Anne Myklebust Odland

anne@lomedia.no

Fartein Rudjord (foto)

fontene@lomedia.no

Igjen ser hun at et behandlingstilbud for rusavhengige i Innlandet kan rakne.

Renåvangen blir den tredje institusjonen som kan gå dukken i løpet av året. Valdresklinikken stengte i vinter, og Solliakollektivet måtte stenge to avdelinger.

– Det gjør meg så vondt det som skjer nå. Jeg er lei meg, som da jeg mistet bestemor i vinter, selv om sorgen ikke kan sammenlignes.

Som barn bodde Sætra mye hos besteforeldrene på Hov i Søndre Land, nær rusbehandlingsstedet Solliakollektivet.

Ekteparet som var med å stifte kollektivet har vært hennes svigerforeldre. 

– De har fått kongens fortjenestemedalje. Diplomet henger på veggen. 

Sætra tar sats: 

– Nå pisser regjeringen på noe kongen har hedra! 

Hun frykter at helseministeren legger opp til at pasientene skal behandles kort ved sykehusene og med medisiner.

– Helseforetaket har fått makt til å definere hva god rusbehandling er. Anbudskriteriene gjør at pris vektes 60 prosent og kvalitet 40 prosent.

Dette gjør at mangfoldet blir mindre, mener Sætra.

Sint og skuffet

En kveld i midten av september sender Toril Sætra e-post fylt av frustrasjon til Fontene: 

«Nå skriver jeg til deg i affekt for jeg kan ikke vente til i morgen med å dele det som foregår inni meg i skrivende stund!»

Hun er regionleder i A-larm Innlandet, en frivillig organisasjon på rusfeltet, og har akkurat hørt at stiftelsen Renåvangen i Rendalen er ute av anbudsrunden med Helse Sør-Øst.

Sætra er sint, frustrert og skuffa. For hun savner aktivisme fra sosialarbeidere.

«Hvor er engasjementet for faget vårt? Hvorfor sier ikke flere fagfolk ifra om at dette ikke er greit?», roper hun ut i en e-post.

Fartein Rudjord

Støtter hverandre

Noen uker senere møter vi henne i Brumunddal i lokalene til A-larm Innlandet. Organisasjonen har aktivitetstilbud for dem som har slitt med rusavhengighet eller er pårørende.

– Å forbli rusfri er en daglig jobb. Det har alt å si hva vi fyller hverdagene med, sier Sætra. 

Toril Sætra og Steffen Gustavsen i lokalene til A-larm i Brumunddal.

Fartein Rudjord

Det er over 25 år siden hun brukte illegale rusmidler.

A-larm har flere aktivitetsgrupper, som for eksempel klatregruppe og fredagskafé.

Gruppelederne, som har vært rusavhengige eller er pårørende, lønnes i deltidsstillinger. Slik får de både et miljø og en jobb.

Denne ettermiddagen møtes turgruppa. De skal til en gapahuk i skogen. På bordet ligger grillspyd og stabler med Kvikklunsj.

Sætra klemmer alle som møter opp til tur, og det summer av glade stemmer.

– Dere! Videoene våre på sosiale medier har fått seks tusen visninger! Det er helt vilt, og i morgen skal jeg møte VG, sier hun.

Hun sikter til oppstyret A-larm og de andre organisasjonene på feltet lager. De vil gjøre det de kan for at mangfoldet innen tverrfaglig spesialisert rusbehandling skal bestå.

– Sosialarbeidere må protestere 

Turgruppa er kommet til gapahuken. Sætra tar et grillspyd i hånda, spør om Fontene har fått masse sinte e-post om det som skjer på rusfeltet.

– Jeg tenkte meg det, at dere ikke har det! Men hvorfor hører dere bare fra meg! Kan det være at ansatte har fått munnkurv?

Siv Mathisen Bekkemellem er en av dem som har stor glede av fellesskapet i A-larm.

Fartein Rudjord

Sætra lurer også på om fagfolk forventer at det er de frivillige organisasjonene som skal kjempe for et variert behandlingstilbud.

– Jeg er sjokkert over at fagforeningene ikke er mer på banen og at det er stille fra dem på gulvet. Ved institusjonene jobber det både psykologer, sosialarbeidere, fagarbeidere. Hvorfor får dere bare sinte mail fra meg! utbryter Sætra. 

– Hva vil du at ansatte skal gjøre? 

– Jeg forventer at fagfeltet sier ifra, når vi ikke får bruke de metodene vi vet at faglig funker, når vi ikke får gjøre jobben vår. Jeg savner aktivisme og høye stemmer og klare meninger og holdninger. 

Avruset seg selv

Sætra sluttet med rusmidler uten å være innlagt eller i poliklinikk, men understreker at hun har gått 17 år i terapi for belastninger i livet. 

– Rus fører til dårlig helse, brutte relasjoner, slitenhet i psyken. Dette må folk ha hjelp med, så man får mulighet til å leve rusfritt.

- Å holde seg rusfri er en daglig jobb, mener deltakerne på turen.

