Hanna Skotheim

hanna.skotheim@lomedia.no

– I vårt samfunn er det vanlig å søke og å få hjelp av fagpersoner, og det skal vi fortsette med. Men selvhjelpsarbeid, som foregår utenfor helsevesenet, er likevel en viktig ressurs for alle som ønsker å jobbe med det som er vanskelig i livet, sier Helene Skaatan.

Hun er sosionom og har videreutdanning i psykisk helsearbeid. I vår skulle hun vært i India for å lære mer om selvhjelpsgrupper gjennom et stipend hun fikk av Fellesorganisasjonen (FO) i internasjonalt sosialt arbeid. Ettersom turen ble utsatt, ønsker hun nå å skrive om selvhjelpsgruppene og promotere dem i Norge.

Aktuelt med koronapandemien

Med koronapandemien har slike selvhjelpsgrupper blitt høyaktuelle, ifølge Skaatan.

– Mange har opplevd eller opplever en endring i livssituasjon, uforutsigbarhet og isolasjon. Ved å delta i en slik gruppe, tar du ansvar for eget liv, mobiliserer ressurser i et forpliktende fellesskap og bidrar til gjensidig støtte, opplyser hun.

Skaatan mener at koronakrisen vil kunne bidra til at vi i større grad forstår hvor viktig det er å vise at vi trenger hverandre og at vi bryr oss om hverandre.

– Vi må følge med på sårbare grupper. Det er ikke tiden for å kutte i tilbud innenfor hverken forebyggende sosialt arbeid eller krisesentre.

Selvhjelpsarbeid uavhengig av helsevesenet

Selvhjelpsgrupper er ikke noe nytt i her til lands. Norge er faktisk det eneste landet som har en egen nasjonal plan for selvhjelp, som i disse dager er i ferd med å bli revidert. Med planen ønsker man at alle i Norge skal vite om selvhjelp og at man skal kunne ta i bruk den kunnskapen man har når det dukker opp utfordringer i livet.

Selvorganiserte selvhjelpsgrupper består av mennesker som møtes jevnlig for å snakke ut om problemene sine. De er, som navnet tilsier, ledet av gruppa selv og ikke av en leder eller en terapeut. Selvhjelp Norge, som er det nasjonale kompetansemiljøet for selvorganisert selvhjelp, samarbeider nå med 147 såkalte kontaktpunkter i landet. Disse videreformidler informasjon til personer som ønsker å delta i en gruppe.

Gruppene finnes over hele landet, og kan settes i gang ved at noen tar initiativ til å starte en. Det finnes allerede flere som driver med selvorganisert selvhjelp ute i lokalsamfunnene.

Deltagerne som møtes har gjerne ulike problemer. De har også ofte ulik sosial og kulturell bakgrunn. All kunnskapen som deles, er basert på egne erfaringer og alt som deles, deles i fortrolighet.

– I gruppene speiler deltagerne hverandre, de gir hverandre tilbakemeldinger og anerkjenner hverandre. De samarbeider om å gå det bedre i eget liv, sier Skaatan.

Positiv effekt

Det var da Skaatan var i Kenya som 18-åring at hun fikk interesse for selvhjelpsgrupper. Hun lærte om kvinnehelse og så hvilken betydning utveksling av kunnskap og deltagelse i grupper hadde for et lokalsamfunn. I etterkant har hun deltatt på et feltarbeid om selvhjelpsgrupper for kvinner i India.

– Jeg ble fascinert av å høre om hvilke andre positive ringvirkninger deltagelse i gruppene hadde, sier hun.

Deltakelsen hadde blant annet positiv innvirkning på deres psykiske helse. Den var med på å øke deres sosiale status og bedre deres posisjon i lokalsamfunnet.

– Uttalelser som at kastesystemet ikke betydde så mye i landsbyen deres lenger, var kraftfullt å høre.

Møter «likesinnede»

Skaatan har ikke selv deltatt i en selvhjelpsgruppe, men hun vet av forskning og gjennom å gjennomføre slike grupper, at deltakerne lærer av hverandre.

– De er nysgjerrig på hverandres perspektiver og gjenkjenner og har empati for hverandres følelser og reaksjoner, sier Skaatan.

Hun forteller at deltagere snakker om hvor deilig det er å møte «likesinnede» som ikke er familie, venner eller helsevesenet.

– De omtaler hverandre som vanlige mennesker med vanlige problemer og opplever at de slipper stigmatiseringen. Noen sier at det er første gange de blir sett og hørt for den personen de er, informerer Skaaten.