Setter FO med sitt forslag til rettighetsforskrift rusbehandlingen tiår tilbake i tid?

FO sier nei til tvungne urinprøver i barneverninstitusjoner. Feilslått, mener tillitsvalgte i Bufetat. FOs forslag fratar i praksis personalet alle muligheter til effektiv rusmiddelkontroll, skriver Jan Aarskog, Patrik Dahlqvist og Randi Jessen i dette innlegget.
07.01.2011
13:10
14.12.2013 12:48

Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet sendte 17.8.2010 ut på høring forslag til revidert forskrift om rettigheter og bruk av tvang under opphold i barneverninstitusjon (rettighetsforskriften).I følge dagens forskrifter kan ikke personalet på institusjoner med beboere plassert etter § 4-4 femte ledd og § 4-12 kreve eller gjøre avtale om at beboeren skal avlegge urinprøver. (Jmf dagens forskrift § 2 og § 15). Beboere som er plassert på institusjon etter atferdsbestemmelsene kan imidlertid gi samtykke til slik urinprøvetaking og Fylkesnemnda kan vedta at slik prøve blir avkrevd.

I departementets nye forslag skriver de at de ”ser at det kan være behov for frivillig urinprøvetaking også for personer som ikke er plassert på institusjonen med hjemmel i en av atferdsbestemmelsene.” videre at ”Å å ha mulighet til å samtykke til urinprøver kan ha en positiv virkning for beboer. Beboer kan på denne måten avkrefte mistanke om rusmisbruk. Hvis beboer selv ønsker å bevise at han/hun ikke ruser seg overfor institusjonen og sine foreldre, så bør beboer ha denne muligheten”. Lenger ute i forslaget skriver departementet at ”Det må også være mulig for beboer å trekke samtykket tilbake uavhengig av hvor langt prosessen har kommet og uten at det får konsekvenser.” (vår utheving)

Særlig dette siste har vi store problemer med. Problemet er at det foregår mye rusing, les hasjrøyking, i de såkalte ”omsorgsinstitusjonene”. Rusingen er likevel gjerne ikke så omfattende at den kvalifiserer til vedtak i fylkesnemnd, dermed er personalet satt sjakk matt med de forskrifter som er foreslått nå. En ungdom kan etter forslaget på frivillig basis avlegge urinprøver for å bevise sin ”uskyld”. Problemet med dette er hvem som skal oppfordre til at han eller hun gjør dette, og hvordan disse skal handle om vedkommende sier nei eller trekker samtykke etter en tid. Normalt ville da foreldre for hjemmeboende barn gå utfra at ungdommen ruset seg og iverksatt virkemidler deretter. Problemet er jo at dette vil være konsekvenser eller reaksjon på nekting av avlegging av urinprøver, noe som forslag til forskrift ikke gir adgang til på en institusjon. Ungdommen skal kunne” trekke samtykket uten at det får konsekvenser”.

Situasjonen er noe bedre i de såkalte adferdsinstitusjonene. Beboeren som er plassert med hjemmel i § 4-24 kan altså avkreves urinprøver hvis det følger av fylkesnemndas vedtak. (jmf. dagens forskrift § 24.)

Dette siste vil imidlertid FO til livs i sitt høringsvar. Der heter det: ”FO er mot at urinprøver skal avlegges uten ungdommers samtykke, og mener at heller ikke fylkesnemnda skal kunne fatte vedtak om dette. Vi mener derfor at bestemmelsene om tvungne urinprøver må ut av forskriften”

I realiteten vil FO her frata personalet både i omsorgsinstitusjonene og i adferdsinstitusjonen alle muligheter til effektiv rusmiddelkontroll. I forslaget fra departementet har i det minste personalet på adferdsinstitusjonen en sjangs nå. Om forslaget fra FO blir gjort gjeldende kan Bufdir bli tvunget til legge ned all rusmiddelbehandling og skrinlegge alle planer om flere nye rusinstitusjoner. Metodene som er planlagt brukt i de nye rusbehandlings institusjonene til Bufetat blir etter forslag til forskrift fra FO rett og slett ulovlig.

Aktuelt nå er at læringsbasert rusbehandling (LBR) skal prøves ut i noen institusjoner i Bufetat. Dette er en metode som har vist god effekt både i utlandet og her hjemme via MST. Problemet med metoden i fht forskrifter er at den fordrer urinprøvetaking. Den kan derfor pt bare benyttes på adferdsinstitusjonene og i MST. Som fagperson er jeg er i tvil om metoden der treffer sin optimale målgruppe i ”adferdsinstitusjonen”. Ungdom på disse paragrafene har ofte kommet så langt i sitt rusmisbruk at metoden mulig er uhensiktsmessig eller mangelfull. Etter min oppfatning er metoden imidlertid veldig god ifht ungdom som er i startgropen og som bare så vidt har prøvd hasj eller endog har brukt det en stund. Her setter imidlertid plasseringsparagrafen og forskriften nå bom for metoden i omsorgsinstitusjonene. Som fagperson ville jeg altså gjerne sett metoden prøvd ut både i ”adferdsinstitusjoner” og i ”omsorgsinstitusjoner”

Jeg oppfordrer derfor til at det taes noe inn i forskriften som tilsier at personalet kan handle som om ungdommen ruser seg dersom de ikke frivillig avlegger urinprøver og at dette for eksempel omtales som milde tvangsformer. Videre at mer ekstreme metoder eller former for tvang forbeholdes tvangsparagrafene, dvs ved hjelp av medisinsk personalet etc. Eventuelt at det gies adgang til forsøksprosjekter i så måte.

Blir FO sitt forslag det endelige resultatet anser jeg at Bufetat, og for den slags skyld de private og ideelle, sin rusbehandlings satsing som død og begravet, flere tiårs forskning ubrukelig og aller verst – sannsynlig sterk vekst i antall rusmisbrukende ungdommer i institusjon. De eneste som da kan holde på med rusbehandling i Bufetat er da MST/FNT og FFT, alle hjemmebaserte tjenester.

Jan Aarskog, Patrik Dahlqvist og Randi Jessen, regiontillitsvalgte i Bufetat, henholdsvis region vest, øst og nord

Debattinnlegget følges opp redaksjonelt i Fontene nr. 1/11.

07.01.2011
13:10
14.12.2013 12:48