Året på folkehøgskolen Toneheim viser at Emilie med Downs er viktig for andre ungdommer. - Hvorfor utnytter vi ikke dette mer? spør far og filmskaper Kristoffer Carlin.

Året på folkehøgskolen Toneheim viser at Emilie med Downs er viktig for andre ungdommer. - Hvorfor utnytter vi ikke dette mer? spør far og filmskaper Kristoffer Carlin.

Nina Viola Sundstedt

Kristoffer Carlin håper mange vernepleiere vil se dokumentarfilmen hans om datteren Emilie som har Downs

– Altfor mange vernepleiere jeg møter i livet hennes er så opptatt av å hjelpe henne. Først da hun begynte på folkehøgskole ble hun stilt krav til, sier far og filmskaper.
18.10.2019
15:39
24.10.2019 14:10

anne@lomedia.no

Kristoffer Carlin har laget dokumentar om datteren Emilie (20) det året hun flytter hjemmefra for å gå et år på folkehøgskolen Toneheim. Filmen Vår datter Emilie har kinopremiere i Oslo i kveld og skal i høst vises også i Bergen, Trondheim, Lillehammer og Hamar.

Se traileren her

Carlin håper at vernepleiere som jobber med psykisk utviklingshemmede ser filmen om datteren.

– Visjonen min er at de med Downs er mennesker som alle andre som skal få til noe. Den grunnholdningen vil jeg se mer til. Toneheim folkehøgskole tok henne på alvor, de stilte krav, sa «du må øve», så du blir bedre på trommer og til å synge. Altfor mange vernepleiere jeg møter i livet hennes er så opptatt av å hjelpe henne.

Bodde på internat, ble selvstendig

På folkehøgskolen bodde hun på internat med syv andre ungdommer. Hun måtte lage mat, velge klær.

Filmskaper Kristoffer Carlin håper på debatt etter filmpremieren i kveld.

Filmskaper Kristoffer Carlin håper på debatt etter filmpremieren i kveld.

Anne Myklebust Odland

– Hun fiksa alt selv, og det ble forventet. I bofelleskapet for utviklingshemmde, hvor hun bor nå, skal hun hjelpes med alt, sier far og filmskaper Carlin.

Emilie som i dag er 23 år, jobber på en verna bedrift, og lever i følge far på siden av samfunnet.

– Det er det motsatte av å bidra. Hennes selvstendighet er blitt svakere etter året på Toneheim. Problemet er at det er så mange som ikke ser på mennesker som henne som en ressurs. Heller ikke vernepleiere, som har utdannelse innenfor dette, jobber på ordentlig med å hjelpe henne til ta ut potensialet sitt, sier han.

Han ønsker det segmenterte samfunnet til livs, og sier det er kampsaken som fikk ham til å lage filmen.

– Året på folkehøgskolen Toneheim viser at Emilie med Downs er viktig for andre ungdommer. Hvorfor utnytter vi ikke dette mer? spør han.

Folkehelse er viktig også for utviklingshemmede

Møte med en fin rektor

Da Carlin var med Emilie til opptaksprøve på musikkfolkehøgskolen Toneheim, møtte han for første gang et menneske som tenkte annerledes om hva datteren kunne bidra med.

– Skolens filosofi er at det ikke er Emilie som trenger å integreres, men de «normale» elevene som må lære å fungere i fellesskap. «Hundre individualister blir ikke et orkester», sa rektor. Det er første gang jeg har hørt noen snakke om Emilie på den måten. Han sa: «Vi trenger henne her».

Da fikk Carlin ideen om å filme henne.

– Oj! Jeg kjente at jeg ville filme henne i et miljø som ser på henne som en ressurs. I en individualistisk, prestasjonsrettet og perfeksjonistisk kultur som vår er dette perspektivet mer banebrytende enn det høres ut.

Dokumentaren Vår datter Emilie er filmet gjennom et år på folkehøgskolen Toneheim.

Dokumentaren Vår datter Emilie er filmet gjennom et år på folkehøgskolen Toneheim.

