Hanna Skotheim

hanna.skotheim@lomedia.no

«Det er en ting jeg ikke klarer å få ut av hodet. Noe som skjedde i andre eller tredje klasse. Sånt overgrep, tror jeg».

12 år gamle Emilie sitter i politiavhør. Hun forteller om noe som har skjedd med henne gjentatte ganger som barn. Noe hun trodde var normalt helt til hun hadde seksualundervisning på skolen. Først da skjønte hun at det stefaren hadde gjort mot henne, ikke var greit.

Helt siden den gang har hun jobbet med å stå fram med sin historie og eie den. Nå vil hun at flere bryter tausheten rundt seksuelle overgrep slik hun selv gjør i dokumentarfilmen «Alt det jeg er», laget av Tone Grøttjord-Glenne. Og så vil hun at fagfolk skal få mer kunnskap.

Kristoffer Carlin håper mange vernepleiere vil se dokumentarfilmen hans om datteren Emilie som har Downs

Komplekst system

I filmen møter vi Emilie som ønsker å ta et oppgjør med sin vonde barndom. Regissøren følger henne fra hun er 18 til 20 år, og viser et samfunn som sliter med å ta imot henne. Utgangspunktet til Grøttjord-Glenne var å finne en ung person som kunne formidle egne opplevelser med seksuelle overgrep og konsekvensene av det. Hun treffer Emilie, som forsøker å bygge opp livet sitt igjen. Mens Emilie gjør dette, møter hun på et system som ikke klarer å ta imot alt det hun bærer på. Det blir blant annet tydelig når Emilie er i møte med Nav. I stedet for å se hele Emilie, er de mest opptatt av å se framover og på alle mulighetene hun har for å komme seg ut i jobb.

– Emilie føler at de hun er i kontakt med hos Nav vil henne vel, men hun opplever at Nav-systemet er veldig komplekst. De ser ikke alt det hun er, hele hun. Dette er en utfordring hos Nav, og det håper både Emilie og jeg at denne filmen kan bidra til å få gjort noe med, sier Grøttjord-Glenne til Fontene.

Det kun én av fem ungdommer utsatt for vold og overgrep som har vært i kontakt med hjelpeapparatet i forbindelse med erfaringer med vold og/eller overgrep. Det viser en rapport fra Nasjonalt Kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS).

I arbeidet med å lage dokumentarfilmen har regissør Tone Grøttjord-Glenne snakket med flere lærerstudenter og lærere. – De har sagt at de ønsker mer kunnskap om overgrep og at de er usikre på hvordan de skal snakke med elevene om tematikken, sier hun.

Hanna Skotheim

Viser filmen til ansatte

Det ble ikke bare med filmen for Grøttjord-Glenne, men et helt prosjekt som skal bidra til å sette vold og overgrep på agendaen. Et nytt læringsverktøy skal gjøre det enklere for ansatte som jobber med barn og unge å snakke om overgrep. Tanken er at Emilies erfaringer fra barneskolen og tiden før og etter at hun varslet om overgrepene, kan gi viktig kunnskap til voksne som jobber med barn.

I flere kommuner er det satt opp visning av filmen med ledere for kommunale arbeidsplasser som jobber med barn og unge. Det er også flere arbeidsplasser som har sett filmen, som blant annet Nav, skoler, politi og barnevern. Nå skal også FO i Agder vise filmen for medlemmene sine.

– Dette er et tema som er relevant for mange av våre yrkesgrupper. Tanken er at medlemmene som ser filmen, går tilbake til sin arbeidsplass og sprer budskapet i dokumentaren, sier midlertidig styreleder i FO Agder, Berit Hauan.

Læringsverktøy for Nav-ansatte

I tillegg til filmvisning, er det laget et e-læringsverktøy for lærere. De blir de guidet gjennom sju kapitler som tar opp blant annet Emilies tid på skolen før overgrepene ble avdekket, hvordan seksualundervisningen ble avgjørende for at hun varslet, øyeblikket da hun bestemte seg for å fortelle og tiden på skolen etter at hun hadde anmeldt stefaren. Nå ønsker regissøren bak filmen at også Nav-ansatte får et slikt verktøy.

– Navs første reaksjon til filmen var at dette var noe de kunne lære mye av, og de innså at alt ikke fungerer optimalt, sier Grøttjord-Glenne.

Nav-lederen i Sandefjord, Ole Petter Gravningen, ble så fascinert av filmen at han har jobbet på for å få på plass et slikt verktøy for sine ansatte. Han har vært i kontakt med både fylkeskommunen og Arbeids- og velferdsdirektoratet angående finansieringen. Direktoratet har sagt at de synes ideen er god, men at de må avvente av økonomiske årsaker. Nå skal derfor Gravningen forsøke å løse det lokalt med de rammene de har til rådighet.

I filmen ser man noen klipp fra brukermøtene Emilie hadde med Nav. Gravningen ønsker å bruke råstoffet av alle klippene på møtene og bruke de til å heve kompetansen på reelle brukermøter. I skissen av e-læringsverktøyene tar kapitelene for seg Navs betydning i samfunnet, brukerens mulighet til medvirkning og veilederens handlingsrom, samtaleleder, Nav sine institusjonelle rammer og forutsetninger, tverrfaglig samarbeid og helse i arbeid. Nå gjenstår det bare å få finansieringen på plass for å få satt en ny del av prosjektet ut i livet.

– Tilbakemeldingen fra ansatte i Nav er at de ønsker å bli bedre i brukermøter, til å se hele menneske og gi mennesket tid til å snakke, sier Grøttjord-Glenne.

Her sitter Emilie med moren sin før rettssaken mot stefaren.

Egil Håskjold Larsen

Felles referanse

Regissøren mener det er viktig å løfte fram hvor kompleks denne tematikken er og hvor tabu det er, selv i et profesjonelt arbeidsmiljø.

– For alle som jobber med barn og unge håper vi at Emilies stemme kan åpne opp for refleksjon, kunnskap og empati i arbeidet som allerede gjøres.

Grøttjord-Glenne er også svært opptatt av det tverrfaglige samarbeidet og hvilken effekt det kan ha. I Moss kommune så først Nav filmen, deretter politiet, lærere og nå vil også leger se den.

– Når alle har sett filmen, får de en felles referanse. Neste gang en representant fra hver av disse sektorene skal sitte sammen og lage en plan for en ung jente eller gutt, vil de ha en lignende forståelse av hvordan Emilie opplevde det, noe som kan gjøre det enklere å bli enig om hvordan de kan tilrettelegge for denne personen.

– Hør på det barn sier

Foreløpig har det bare vært mulig å bestille visning av filmen, men fra 6. mars vil den gå på kino over hele landet. Når visningene er ferdig, vil den igjen bli tilgjengelig for arbeidsplasser.

– Det er fint å gi arbeidsplasser mer kunnskap ved å vise denne filmen. Samtidig er det fint at de som arbeider med barn og unge, får se hvor viktig det arbeidet de gjør er.

Regissøren råder de som jobber med barn og unge til å høre på det barn sier, se de og få dem til å forstå at du tåler det de forteller.

– Sørg for at du som voksen vet hva du skal gjøre, og husk å trygge barnet gjennom hele prosessen, sier Grøttjord-Glenne.