Simen Aker Grimsrud

simen@lomedia.no

Blant hvite villaer og grønne plener ligger en lang bygning omkranset av en stor hage med eple,- og pæretrær.

Vernepleier Ståle Bratsveen fisker ned en gul plomme og hiver den i munnen.

– Vi er opptatt av at det skal se pent ut her, at hagen skal gli inn i som en naturlig del av nabolaget. Det er ønskelig at det ikke skal se ut som en institusjon.

– Normalisering, sier han, – det er det vi er opptatt av.

Simen Aker Grimsrud

– Store bofellesskap gir signaler om avvik

Nettopp normalisering ble tatt inn som et viktig mål på starten av 1990-tallet. Personer med utviklingshemming skulle ikke lenger stues inn på institusjoner. Nå skulle de bo så normalt som mulig, i helt vanlige nabolag.

De nye bofellesskapene som vokste fram, besto av tre til fire leiligheter. Men rundt tusenårsskiftet snudde trenden. Lokalpolitikere så sitt snitt til å spare inn noen kroner på såkalte stordriftsfordeler. Bofellesskapene vokste seg større.

Av personer med utviklingshemming som flyttet mellom 2000 og 2010, flyttet mer enn halvparten inn i bofellesskap med minst åtte personer, og et økende antall flyttet inn i bofellesskap som var beregnet på flere grupper, ifølge Jan Tøssebro.

– De største boligene som ble bygget, rommet opp mot 20 beboere eller mer, sier Tøssebro.

Professoren ved NTNU har lang fartstid som forsker på utviklingshemmedes levekår i Norge og viser til rapporten han skrev for ni år siden.

Siden den gang har ikke myndighetene kartlagt bosituasjonen til personer med utviklingshemming. Det er Tøssebro kritisk til.

Professor Jan Tøssebro ved NTNU sier at store bofellesskap oftere ligner på institusjoner enn mindre bofellesskap.

Privat

Opptatt av at det skal se normalt ut

Gjøvik er kjerringa mot strømmen. Der har politikerne vedtatt at maks seks personer skal bo i samme bofellesskap.

I 2005 flytter Øystein Slåtten inn i sin splitter nye leilighet i Skoglundstien i Gjøvik. 27-åringen har utviklingshemming og en alvorlig form for epilepsi. De kraftige anfallene kommer gjerne om natta.

Endelig får han flytte hjemmefra. Eget kjøkken, stue, bad og soverom. Det er trygt å vite at de ansatte i bofellesskapet er på jobb døgnet rundt for å hjelpe han og de tre andre som bor her.

– I vår situasjon er dette et veldig godt tilbud, sier pappa Håvald Slåtten 15 år senere.

I dag er han på besøk hos sønnen. Utenfor vinduet er gartneren som de pårørende har leid inn, godt i gang med å beskjære hekken og trærne.

Håvald Slåtten mener det er bra at sønnen Øystein ikke må forholde seg til så mange ansatte.

Simen Aker Grimsrud

– Vi har vært veldig opptatt av det skal se normalt ut her, at folk ikke skal tenke at «der bor dem». Vi pårørende har stått for planting av frukttrær og bærbusker, og det nyter Øystein og de andre godt av. Det blir til plommesyltetøy, ripssyltetøy og smoothier store deler av året, sier Slåtten.

– Har det blitt slik dere ønsket?

– Jeg syns ikke det stikker seg veldig ut, så det er jeg fornøyd med. Det er klart at det har litt institusjonspreg, men ikke så mye at det gjør noe.

Vernepleier: Får et tettere forhold til beboerne

Det er 14 ansatte i det døgnbemannede bofellesskapet. I løpet av en uke er det vanligvis mellom fire og seks personer innom Øysteins leilighet – folk han etter hvert kjenner godt og er trygg på.

– Jeg tror det er så bra her fordi det er lite og oversiktlig. Det er helt avgjørende at Øystein ikke må forholde seg til for mange folk, mener Håvald Slåtten.

Han skryter av jobben vernepleier Ståle Brattsveen og kollegaene gjør for sønnen.

– De aller fleste som jobber her er engasjerte og gjør mer enn vi kan forvente av dem. Det blir som en storfamilie, og det er godt for oss som pårørende. Vi merker det på Øystein, han er glad i disse folka, sier han og nikker mot vernepleieren som står ved siden av.

At det føles som en stor familie, er Ståle Bratsveen enig i.

– Men selvsagt må vi være profesjonelle, så det er en balansegang, sier han.

Savner ikke større fagmiljø

Vernepleieren kunne ikke tenkt seg å jobbe i et større bofellesskap.

– Vi får et mye tettere forhold til beboere og pårørende i en liten bolig. I tillegg er det færre personer å følge opp administrativt på en liten enhet. Det fører til at vi får jobbet mer i miljøet med brukerne. Det gir også de som bor her større frihet til å styre hverdagen selv og gjøre det de har lyst til.

Brattsveen er en av to vernepleiere som jobber i boligen. Resten av kollegene er fagarbeidere og assistenter.

– Det er lite profesjonskamp her, og vi har et godt miljø, sier han.

Kritikere av små bofellesskap hevder at fagmiljøene kan bli for små. Ståle Bratsveen savner ikke et flere kolleger.

– Nei, egentlig ikke. I kommunen har vi en gruppe vernepleiere, som møtes hver tredje måned. I tillegg har vi en felles epostgruppe hvor vi kan diskutere tiltak og juridiske problemstillinger med andre kolleger.

Maks seks beboere i Gjøvik

Ordfører i Gjøvik, Torvild Sveen, forteller at det var ønsker fra brukerne og de pårørende som gjorde at kommunen bestemte seg for ikke å bygge store bofellesskap. Det politiske vedtaket har kommunen holdt fast på i ti år.

