Stangehjelpa kommer på et blunk

Tekst: Anne Myklebust Odland

Foto: Werner Juvik

Navneberget barnehage i Stange i Hedmark har sendt bud på Stine Lauritzen i Stangehjelpa. De vil ha hjelp til å observere et barn og snakke om hvordan de skal stake ut veien videre. Kan personalet gjøre noe annerledes? Eller trenger barnet annen hjelp?

Stine Lauritzen, sosionom og familieterapeut, tasser på sokkelesten inne på småbarnsavdelingen. Hun følger med på leken, ser på samspillet mellom voksne og barn og noterer hva som sies og gjøres. Hun holder seg mest på avstand, som en flue på veggen, men av og til griper hun en leke, smiler og søker kontakt med barna. Både voksne og barn må bli trygge på at hun er der noen timer.

– Dere er tøffe som slipper oss inn og lar oss vurdere dere, sier Stine Lauritzen til pedagogisk leder.

– Det er en ansvarsfull jobb å være pedagogisk leder, det kjenner jeg på hver dag. Når jeg blir usikker, er det godt å kunne ringe dere i Stangehjelpa, sier Jill Johansen.

Les: Fylkesmannen mener Stangehjelpa bryter loven. Oslo vil likevel importere modellen

REISER UT: Stine Lauritzen reiser ut i barnehager i kommunen for å gi veiledning til ansatte og foreldre om barns behov.

Werner Juvik

Lav terskel, en dør inn

Lauritzen har videreutdannet seg til familieterapeut. Det er ikke tilfeldig at hun havnet hos Stangehjelpa.

– Stangehjelpa har en tydelig ideologi på hvordan psykisk helsehjelp skal være. Vi vil bort fra diagnoseboksene. Vi vil ikke lete etter feil, men se på hele miljøet rundt dem vi hjelper, sier hun.

For fem år siden slo flere tjenester i kommunen seg sammen til Stangehjelpa. Nå er det en dør inn for dem som trenger hjelp, enten det er utfordringer i familien, psykiske problemer eller alkohol og rus. Helsehjelpen er gratis, og de som tar kontakt sier selv hva de vil ha hjelp med.

RASK HJELP: Når noen i Stange kommune sliter med noe i livet, kan de ringe rett til Stangehjelpa. Her er Stine Lauritzen og psykologkollega Julius Aas på vei til oppdrag.

Werner Juvik

Førskoleteamet som Lauritzen leder, trår til når barnehager og foreldre ber om veiledning.

– Mange barnehager ønsker et par øyne utenfra til å hjelpe med å vurdere hva et barn har behov for. Andre ganger kan det være ting innad i personalgruppa eller i foreldrerollen det må tas tak i, sier Lauritzen.

Kamplysten av kritikk

Når noen i Stange sliter med noe i livet, kan de ringe rett til Stangehjelpa. Telefonen besvares alltid av en fagperson, samtalen går aldri via resepsjonist eller sentralbord. Lauritzen synes systemet er effektivt. Folk trenger ikke gå til fastlegen før de får snakke med dem. Og den som ringer inn, må svare på spørsmålet: Hva er viktig for deg? Ingen andre skal definere om man trenger hjelp.

Les: Her tetter de gapet mellom behandling og et rusfritt liv

Lauritzen har en lilla hjørnesofa på kontoret, stearinlys på salongbordet. Mange samtaler med foreldre og familier tas her. Hun reiser også hjem til dem eller møter dem i barnehagen, hvis noen ønsker det.

– Jeg har det nesten like hyggelig på kontoret mitt som hjemme hos meg selv, sier hun og ler.

Det er 35 ansatte hos Stangehjelpa. Hver uke fordeler de henvendelsene som er kommet inn. Målet er å opprette kontakt med den som ringte uken før. Ventelister finnes ikke.

– Det ville vært vanskelig å jobbe her hvis man ikke er enig i hvordan helsehjelpen er lagt opp. Lav terskel er så viktig. Vi kommer tidlig i kontakt med dem som sliter med noe, sier Lauritzen.

TO PÅ OPPDRAG: Stine Lauritzen synes det er en kvalitetssikring å være to på noen oppdrag. Noen saker er omfattende og trenger flere blikk. Her er hun sammen med psykolog-kollega Julius Aas.

Werner Juvik

I fjor kritiserte Fylkesmannen i Hedmark Stangehjelpa for å gi psykisk helsehjelp til innbyggerne sine uten å sette diagnoser eller skrive grundige nok journaler og vedtak. Flere tilsynsfolk kom og gikk i gangene hos Stangehjelpa og gjorde intervjuer med de ansatte. Da våknet kampviljen hos Lauritzen.

– Det koster å være banebrytende, og jeg kjente at jeg ble kamplysten. Vi ble også ekstra opptatt av å ta vare på sjefen, og vi sa til hverandre at vi ikke jobber i blinde. Vi vet hva slags tjeneste vi vil være!

