Riper i lakken

Norge virker blankpolert, men her og der sprekker polishen. Forsker Terje Olsen går tett på, et privilegium med bismak.
03.07.2009
15:35
16.12.2013 10:40

edv@lomedia.no

– Det er mye opprørende og trist å se. Jeg ser hvor sammensatt Norge er, på godt og vondt.

CV-en til Terje Olsen gir inntrykk av en engasjert forsker. Han har undersøkt helsetjenestene til samer i Tysfjord, fangers jobbmuligheter etter soning og utviklingshemmedes kontakt med arbeidslivet. Ofte handler det om mennesker som opplever makt, men som ikke har veldig mye makt selv. Den inngangen på forskninga hans er tilfeldig, påstår Olsen.

Det begynte i 1993 da Olsen dro på et halvt års feltarbeid på vestkysten av Grønland. Temaet ble unge i Nuuk, i revet mellom bylivet og fangstidentiteten, danskhet og grønlandsk tilknytning.

– Mye av det jeg holder på med handler om å forstå eller forklare en eller annen form for urettferdighet. Olsen stortrives med jobben på Nordlandsforskning.

– Det er et veldig kreativt fagmiljø for den som er opptatt av å forske. Hverdagen min handler om å skape nye prosjekter og gjennomføre dem, med stor grad av frihet til å forme og legge opp sin egen hverdag. Aller morsomst er det å være ute i felten, å få prate med folk, få høre hva folk står i.

– Jeg blir hele tida overraska over hvor godt jeg blir tatt imot rundt omkring. Det er et kjempeprivilegium. I løpet av et vanlig år blir det mange reiser og utedager. Det passer meg veldig godt.

Kroppsarbeid

I 2008 forsket Olsen og en kollega på arbeid og utdanning bak murene.

– Det var også en type eksotisk verden for meg, selv så brutalt det systemet er. Å få muligheten til å se et fengsel fra innsida, å snakke med folk som står i det, det var å se inn i noe jeg ikke hadde sett før.

Han fikk seg noen overraskelser.

– Det snakkes om at norske fengsler er en søndagsskole. Men hvor brutalt og alvorlig det er å sitte i et høysikkerhetsfengsel, ble klart for oss fra dag én. Det er et system som er innretta på å pine folk. Å være kontrollert til de grader både fysisk og psykisk hele døgnet.

– For å gå på toalettet måtte fangene ringe på en knapp for at en person skulle komme og låse dem ut av cella, følge dem, låse dem inn på do, så tilbake til cella.

Olsen og kollegaen var der inne bare 20 dager.

– Men selv vi opplevde at det gjør noe med kroppen å måtte bli låst inn og ut av hver eneste dør. Kroppen ter seg annerledes. Men de som lever i det måned etter måned, år etter år… Det gjør noe med folk.

Så fikk fengselet lagt inn toaletter på cellene. Én fange sa at egentlig hadde det vært greit å ikke ha do på cella, for da fikk han i det minste mulighet til å snakke med betjenten den lille turen mellom cella og toalettet. De blir frarøvet noen grunnleggende sosiale kontakter.

Produktive uføre

– Motivasjonen for å begynne å studere antropologi er fascinasjonen for det eksotiske. Som oppdragsforsker oppdager man at mye av det som er veldig nært, kan også være ganske eksotisk. For eksempel arbeidsplassene der utviklingshemmede jobber.

De fleste utviklingshemmede er i aktivitet enten på dagsentre eller i tilrettelagte bedrifter. I februar disputerte sosialantropologen i Uppsala, med en avhandling om utviklingshemmede sine vilkår og opplevelser i bedriftene med varig tilrettelagt arbeid (VTA).

– En møter sine egne fordommer. Før jeg startet de første studiene mine i VTA-bedriftene, som da het ASVO, på begynnelsen av 2000-tallet, kjente jeg ingen utviklingshemmede selv, utenom noen personer jeg hadde møtt i barndommen i bygda der jeg vokste opp. Jeg trodde at det med ironi ville bli veldig vanskelig å håndtere. Det var jo totalt bom, viste det seg.