Fartein Rudjord

I Søndre Land ble hun som tenåring del av en gjeng som testet rusmidler og alkohol.

– Jeg var en vanskelig tenåring. Eller, det er nok riktigere å si at jeg hadde det vanskelig, sier hun. 

Hun var i opposisjon til foreldrene og bodde i perioder hos besteforeldrene. Etter hvert ble hun del av rusmiljøet i Oslo. Der var hun i et forhold som hun beskriver som voldelig.

– Han hadde fullstendig makt over meg og hva jeg putta i meg. Det var love-bombing! Men jeg gikk på eggeskall og glasskår og ventet på at det skulle smelle. 

Da hun ble gravid, «rømte» hun hjem til Hov. 

– Jeg ville beholde barnet, og det er den beste avgjørelsen jeg noen gang har tatt!

Det reddet også livet hennes, for det var sånn hun klarte å stable livet på beina og «leve som andre».

Frykter tilbakefall

Hun har ikke hatt tilbakefall til rus selv, men frykter at det vil skje med andre når behandlingstiden i rusbehandling skal kuttes.

Rundt bålet fortsetter praten om rusinstitusjonene og hva slags behandling som fungerer. Deltakerne på turen er opprørt over at behandlingstilbud legges ned og frykter flere dødsfall. Sætra klemmer på dem, og de klemmer på hverandre.

Siv Mathisen Bekkemellem og Toril Sætra (t.h).

Fartein Rudjord

– Alle som har vært i behandling, som er blitt rusfrie og som står med jobb, familie, det burde da være bevis nok til å la behandlingsplassene bli!

– Hvordan finner man ut hva som er den rette behandlingsmetoden? 

– Vi i A-larm gir ikke råd, men kan gi informasjon om hva som finnes. Jeg pleier å spørre, hva liker du? Ok, du elsker kyr, dra til Sollliakollektivet!

– Hvorfor er det så viktig for deg med ulike behandlingsmetoder?  

– Fordi vi ikke er like. Vi trenger arbeidskollektiv med dyr, terapeutiske samfunn, kvinnekollektiv og 12-trinnsmodellen, som legger vekt på sosiale, psykiske og helsemessige forhold i pasientens liv. 

A-larm inviterer til bålkos på en tirsdag.

Fartein Rudjord

Studerer sosialt arbeid

Da Sætra var rundt 40 år bestemte hun seg for å ta videregående og tok alle fagene på ett år. Så begynte hun på studiet sosialt arbeid på Lillehammer, hvor hun nå går andre året.

– Hvordan er det mulig å gå fra å være ufør til både å studere og ha deltidsjobb?

– Det er klart at det er heftig, men jeg bruker mine erfaringer. Jeg har knagger på veggen å henge pensum på. De unge har ikke det.

Dessuten har hun fått innvilget tilrettelagt undervisning og har pensum på lydbok.

Nå har Sætra gradert uføretrygd. Hun sier det er dager som er vanskelige, men at regionleder-jobben er fleksibel. Det er varierte oppgaver hun kan gjøre når det passer. Hun kan for eksempel ligge på sofaen i pysj og sende e-post eller jobbe med sosiale medier.  

Blir tatt på alvor

Allerede nå merker hun at hun blir tatt mer på alvor som regionleder i A-larm når hun sier til offentlig ansatte at hun studerer til å bli sosionom.

– Jeg bestemte meg for å ta utdanning da jeg skjønte at min personlige erfaring ikke er nok til å stå i arbeidslivet. Men egentlig synes jeg det er bedritent og forkastelig at livets skole ikke er nok. 

Toril Sætra er regionleder i A-larm Innlandet og studerer sosialt arbeid i Lillehammer.

Fartein Rudjord

Hun tror ikke hun vil snakke annerledes med dem som sliter og deres pårørende når hun blir ferdig utdannet. 

– Men kanskje også jeg kommer til å bruke noen andre ord, du vet, stammespråket. 

– «Helhetlig tilnærming»?

– For eksempel det ja, haha, og «adekvat» og «god brukermedvirkning». Vi «brukere» tar også disse ordene i bruk, for at folk i tjenestene ikke skal snakke over huet på oss. Jeg håper at jeg kan gå ut fra studiet uten å bli ovenfra og ned. 

Familieterapeut i framtida

I framtida ønsker hun å jobbe som familieterapeut innen rus og psykiatri. 

– Det er så mye som blir ødelagt i en familie ved rusavhengighet. Å jobbe med dette er min drøm. Det er grunnen til at jeg går på skole som voksen dame. 

Fartein Rudjord

– Hva opplever du at er det vanskeligste for pårørende? 

– De skammer seg over ikke å ha gjort ting bra nok. Og så bærer de på sorg. Sorg over at livet ikke ble som de hadde trodd.

I A-larm skal det være trygge og rusfrie møteplasser. Om noen kommer beruset til aktiviteter, sendes de hjem. Det har skjedd bare to ganger at Sætra har måttet be noen om å dra.

– «To shots» er to for mye! Samtidig sier jeg «velkommen tilbake neste gang!»