Tid for likegyldighet

Det er et hardt arbeidsmarked. Mange slås ut på grunn av kravene som stilles, om økt fleksibilitet og innsatsvilje. Likevel sies arbeidsledigheten i Norge å være blant det laveste i verden, drøye 2 prosent. Det rare er at bare 71 prosent er i jobb. Hva med resten?
10.06.2008
13:57
16.12.2013 05:39

edv@lomedia.no

Nettopp, de 400 000 med «nedsatt funksjonsevne» som står utenfor arbeidslivet er jo ikke talt med til de arbeidsløse. Her i de 27 prosentene oppholder de uføretrygdede seg. Et mindre systemteknisk ord for ufør er invalid, et umoderne ord som ikke passer inn i den offentlige samtalen om inkludering og respekt for individet. På engelsk betyr jo invalid «ugyldig». Du gjelder ikke, teller ikke med i regnestykket, ikke en gang på arbeidsledighetsstatistikken.

Heller enn motsetningen gyldig – ugyldig, hadde det kanskje vært greiere å tenke på alle som gyldige, det vil si at vi burde stille oss likegyldige til hvorvidt de andre rundt oss er ugyldige. Det gjør de færreste. Ifølge privat forskning er det oftest stilte spørsmålet ved inngåelsen av nye bekjentskap fortsatt: «Hva gjør du for noe?» (underforstått: til daglig. «Holder praten gående» er feil svar og ikke særlig morsomt i lengden). Årsaken til mye sosial segregering kan isoleres til det spørsmålet. Er du ugyldig, er ikke grensen særlig høy for hvor ofte du gidder å svare. Det kan være en lettelse å isteden bare omgås andre i samme situasjon som deg selv, andre ugyldige. Og en lettelse for de gyldige (=med jobb) å slippe slike pinlige møter.

En annen måte å forstå ugyldighet er i betydningen «ikke gangbar». Motsetningen gangbar er ellers kjent fra myntvesenet. Vi er over i pengenes verden. Det er forresten nyttig å observere at mange som i arbeids medfør regnes som ikke gangbare, konsumerer varer like mye som de gangbare; De bidrar i stor grad til varehandelens andel av BNP. Til ikke gangbare å være, beveger de seg overraskende mye, mellom handlebyene ute ved motorveien. Du møter dem langs pallene på Biltema, Nille og Europris. Enkelte individer kan ha mer disponibelt på kortet per måned enn de lavtlønte av de gangbare, som ofte må betale på dyre studie-, hus-, og billån. De er ufrie til å investere, men frie til å shoppe og holder lavpriskjedene flytende, med dertil hørende arbeidsplasser.

En like viktig rolle spiller de ugyldige for sysselsettingen i offentlig sektor. I Norge jobber over 460 000 mennesker, hver femte arbeidstaker, innenfor helse- og sosialtjenestene. Ansatte i statlig velferdsforvaltning kommer i tillegg.

«There is no such thing as society» kommenterte Margaret Thatcher suverent til et dameblad for 21 år siden: Verden er individer, konsumenter som gjør individuelle valg, og slik foreligger markedets selvstyrte virkelighet, det nærmeste vi kommer et «samfunn». Den rådende forbrukerideologien tyder på at hun har rett. Men i så fall, må ikke de ugyldige og utalte nettopp telle som gyldige siden de bidrar til å høyne BNP og sikrer livsviktig sysselsetting for store deler av befolkningen? Bare slik kan ansatte og utsatte gå på fest sammen igjen. Kanskje et godt åpningsspørsmål blir: «Har du kjøpt noe artig i det siste?»

10.06.2008
13:57
16.12.2013 05:39