Eirik Dahl Viggen

edv@lomedia.no

Les og del, oppfordrer «Marit». Hun refererer til en ny veileder på papir og nett. Heftet «Små sko, stor tro - hvordan møte barn og unge som vokser opp i strenge religiøse miljøer» ble lansert torsdag 14. februar, i regi av Hjelpekilden sammen med Redd Barna og organisasjonen Født fri.

• Ond sirkel gir manko på tillitsvalgte

«Marit» er en av dem som har opplevd sterk sosial kontroll i religiøs regi. Av hensyn til muligheten til å ha kontakt med familien sin, ønsker hun ikke å framstå med navn eller bilde. Intervjuet er utført per e-post for å ivareta anonymiteten hennes.

Brøt med familien

«Marit» vokste opp i Jehovas Vitner, men forlot menigheten som 18-åring. I dag er hun 30. Hun opplevde bruddet som såpass vanskelig at hun flyttet fra byen og bosatte seg et annet sted i landet.

– Det har tatt mange år for meg å bygge opp en funksjonell relasjon til familien. Selv i dag er det komplisert og anstrengt. Dersom jeg hadde stått frem med navn og bilde vet jeg at disse relasjonene hadde blitt brutt. Jeg er glad i familien min. Det er derfor noe jeg ikke villig til å risikere, sier «Marit».

– Jehovas vitner praktiserer voksendåp hvor det er et tydelig veiskille mellom ikke-døpt og døpt. Dersom man døper seg og senere trekker seg blir man utstøtt fra menigheten. Jeg takker meg selv hver dag for at jeg ikke døpte meg. Dette gjør at min familie fortsatt har lov til å ha kontakt med meg, forteller «Marit».

– Hva var det med oppdragelsen og miljøet som du opplevde som problematisk?

– Flere ting. Trossamfunnet var lukket, med lite eller ingen kontakt med verden utenfor. Jeg gikk på vanlig skole, men hadde ingen venner utenfor menigheten. All kontakt med verden utenfor blir sett på som «dårlig omgang». Dette er problematisk fordi det skaper et oss versus dem-skille. Når man ikke har noe nettverk utenfor menigheten, er fallhøyden mye større hvis man forlater menigheten.

Trodde pappa var fordømt

«Marit» vokste opp med skilte foreldre og en far som ikke var Jehovas vitne. Det var vanskelig.

– Som et lite barn var det vanskelig for meg å akseptere at han ikke ville tro på det samme som oss. Jehovas vitner tror verdens undergang er nær og at de som ikke tilhører Jehovas vitner kommer til å dø i Harmageddon.

Hun beskriver det som en stor byrde å stadig tenke på at pappa snart skulle dø på dommedag.

• En slik pengeseddel har du ikke sett før. Dette er kvinnenes hundrelapp

Da hun valgte å forlate menigheten, innebar dette et brudd med alle i miljøet.

– Dette er kjent praksis i Jehovas vitner. Mine nærmeste og eneste venninner som jeg vokste opp sammen med, ønsket ikke å ha kontakt med meg lenger. Det var noe av det vondeste jeg har opplevd. Plutselig var jeg alene i verden.

På kant med menigheten

Hun beskriver beslutningen om å bryte ut som en modningsprosess. I mange år hadde hun visst at hun ikke passet inn. Hun følte seg annerledes enn venninnene i menigheten, hun stilte spørsmål og var kritisk til læresetninger og praksis. Likevel forsøkte hun å tilpasse seg og fortsette å gjøre det som var forventet av henne. Konsekvensene ville bli for store om hun brøt ut.

– Etter hvert ble dette gapet større og større. Jeg var stadig i konflikt med meg selv. Det var mange ting som jeg ikke fikk til å stemme overens med min egen fornuft. Temaer knyttet til kvinnens rolle i menigheten, synet på homofili og praktisering av utstøtelse var mine tre største kampsaker. Dette var saker som jeg etter hvert nektet å støtte og som blant annet resulterte i at jeg valgte å forlate menigheten.

Fant nytt miljø

For tre år siden kontaktet hun Hjelpekilden, et lavterskeltilbud for mennesker som bryter med religiøse miljøer preget av sterk sosial kontroll. De tilbyr støtte i form av hjelpetelefon, chat, kontaktpersoner, foredrag og samtalegrupper over hele landet.

– Jeg hadde fulgt litt med på arbeidet deres og hadde selv et ønske om å bidra på bakgrunn av erfaringene mine. Siden de baserer seg på frivillighet er de avhengige av støtte fra oss som kjenner til det å bryte med et trossamfunn. Da jeg brøt med menigheten, fantes det ikke et slikt tilbud, dessverre.

• Forsker: – Mange familier i barnevernet trenger praktisk hjelp med livet for å få nytte av veiledning

Hjelpekilden er en religiøs og politisk uavhengig organisasjon og er ment til å være en bro mellom det å forlate et usunt religiøst miljø og veien videre. I en slik sårbar situasjon er behovet for støtte stort. De gjør et viktig arbeid, mener «Marit».

– Går det an å legge fortiden bak seg?

– Jeg vet ikke. Det har i grunnen ikke vært et mål for meg å legge det bak meg. Likevel har det vært viktig for meg å stå opp for valget mitt, klare meg selv og ha selvrespekten i behold.

Etter 18 år i menigheten er det en tidkrevende prosess å starte et nytt liv på utsiden. Hvert år går litt lettere, forteller hun.

– På et tidspunkt vil fremtiden veie tyngre enn fortiden.

Å lage seg et nytt nettverk kan være vanskelig. Marit kjente svært få i samme situasjon som henne. Men hun møtte flere gjennom Hjelpekilden som hun knytta bånd til. I dag har hun tatt utdanning, har en samboer og venter sitt første barn.

Veilederen blir tilgjengelig på nett for lærere og fagpersoner i førstelinjetjenesten, og andre intereserte.

• Miriam får 67 prosent av unge jobbsøkere ut i arbeid

• – Hei Erna, hvorfor hører vi ikke noe fra deg?