Solfrid Rød

solfrid.rod@lomedia.no

I Tromsø kan alle som bekymrer seg for et barns psykiske helse ringe til Lavterskelteamet og få rask hjelp uten henvisning. Hensikten med teamet er at barn og unge og deres familier skal få rask hjelp og i et tjenesteapparatet som henger sammen og er faglig godt.

Barn og unge med lette og moderate plager slipper å vente i en stadig voksende BUP-kø samtidig som de som trenger hjelp fra spesialisthelsetjenesten får en enklere vei inn dit.

Lavterskelteamet er et spleiselag mellom kommunen og Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP). Siden oppstart har Lavterskelteamet hjulpet ca. 1.150 barn og unge med deres familier.

– Så vidt jeg vet er det ingen andre kommuner som har et slikt fast samarbeid mellom kommunen og spesialisttjenesten. Lavterskelteamet er unikt, sier Merete Buvik, klinisk barnevernspedagog, terapeut og koordinator.

– Jeg ser mange triste barn om dagen

Buvik er svært bekymret for hvordan pandemien påvirker barn og unge på kort og lang sikt.

– Vi har ikke tall ennå, men vi har absolutt en opplevelse av at flere tar kontakt med oss. De føler seg isolerte, strever med hjemmeskole, er bekymret og opplever angst. Jeg ser mange triste barn og unge om dagen, sier Buvik.

Hun forteller at uforutsigbarheten er vanskelig for mange unge.

– En dag er skolen åpen og det er lov med fritidsaktiviteter, neste dag er alt stengt. De vet aldri. Barneskolene er organisert i kohorter, men så har de kanskje venner i en annen kohort. Smittevern skaper vansker for barn og unge og mange strever sosialt.

– Anbefaler du andre kommuner å etablere et slikt team?

– Absolutt! Det gir mange barn og unge raskere hjelp. De som trenger behandling i spesialisthelsetjenesten får en mer solid henvisning dit. Og siden to avdelinger i kommunen inngår i spleiselaget, får kommunalt ansatte et eierforhold til teamet. Helsesykepleierne bruker oss mye, og det gjør også skolene.

Alltid to terapeuter

Lavterskelteamet startet som et prosjekt i 2016 for å få til bedre samarbeid mellom kommunen og spesialisthelsetjenesten, og ble et fast tilbud da det viste seg å fungere svært godt. Ifølge Sintefs evaluering bidrar teamet til å unngå «siloer» mellom ulike tjenester.

– Lavterskelteamet svarer på noen av de utfordringene barn og unge møter i et hjelpeapparat som er for silo-organisert og hvor det skorter på samhandling mellom kommune og spesialisthelsetjenesten. Stikkordet for dette teamet er samtidighet, sier Buvik.

Merete Buvik er klinisk barnevernspedagog og jobber som terapeut og koordinator i Lavterskelteamet.

Ingun A. Mæhlum

Hun betjener Lavterskelteamets telefon, som er åpen tre dager i uka, og tar stilling til hva slags hjelp som trengs. Av 260 henvendelser i fjor kom 164 fra foreldre. Resten kom fra helsesykepleiere og skoler, mens det bare var seks-sju ungdommer som selv tok kontakt. Lavterskelteamet dekker barn og unge mellom 0 og 18 år, og de fleste henvendelsene gjelder barn mellom 7 og 12 år. Henvendelsen handler om tristhet, angst, selvskading og problemer på skolen.

De er med på å fange opp de barna som faller mellom BUP og barnevernet

Noen ganger holder det med råd og veiledning av foreldre på telefon, men i de fleste tilfeller settes barnet og foreldrene opp til en samtale hos Lavterskelteamet, som har holdt åpent for fysiske møter gjennom det meste av pandemien.

– Den første samtalen ønsker vi at barnet og foreldrene skal komme sammen til. Men vi er alltid to terapeuter til stede. Hvis vi vurderer at det er best å fortsette hver for seg, kan en følge opp ungdommen mens den andre fortsetter løpet med foreldrene, forklarer Buvik.

Mer spisset henvisning

Barn og unge med lette til moderate plager får gjerne god hjelp gjennom de fem-seks samtalene som er standard, og som skjer kort tid etter første henvendelse. Familiene kan også komme tilbake seinere dersom det blir behov for det.

Når Buvik og kollegene ser at tilstanden er mer alvorlig eller krever behandling utover det de kan tilby, henviser de til BUP, for eksempel for angst- eller traumebehandling.

– To av psykologene som jobber hos oss, jobber også på BUP, og vi kjenner BUP veldig godt. Etter samtaler med barna her hos oss, er vi i stand til å sende en spisset henvisning til BUP. Og samarbeidet går begge veier. BUP henviser også til oss når det er mer hensiktsmessig for barnet eller ungdommen å bli fulgt opp i kommunen, sier Buvik.

I det første møtet med BUP gjennomføres en såkalt mulighetssamtale der barn og unge blir spurt om hva de trenger hjelp med og hvilke muligheter de tror at BUP kan gi dem. De som henvises videre fra Lavterskelteamet, har allerede hatt denne samtalen og slipper å gjenta den.

Lavterskelteamet kan også tilby tjenester fra kommunen i ventetiden for barna og ungdommene som trenger behandling i spesialisthelsetjenesten.

Lavterskelteamet har ført til mer tverrfaglighet og et felles språk, mener (f.v.). Åse Johanne Sørli, Merete Buvik, Linda Svorken og Hilde Rydningen.

Ingun A. Mæhlum

– Prating passer ikke for alle

Lavterskelteamet ber systematisk om tilbakemeldinger fra alle som kommer til samtale hos dem. De bruker FIT (Feedback Informerte Tjenester) for å tilpasse tjenestene i tråd med tilbakemeldingene.

– Mange gir uttrykk for at de er fornøyd med at de ble hørt og at det vi snakket om er viktig. Men prating passer ikke for alle, og det kan være vanskelig å komme i posisjon til å hjelpe en ungdom dersom det bare er foreldrene som ønsker samtalen. Derfor samarbeider vi tett med en psykomotorisk fysioterapeut, forteller Buvik.

Jonas (17) tok livet sitt. Da hadde han blitt avvist av helsevesenet to ganger

Psykomotorisk fysioterapi tar utgangspunkt i sammenhengen mellom muskelspenninger og følelser, og at traumatiske hendelser, sykdom eller langvarige belastninger påvirker kroppen.

– For mange er det lettere å jobbe kroppsorientert med fysioterapeuten enn å sitte i samtaler med oss terapeuter. Vi bruker også mye tid på forklare tanker, følelser og reaksjoner, for eksempel: Hva er et panikkanfall? Hva skjer i kroppen? Vi ser videosnutter, tegner og prøver å være kreative for skape trygghet, sier Buvik.