Han ble overrasket over hvor mye de utviklingshemmede produserte. Veldig mange saker og ting som vi omgir oss med i hverdagen vår, har vært innom en VTA-bedrift: Alt fra nummerskilt, lastebildeler, fyringsved, reklamemateriell for kabel-tv, plakater og malerullsett til byggvarekjedene.

– Hva synes du om oppmuntringspengene de får for å produsere? – Det er det evige dilemmaet. Ingen har funnet noen politisk akseptabel løsning på det, verken myndighetene eller interesseorganisasjonene. Når jeg har spurt utviklingshemmede som jobber på vanlige arbeidsplasser om det, sier de fleste at de heller vil beholde uførepensjonen enn ta den økonomiske usikkerheten som ville følge med høyere lønn.

En skal ikke undervurdere betydningen av uførepensjonen som et økonomisk sikkerhetsnett, mener Olsen.

I avhandlingen undersøker Olsen noen ubehagelige spørsmål: Utviklingshemmede regnes ikke som del av arbeidsstyrken, men forventes likevel å produsere. Hvor frivillig er det egentlig å jobbe i VTA? Hvor går skillet mellom arbeid og omsorg? Hvordan oppleves det å jobbe der, uavhengig av hvor «vellykket» myndighetene beskriver det? Er bedriftene en sosial hybrid, en etterlikning av livet, utenfor arbeidslivet? Er det bare på liksom? Bidrar disse arbeidsplassene til klassedeling og tradisjonelle kjønnsroller?

Tro mot rollen Noen rapporter havner i ei hylle i departementet.

– Det er litt uforutsigbart hva slags liv rapportene våre får etter publisering. Noen ganger kan det føre til noe, andre ganger har en inntrykk av at de ikke fører til noe. Men jeg har registrert at det jeg har vært med å skrive på har blitt lagt merke til, sitert, tatt med som del av noen større debatter og beslutninger.

Flest oppdrag kommer fra offentlige etater innen helse og omsorg, arbeid og inkludering, barn og likestilling. Det hender Olsen og kollegene takker nei.

– Det er ting vi har sendt tilbake av etiske grunner eller fordi det har vært for styrt. Selv om han holder på forskerrollen, er Olsen med i en del organisasjoner, altfor mange, ifølge samboeren hans: Redd Barna, Amnesty, Attack, Palestinakomiteen. Til og med Norske Kvinners Sanitetsforening, som han synes er veldig flinke.

– Som attackmedlem har du en politisk slagside, i alle fall privat? – Men jeg er bare støttemedlem. Jeg reagerer på den voldsomme krafta i nyliberalismen. Den spiser seg inn på alle samfunnsområder. En verdensorden som virker drepende, ikke minst i fattige land og blant urfolkene.

– En del samfunns- og helseforskere mener forskninga bør gi noen resultater for de objektene som stiller opp… – Det jo et av flere syn. Det jeg holder på med skal bidra til kunnskap, men det er alltid vanskelig å si at nytteverdi alene skal legitimere forskningspraksis. Det er mye viktig forskning som en ikke umiddelbart så nytten av.

Tabu

Temaet i en rapport Olsen nylig leverte sammen med en kollega i Nordlandsforskning er enda mer ubehagelig: Hvordan det står til med rettssikkerheten til dem som har VTA-jobb. I rapporten «Vanskelig å snakke om» undersøker de vold og overgrep på disse arbeidsplassene. Det er hendelser som opprører, men som er lite nevnt i offentligheten.

Slikt skjer bare ikke her hos oss.

Intervjuet er hentet fra Fontene Forskning nr. 1/2009

Grad (snart): Phil. Dr.

Stilling: Seniorforsker ved Nordlandsforskning

Aktuell med: Doktoravhandlingen «Versjoner av arbeid: Dagaktivitet og arbeid etter avviklingen av institusjonsomsorgen», Universitetet i Uppsala 2009

03.07.2009
15:35
16.12.2013 10:40

Grad (snart): Phil. Dr.

Stilling: Seniorforsker ved Nordlandsforskning

Aktuell med: Doktoravhandlingen «Versjoner av arbeid: Dagaktivitet og arbeid etter avviklingen av institusjonsomsorgen», Universitetet i Uppsala 2009