maktdemonstrasjon av en annen verden». Dritan har ikke egne midler.

Menneskelige hensyn

Vernepleier Cato Brunland Ellingsen, som sitter i FO-ledelsen, mener det er underlig at ikke Dritan har fått opphold på humanitært grunnlag. Han presiserer at han ikke har juridisk kompetanse, men viser til de menneskelige hensyn i saken.

– Man bruker enkeltmennesker som middel for å nå innvandringspolitiske målsettinger. Som fagperson og fagforeningsmann synes jeg det er betenkelig, sier han. Ellingsen mener målsettingen i dette tilfellet er å unngå at det kommer for mange funksjonshemmede asylsøkere til Norge.

– Jeg tror ikke det vil komme en flom av asylsøkere med nyresvikt eller psykisk utviklingshemning til Norge, sier han.

Ellingsen peker også på at Dritan i likhet med Maria Amelie må lide for handlinger som foreldre har gjort, siden Dritan var under 18 da han kom til Norge.

Tåler ikke forandring

– Jeg mener ikke at psykisk utviklingshemning i seg selv skal være asylgrunn, men i dette tilfellet er det tvil om situasjonen i Albania og hvordan Dritan eventuelt vil takle belastningen ved å flyttes til Albania. Etter mitt syn burde tvilen komme ham til gode, sier Ellingsen. Som vernepleier har han erfaring for at mennesker med psykisk utviklingshemning ofte har problemer med å forholde seg til endringer i livssituasjon. Derfor kreves det stor varsomhet.

Cato Brunvand Ellingsen har hørt at myndighetene vil plassere Dritan hos pårørende i Albania, noe han mener neppe hadde blitt gjort om Dritan var oppvokst i Norge. Til det er Dritans behov for store. For øvrig sier Skredi Kreshpaj til Adresseavisen at foreldrene lever i skjul i Italia, og at de ikke kan ta seg av sønnen.

Ellingsen varsler at FO vil undersøke hvordan asylinstituttet forholder seg til mennesker med psykisk utviklingshemning.

Håper på omgjøring

Det er opprettet en facebookside La Dritan Kreshpaj bli i Norge til støtte for Dritan, og Wenche Natland Dahlen håper på et politisk engasjement som kan føre til omgjøring.

– Jeg er nødt til å håpe på omgjøring, noe annet holder jeg ikke ut, sier hun.

Saken ble tatt opp av SV-representant Snorre Valen i Stortinget i desember. Justisminister Knut Storberget sa da at det ikke er behov for endringer i regelverket, og at han har tillit til vurderingene i Utlendingsdirektoratet (UDI) og Utlendingsnemnda (UNE).