Tekst: Øystein Helmikstøl (tekst)

oystein.helmikstol@lomedia.no

Foto: David Gonzalez (foto)

david@buendia.no

Fontene glir såpass greit inn gjennom dørene på politistasjonen i Tromsø at vi et øyeblikk lurer på om de har gjort en grundig nok bakgrunnssjekk. Vi lander på at det kan være vestlendingen i oss som tenker sånn, og trasker videre. De 450 ansatte bak dørene tar Fontenes besøk med fatning.

Men vi skal snart bli kasta ut, ikke bare én gang, fra rommene der vi treffer June Wiesener. Men det vet vi ikke enda. Det er god stemning. Nesten slik det var da Wiesener selv gikk inn dørene her første gang.

Da var hun spent. «Hva tenker politifolka nå når de får en sosionom som leder?» lurte hun på den dagen i mai da hun begynte som leder her.

– Jeg ble tatt imot med åpne armer, de ansatte likte at politiet tør å satse nytt, sier Wiesener i dag.

Forebygging, forebygging

Vi treffer sosionomen på politistasjonen i Tromsø i de dagene «alle» snakker om forebygging. Den 19-årige forfatter-kometen Oliver Lovrenski snakker i VG om at Oslo er blitt mer brutal bare på de siste to årene. Han har ikke løsningen på hvordan man skal stoppe utviklingen, men han «tror på mer forebygging», forteller han.

Det tror også politiet på. I «Politiet mot 2025» og i andre politiplaner framover, er det «forebygging» det handler om. «Forebygging er imidlertid ikke en oppgave for politiet alene», skriver politidirektør Benedicte Bjørnland i strategiplanen.

Og det er akkurat her sosionom June Wiesener kommer inn, som en foreløpig sjeldenhet: Det er første gang seksjonen for forebygging er skilt ut fra etterretnings-seksjonen i Troms politidistrikt, som en helt egen enhet. Og det er den eneste forebyggings-seksjonen i landet som blir ledet av en sosionom, så langt Wiesener kjenner til.

Brevet

Wiesener har aldri vært redd for å lede, og hun er engasjert. Hun er den typen som rekker opp hånda på foreldremøter og melder seg frivillig, når vi andre ser i gulvet.

Hun har vært meddommer i tingretten, plasstillitsvalgt i Nav, integreringsvenn og norsklærer i Røde Kors. Og fotballtrener. Nå har hun en periode der hun tar det helt med ro, forteller hun.

For henne betyr det å ta en mastergrad hundre prosent samtidig med at hun jobber hundre prosent som seksjonsleder i politiet. Og har barn, mann og hund.

Hun er ikke religiøs, bare litt overtroisk. Hun kom ikke inn på barnevern, men kom inn på andrevalget: Sosionom. Det tok hun som et tegn. I forbindelse med søknaden om studieplass måtte hun skrive et brev om hvorfor hun ville studere akkurat det.

– Hele brevet handlet om forebygging, sier Wiesener.

David Gonzales

Hun ville forebygge Shaken baby-syndrome, forteller hun. Og gjorde det hun ofte gjør: Tok utgangspunkt i personlig erfaring.

– Vi hadde selv et barn med kolikk, da gråter barnet ekstremt mye.

Det gikk bra for deres del, men hun kan skjønne at foreldre kan bli så utkjørte at det ender med at de rister barnet, «i et øyeblikk der de ikke er helt klare», som hun sier.

– Hvis samfunnet hadde tatt bedre vare på nybakte foreldre med kolikkbarn, og tilbydd litt mer hjelp, kunne man forebygget alvorlige hendelser.

Første lederjobb: ROS

Etter elleve år som barne- og ungdomsarbeider i flere barnehager, endte hun altså opp som sosionom. Hun var innom Nav noen år, før hun kom over en ledig stilling som leder for Senter for spiseforstyrrelser i Troms og Finnmark (ROS). Hun spurte ektefellen og venner om de trodde hun kunne være leder. «Du er som skapt til det», svarte de.

– Da var det bare å gutse.

Wiesener ledet senteret i to år. Det er fem slike sentre i Norge. Alle har merket en stor økning i antall henvendelser de siste årene. Total rådgivning har økt med over 70 prosent hvis man sammenligner tallene fra 2019 med tallene fra 2022. I skrivende stund står 313 personer på venteliste for hjelp.

– Det er en nasjonal epidemi vi snakker om, sier Wiesener, og forteller at også ved hennes senter merket de en helt ekstrem økning av henvendelser.

Det kommer til å bli verre, spår Wiesener.

– Vi vil se mer av denne formen for psykisk uhelse, så lenge samfunnet kjøres på den måten det gjør nå.