Lauritzen er glad Helse- og omsorgsdepartementet i etterkant har kommet med et rundskriv som strekker ut en hånd til lavterskeltilbudene: Kravet om å diagnostisere er ikke absolutt.

Stangehjelpa har vekket nasjonal interesse. Både helseminister Bent Høie og helsebyråd i Oslo, Inga Marte Thorkildsen har besøkt dem.

HAR DET BRA: Målet til Stangehjelpa er å fremme god psykisk helse og gi veiledning om barns behov.

Werner Juvik

Profesjonsnøytrale

Hos Stangehjelpa jobber det sosionomer, psykologer, barnevernspedagoger, ergoterapeuter, helsesøstre, sykepleiere, miljøarbeidere, erfaringskonsulenter, og familieterapeuter. Lauritzen sier at de ser på hverandre som profesjonsnøytrale og at de aldri fordeler sak og oppdrag ut fra tittel.

– Merker du at jeg er sosionom, Julius? sier hun til psykolog-kollega Julius Aas som hun skal ut på oppdrag sammen med i en ny barnehage.

– Erfaring og utdanning gjør at man ser forskjellig på ting, men jeg går ikke rundt og tenker på at du først og fremst er sosionom, sier han og ler.

SOSIONOM OG PSYKOLOG: I Stangehjelpa ser kollegaene på hverandre som profesjonsnøytrale. De fordeler aldri sak og oppdrag ut fra tittel.

Werner Juvik

Da Lauritzen tidlig i karrieren var vikar i psykiatrien ved Sykehuset Innlandet, traff hun sykepleiere som spurte henne «hva er sosionom?» «Vi har medisiner, hva har dere?»

–Da syntes jeg det var provoserende. Jeg argumenterte for at sosionomene er opptatt av å se hele mennesket i miljø og i relasjoner, og at vi tar den gode samtalen heller enn å dele ut medisiner. Jeg ville nok svart noe av det samme i dag. Jeg er stolt over å ha en grunnutdanning som åpner for å jobbe med så mye forskjellig innenfor helse- og sosialtjenesten, sier hun.

Banebrytende arbeidsplass

Lauritzen har jobbet på sosialkontor, i voksenpsykiatrien, barnevernstjenesten og i ruskollektiv.

– Hva liker du best med jobben du er i nå?

– Alt egentlig! Det er gøy å være i en tjeneste som er så nytenkende og lite byråkratisk, sier Lauritzen.

Arbeidsuken hennes kan inneholde kurs for småbarnsforeldre (COS-P), samtaler med foreldre om barn og foreldrerollen og om utfordringer de kan ha i livet. Hun observerer og veileder i barnehager, og holder foredrag på foreldremøter og personalmøter om barn og psykisk helse.

– Hva er du mest stolt av å ha fått til i jobben?

– At vi har klart å beholde den lave terskelen, slik at folk tar kontakt med oss. Vi må vedlikeholde den tilliten hos befolkningen. Førskoleteamet brukes stadig mer, det er jeg stolt av, sier hun.

Det bor omlag 20 000 mennesker i kommunen. I fjor behandlet Stangehjelpa cirka 630 henvendelser.

Feedback-kultur

Stangehjelpa styrer etter prinsippet om at brukeren skal være med og forme tjenesten. Alle som kommer til dem fyller ut et skjema når de kommer og går. Tjenesten bygger på dette - Feedback Informed Treatment, som brukes til å se om hjelpen virker.

– Slik følger vi med på om hjelpen er riktig. Hvis ikke, må vi ta en ny runde, og kanskje må vi lære oss nye ting, sier hun.

Stangehjelpa følger med på om hjelpen de gir er riktig. – Hvis ikke, må vi ta en ny runde, sier Lauritzen.

Werner Juvik

– Hva er den fineste komplimenten du har fått i jobben?

– Når foreldre eller personalet i en barnehage sier at de ble tatt på alvor og fikk hjelp til å snu en uheldig utvikling med barnet, eller at de fikk innspill som gjorde at de så og forstod barna bedre. Det kjenner jeg varmer. Ofte sitter folk på svarene selv, men trenger hjelp fra en tredjeperson til å gå inn i seg selv og rydde litt, sier Lauritzen.

Plakatene på veggen utenfor kontoret hennes er huskelapper i en jobbhverdag med mange problemstillinger. En påminnelse sier «Begynn med slutten», en annen «Gjør det viktigste først».

– Det minner meg på at jeg må vite hva jeg jobber for og ut fra det gjøre det viktigste først, sier hun.

– Hva er ellers ditt viktigste verktøy i jobben?

– Det er meg selv. For at jeg skal gjøre en god jobb, må jeg være tilstede i meg selv. Derfor har jeg tatt initiativ til morgenmeditasjon hver dag. Sjefen sa ja til at vi kan bruke arbeidstiden på dette, så nå prøver vi det i 40 dager. Det bedrer konsentrasjonen og gjør at jeg gleder meg til en ny dag.

anne@lomedia.no

Les også: - Vi vokste opp med gærne fedre

Les også: Barnevernet og Nav går sammen om å lose Yafhet ut i voksenlivet