Frode Hølleland

– Vi kaller oss for et inkluderende samfunn, vi er forpliktet til å ta vare på de som er svake. Men å se at disse menneskene er et viktig bidrag, det er noe annet, sier Carlin.

Etter premieren i kveld, blir det paneldebatt.

– Hvis politikere er enige med rektor på Toneheim om at mennesker med Downs er en ressurs, hvorfor blir de da parkert på sidelinja av samfunnet? spør Carlin.

FO advarer mot å fjerne kompetansekrav fra ny tvangslov

Tett på datteren

I filmen ser vi hvordan Emilie opptrer som de andre ungdommene. Hun spiller trommer og synger.

– Hun står på scenen, og hun spiller ikke like bra som de andre, men hun hjelper dem å huske på hvorfor de opptrer. Noen av ungdommene sa til meg: «Jeg tenker på Emilie før jeg går på scenen, da blir jeg ikke så redd», forteller Carlin.

Han har mange intervjuer på tape, men valgte til slutt å regissere filmen uten intervjuene.

– Men jeg ble godt kjent med flere av ungdommene på Toneheim. Jeg tilbrakte jo en del tid der, sier han.

Gjennom skoleåret var han på folkehøgskolen jevnlig og tilsammen rundt 35 dager.

– Hvordan var det å være far og filme - hvilke dilemmaer kom du opp i?

– Jeg har først og fremst fått et nært forhold til datteren min etter dette. Samtidig var det flere vansklige situasjoner. Jeg hadde lyst å gå inn og beskytte henne, trøste, eller løse opp i misforståelser, men hvor jeg ikke kunne gripe inn. Men dette snakket vi om, og Emilie forstod min rolle, sier han.

Faren sier han har fått et nærmere forhold til datteren etter å ha filmet henne.

Faren sier han har fått et nærmere forhold til datteren etter å ha filmet henne.

Nina Viola Sundstedt

Først syntes han det var vondt å høre at kordirigenten ba henne dempe seg, synge svakere. Men så så han etterhvert at hun ble møtt med krav og at hun ble tatt på alvor.

– Det var uvant, men jeg så at hun fikk en selvbevissthet som hjalp henne å vokse og bli flinkere.

– Hva håper du de som ser filmen legger merke til?

– Ungdommene på Toneheim forandret seg i møte med Emilie. Hun er så tydelig i følelsene sine, og det smitter over på de andre som blir mer rause med seg selv. Hennes store påvirkning på andre, og hva hun betyr for de andre, det håper jeg folk ser.

- Ungdommene på Toneheim forandret seg i møte med Emilie. Hun er så tydelig i følelsene sine, og det smitter over på de andre som blir mer rause med seg selv, sier Carlin.

- Ungdommene på Toneheim forandret seg i møte med Emilie. Hun er så tydelig i følelsene sine, og det smitter over på de andre som blir mer rause med seg selv, sier Carlin.

Motlys

En lykkepille

Produsentene Thomas Robsahm og Sigve Endresen har jobbet med filmen i produksjonsselskapet Motlys.

– Emilie bærer følelsene sine utenpå kroppen på en måte vi alle kan lære av. Det har vært en fryd å delta i produksjonen, og filmen har blitt en lykkepille, sier Robsahm.

– Filmen har et viktig budskap, og samtidig masse kvalitet og en spennende hovedrolle. Hva mer kan man ønske seg som filmprodusent, sier Endresen.

Vår datter Emilie

Dokumentar om Emilie som har Downs syndrom det året hun flytter på Toneheim folkehøgskole.

Filmen vises på kino i Oslo 18.10, Lillehammer 29.10, Bergen 30.10, Trondheim 5.11, Hamar 6.11.

18.10.2019
15:39
24.10.2019 14:10

Vår datter Emilie

Dokumentar om Emilie som har Downs syndrom det året hun flytter på Toneheim folkehøgskole.

Filmen vises på kino i Oslo 18.10, Lillehammer 29.10, Bergen 30.10, Trondheim 5.11, Hamar 6.11.