Simen Aker Grimsrud

simen@lomedia.no

I en grønn sofa sitter en mormor og en ung mor med en baby på fanget. De er kalt inn til en samtale med to barnevernskonsulenter etter en bekymringsmelding.

– Vet dere hvorfor dere er her i dag?

– Sandra viste meg et brev fra helsestasjonen, at de var bekymra. Jeg syns det er litt rart, sier mormora.

– Det var en liten overraskelse?

– Jeg syns det er litt urettferdig når vi gjør så godt vi kan. Det er ubehagelig, jeg har ikke sagt noe til naboene, for å si det sånn.

Lærer ved barnevernsutdanningen Helen Graarud (t.v.) og student Sandra Miller sier de får mye ut av å trene i autentiske omgivelser.

Simen Aker Grimsrud

2000 m? med simuleringsrom

Samtalen kunne kanskje vært hentet fra en sofa på et barnevernskontor, men denne gangen er det bare en øvelse. «Mormora» er lærer på barnevernsutdanningen ved Høgskolen i Østfold, Sandra og de to barnevernskonsulentene er studentene hennes.

Rommet med den grønne sofaen skal ligne mest mulig på et samtalerom på et barnevernskontor. Egentlig er vi i Høgskolen i Østfolds restaurerte industrilokaler langs Glomma i Fredrikstad. Her skjuler det seg et 2.000 kvadratmeter stort simuleringssenter. Her finnes alt fra fra sengerom på sykehus til samtalerom på Nav. Senteret er Norges største av sitt slag.

Her øver studenter hver dag på situasjoner de kommer til å møte den dagen de er uteksaminert og skal ta fatt på arbeidslivet.

SimFredrikstad heter senteret som eies privat, men drives av Høgskolen i Østfold. Også ansatte i Fredrikstad kommune bruker senteret til ferdighetstrening. Kommunen leier senteret i 900 timer i året.

Barnevernsstudenter ved Høgskolen i Østfold øver i autentiske omgivelser i simuleringssenteret.

Simen Aker Grimsrud

Mindre fnising

Studentene som øver i dag, er inne i sitt fjerde semester på barnevernsutdanningen. De setter stor pris på å få øve i et mest mulig autentisk miljø. Lokalene var flunkende nye da senteret åpnet i fjor høst. Barnevernsstudentene brukte samtalerommene for første gang før jul. Da øvde de sammen med studenter i sosialt arbeid og ble delt inn i grupper på åtte. To og to måtte løse ukjente oppgaver som ventet på dem i samtalerommene, og de seks andre observerte.

– Vi lærere er markører og har en rolle når vi spiller. Jeg er for eksempel en ung mamma, en gravid 40-åring eller en mormor. Når vi er ferdige, er vi veiledere og med på debrifing, forteller Helen Graarud, som er lærer på barnevernsutdanningen.

– Vi kaller dere skumle, ler student Sandra Miller.

Studentene Patricia Eriksen (t.v.) og Sandra Miller øver sammen med lærer Helen Graarud (med dokka) i sofarommet.

Simen Aker Grimsrud

Hun merker at det er et stort alvor å komme inn i et rom som ligner et samtalerom i barnevernet. Det er noe annet enn å ha rollespill i klasserommet med medstudenter som motspillere.

– Det blir mindre fnising og mye mer seriøst med en gang, sier Sandra.

– Det var overraskende hvor kjapt vi kom inn i rollene. Vi tenkte lite over at det var lærere som satt på andre siden av bordet, sier medstudent Linn Eriksen.

– Jeg tenker at det har noe med at vi sitter i et autentisk miljø. Det gjør det mye lettere å gå inn i den rollen, sier Patricia Eriksen, tredjeårsstudent på barnevernsstudiet.

– Unikt for sosialarbeidere

Alle utdanningsinstitusjoner som tilbyr utdanninger i helse- og omsorgsfag har fasiliteter for å trene, men ingen kan måle seg med Fredrikstad, skal vi tro rådgiver Solveig Valkvæ i FO-studentene. Hun har gjennom jobben besøkt mange studiesteder, og har selv studert ved to andre.

– Dette er unikt. Det er vel det eneste stedet som er spesielt tilrettelagt for barnevernspedagoger og sosionomer, sier Valkvæ.

Vanligvis har studiestedene simuleringsrom med senger, men ikke stort annet. I Fredrikstad har de bygget fem rom de kaller kommunikasjonsrom: et sofamiljø som ligner på rommene barnevernstjenesten bruker når ansatte prater med barn, et kontormiljø, et møteromsmiljø og et samtalerom.

– Alle rommene er dessuten utstyrt med alarm og en ekstra utgang. Her kan man trene på samtaler som utarter slik at man må utløse alarmen, forteller Inger Hjelmeland, koordinator ved SIM-senteret i Fredrikstad.