Ordfører i Gjøvik kommune, Torvild Sveen, sier at brukere og pårørende har ønsket seg bofellesskap med få beboere.

Gjøvik kommune

I 2013 ville administrasjonen i Gjøvik bygge en bolig for sju personer for å spare penger. Kostnaden per bruker var beregnet å bli 31.000 kroner mindre i året ved å bygge et boliganlegg til sju framfor seks personer. Politikerne satte foten ned. De ville holde seg til det de hadde lovet.

– Jeg ser administrasjonens ønske om å se på det økonomiske og sørge for rasjonell drift, men til slutt handlet det om menneskene som skal ha sine liv der, og da valgte vi å lytte til dem, sier ordføreren.

Måtte kjempe for bolig til sønnen

At Øystein Slåtten skulle få sin egen bolig, var ingen selvfølge. I 2002 kontaktet faren Gjøvik kommunen for å få bygget en bolig, men fikk beskjed om at det ikke var ledige tomter å bygge på. Han måtte gå flere runder før spaden ble satt i jorda.

– Kona mi og jeg var slitne. I oppveksten kunne Øystein være syk og borte fra skolen 120 dager i året. Vi var helsearbeidere store deler av døgnet, og på toppen av det skulle vi ha en vanlig jobb.

Foreldrene fikk litt avlastning og hjelp av gode venner, men moren til Øystein måtte gå ned til deltidsstilling i jobben som lærer for å få hverdagen til å gå opp. Slåtten synes det er synd at mange utviklingshemmede må bo hjemme hos foreldrene når jevnaldrende flytter for seg selv.

– Jeg føler at det går litt tregt. Det er flere som skulle flyttet ut, men som blir boende lenger enn nødvendig hos pårørende.

Frykter konsekvensene av dårlig kommuneøkonomi

Håvald Slåtten er bekymret for hvordan trang kommuneøkonomi vil slå ut for sønnen og andre i samme situasjon. Livet som pårørende består av mange kamper. Han vet ikke hvor mye kamplyst det er igjen. Han er ingen ung mann lenger.

– Jeg er redd for at kommunen finner ut at de skal spare penger, og så blir det sånne institusjoner igjen, med forskjellige grupper samlet. Det er noe jeg bekymrer meg for i det lange løp, sier han.

Dagens vedtak i Gjøvik kommune gjelder til ny helseplan kommer på plass om fem år, ifølge ordfører Torvild Sveen.

– Kan dårlig kommuneøkonomi føre til at dere går bort fra vedtaket og bygger større bofellesskap?

– Vi skal nå i gang å revidere helseplanen som løper til 2025, og da skal det opp til det debatt. Men så langt er det ingen pårørende som har kontaktet meg med ønske om å bo i større boliger, sier Torvild Sveen.

– Store bofellesskap gir signaler om avvik

Hvorfor er det så ille med store bofellesskap? Professor Jan Tøssebro mener det skaper merkelapphus som gir signaler om avvik.

– Det er det motsatte av normalisering. I tillegg blir den individuelle tilpasningen dårligere. Med store bofellesskap beveger vi oss mot det vi egentlig ville bort fra, institusjonslignende boliger, sier Tøssebro.

Tøssebro understreker at det ikke bare er størrelsen som har noe å si for om en bolig får et institusjonspreg.

– Det handler også om plassering og det arkitektoniske, men faren for institusjonspreg er større når det blir større boenheter, sier professoren.

Skylder på begrensninger i kommuneøkonomien

Helge Eide, områdedirektør for interessepolitikk i kommunenes organisasjon KS, mener det er for ensidig fokus på størrelsen på bofellesskapene.

– Det viktigste er kompetansen til de som jobber der, og det er all grunn til å løfte opp det temaet, sier han.

Helge Eide, områdedirektør i KS, mener det ville vært uklokt dersom Stortinget skulle bestemt et maks antall personer som kan bo i et bofellesskap. Han er opptatt av at kommunene som leverer tjenestene, må få bestemme selv.

Werner Juvik

– Det ble bygget større bofellesskap utover 2000-tallet. Hvorfor gjør kommunene det når ansvarsreformens mål var mindre bofellesskap?

– Kommunene må sørge for at tjenestene som gis, er effektivt organisert fordi kommunene har plikt til å gi tjenester til alle som har rett til det. Det handler om begrensninger i kommuneøkonomien, men også om tilgangen til nok fagutdannet personale. I en del tilfeller ønsker også brukerne og deres nære familie å bygge litt større bofellesskap, sier Eide.

Handler også om arkitektur

KS-direktøren sier at det sikkert ikke er vanskelig å finne enkelttilfeller der det bygges i strid med ansvarsreformen. Men han syns ikke diskusjonen om størrelse alltid er like fruktbar.

– Å si at for eksempel alt over seks boenheter gir institusjonspreg, blir altfor enkelt. Det handler om totalen, som blant annet arkitektonisk utforming og fellesarealer. I noen tilfeller kan et større bofellesskap virke mindre som en institusjon enn et med færre beboere.

Sparer penger på nattevakter

– Tenker kommunene mer på egen økonomi enn brukerne når det bygges stort?

– Økonomi er selvsagt viktig, men økonomi alene vil ikke styre det. Tjenestene skal være forsvarlige, og ulike løsninger utvikles i dialog med brukere og deres familie.

– Hvor mye penger er det å spare på å bygge stort?

– Vi har sett at man kan samlokalisere boliger og redusere behovet for nattevakt fra tre til to ansatte, og samtidig levere forsvarlige tjenester. Det gjør at kommunen kan omprioritere den ressursen til andre som har behov for det. Det er mangel på kvalifisert personell i kommunene.