– Hva er feil med samfunnet?

– Du skal lykkes i alt på alle arenaer, allerede som barn. Det er prestasjonskrav og målingssystemer. Skolebarn får for få sjanser til å mestre ting.

Også lederjobben ved ROS-senteret var personlig for Wiesener.

– Jeg har søsken som har slitt med dette. Og andre nære som har hatt spiseforstyrrelse. Det lå hjertet mitt nært.

Senteret sto i fare for å bli lagt ned flere ganger.

– Det var vanskelig å få kommune og fylke til å forstå hvor viktig tilbudet var.

Sosionom i politiet

Auda. Vi blir på en politifaglig måte kastet ut av rommet, først det ene, så det andre. Wieseners forsøk på protest går ikke hjem, noen andre har booket. «Syv personer står på gangen og venter på å komme inn», sier en stemme tørt. Noen må ut: Vi.

– Det er to andre sosionomer på din seksjon. Hvorfor trengs dere i politiet?

– Politiet har mye bra kunnskap, mye erfaring og god arbeidsmetodikk. Men de er lært opp til å være reaktive, de skal reagere når ting skjer. Sosionomer blir lært opp til å være proaktive, til å forebygge. Og jobbe for at ting ikke skal skje i det hele tatt.

Seksjonen holder nå på med å ansette folk, men Wiesener skal etter hvert lede ni ansatte. Hun har ansvar for blant annet Nettpatruljen, en næringslivskoordinator, familievoldskoordinator, en som skal jobbe med å forebygge radikalisering og et støttesenter for personer utsatt for kriminalitet. Det siste er spesielt viktig for Wiesener.

– De som har vært utsatt for kriminalitet kan komme og få informasjon om hva skjer hvis de anmelder. Det er ikke alltid man er helt sikker på om det man har vært utsatt for er noe man skal anmelde. I tillegg er de samtalepartnere, de kan prate om det de har vært utsatt for og kan følges opp over lang tid.

De som jobber på støttesenteret kan også være vitnestøtte i retten. De gir også ut en del informasjon til foresatte, hvis barna har vært utsatt for kriminalitet.

– Men er dette forebygging?

– Ja, på sitt beste. Man sikrer at de mange som har vært utsatt for grov kriminalitet, ikke faller utafor samfunnet. At de får snakke om ting, at de får den støtten de trenger for raskest mulig å komme tilbake i arbeid eller på skole. Eller tilbake til livet.

David Gonzales

Lederstil

Wiesener vil ikke være «sjef».

– Jeg liker å være leder, sjef er noe helt annet, da er du opptatt av å bestemme ting. Som leder spiller du andre gode.

Hun har noen viktige punkter som hun prater med sine ansatte om.

Det ene:

– Hvis valget står mellom å ta vare på ungene sine, og jobben, så er det ungene som skal vinne, alltid.

Det andre:

– Hvis de trenger noe, for eksempel å jobbe hjemmefra, for å løse oppgavene sine den dagen, så finner vi en løsning.

Selv bruker Wiesener til sammen tre og en halv time daglig på å komme seg til og fra hjemmet i Straumsbukta.

Statsministerkandidaten

Wiesener er nummer tre i en søskenflokk på seks. Pappa er utdanna lærer, men jobber nå som bussjåfør. Han drev også gården da Wiesener var liten. Mamma var barne- og ungdomsarbeider og jobbet på SFO, hun døde for fem år siden. De var avlastningshjem og fosterhjem.

– Mamma har alltid sagt at jeg ender opp som politiker.

Wiesener har meninger om alt fra skolesystem, behandlingsplasser for psykisk syke, strømpriser og manglende gatelys i distriktene.

Vi har havnet oppover i etasjene på politihuset, til høyre passerer vi et avhørsrom, men vi sikter rett fram.

– Hvis jeg skulle gått inn i politikken, så er det statsminister jeg ville vært. Som statsminister kan jeg virkelig få gjennomslag, sier Wiesener.

– Seriøst?

– Ja. Jeg hadde likt en posisjon der jeg virkelig kunne få gjennomslag.

Hun tenker seg om og sier at hun kanskje «ikke hadde orket å stange hauet i veggen og inngå kompromisser på ethvert punkt.»

Hun vil at Fellesorganisasjonen skal rope høyere, stå på barrikadene, og demonstrere mot de høye strømprisene, blant annet. Wiesener sier at det er SV hun er minst uenig med, og Rødt, hadde det ikke vært for at hun er veldig for Nato.

– Jeg er enda ung, mye kan skje. Kanskje mamma får rett en dag?