– Vi driver med simulering, og det er ikke det samme som rollespill. Studentene skal ikke inn i en rolle, de skal være fagpersoner, sier Ingrid Hjelmeland, koordinator for SimFredrikstad.

Simen Aker Grimsrud

– En grunntanke med senteret er at vi kan simulere hele pasientforløpet her, fra hjemmet til sykehjemmet, sier Hjelmeland.

Hun forteller at SimFredrikstad ofte leier inn markører fra Nav, barnevernstjenesten eller psykiatrien for at situasjonene studentene øver på skal bli mest mulig lik virkeligheten.

– Vi driver med simulering, og det er ikke det samme som rollespill. Studentene skal ikke inn i en rolle, de skal være fagpersoner. Markørene våre kan dette og er autentiske. Vi leier blant annet inn en som jobber i psykiatrien som spiller en litt skummel rolle. For andre kan det være en fare at de overspiller, sier Hjelmeland.

Kan se seg selv på video

I det grønne sofarommet henger det en hvit kule oppunder taket i et hjørne. Her er det kameraer som fanger opp det som skjer. I et kontrollrom kan læreren sitte og følge med på hvordan studentene klarer seg. Etterpå kan studentene se seg selv på video og evaluere.

– Det å se seg selv etterpå er opplysende, sier Helen Graarud.

– Jeg syns det er veldig nyttig å se hva vi kan gjøre bedre, sier Patricia Eriksen.

Selv har ikke Graarud og studentene benyttet seg av det nye kamerasystemet ennå, men målet er at det skal tas aktivt i bruk.

Leilighet å øve i

De tre studentene som i dag er på samtalerommet for å øve, skulle ønske de kunne vært her oftere. Planen er at studenter skal være her minst en gang i året.

– Vi er preget av å være et koronakull og var her første gang før jul. Det var kjempenyttig. Vi trenger nesten å trene på å komme tilbake til samfunnet, ler Sandra.

– Når vi trener her, får vi kjenne på et ubehag som du ikke klarer å tenke deg til. Man må inn i leiligheten for å kunne øve på det, sier Linn.

Det er nemlig en leilighet her også. Den brukes av studenter fra flere fag, men kan også være nyttig for helse- og sosialstudentene.

– Vi kunne for eksempel tatt en runde i en skikkelig ryddig leilighet og en skikkelig rotete, og se om vi behandler personene der forskjellig, sier Sandra.

– Det er en god erfaring før vi skal ut i praksis, det er viktig å få kjenne på hvordan det kan være i virkeligheten, mener Patricia.

Sist studentene var her, var de sammen med studenter fra sosialt arbeid. Det kan gi nyttige erfaringer før de skal ut i arbeidslivet. Linn Eriksen fikk mye ut av å øve sammen med en student fra en annen profesjon.

– Jeg så fort hvordan vi vinkler ting ulikt på sosialt arbeid og barnevern. Hun jeg øvde med stilte helt andre spørsmål enn meg, sier Linn.

Må ha kunnskap for å simulere

Det er stor rift om å bruke simuleringssenteret. I dag er det spillere fra ishockeylaget Stjernen som løper i gangene her. De er med på et bachelorprosjekt med studenter i mikrobiologi.

For å få utbytte av simulering, trenger studentene kunnskap i bunn, ifølge koordinator Inger Hjelmeland.

– Hvis du ikke kan ferdighetene, enten det er verbalt eller fysisk, er simulering en dårlig metode. Uten ferdigheter kler vi av studentene, og det ønsker vi ikke, sier Hjelmeland. 

Hektiske dager med øving

Studentene drev med ferdighetstrening også før det nye senteret ble åpnet i fjor høst. Men lærer Helen Graarud fikk lite ut av omgivelsene i det gamle senteret.

SimFredrikstad. Barnevernsstudenter ved Høgskolen i Østfold øver i autentiske omgivelser i simuleringssenteret. Lærer på barnevernsutdanningen, Helen Graarud, spiller en mormor i simuleringen med studentene.

Simen Aker Grimsrud

– Der øvde vi i et sengerom. Det eneste vi oppnådde var at vi var samlet alle sammen på ett sted. Vi har også brukt grupperom på huset, men halvparten av tiden satt studentene og fniset og tullet, sier hun.

I det nye simuleringssenteret opplever hun en helt annen hverdag. Studentene er her to hele dager når de har ferdighetstrening.

– Det mest stimulerende er å komme til et miljø der vi er mange sammen som øver og at det er litt hektisk her. Den første dagen er det mange som føler seg litt dumme og at de ikke får det helt til, men så skjønner de dagen etter at det ikke var så dårlig likevel, sier læreren.