Krisesentrene blir sterkere, men det går altfor sakte, mener Tove Smaadahl.

Tove Smaadahl: – Det går bare ikke hvis dette skal ta like lang tid i fremtiden.
Over 2000 personer overnattet på krisesenter for første gang i 2013. Mange vender tilbake på grunn av sviktende samarbeid med det kommunale hjelpeapparatet.
03.02.2015
16:40
27.08.2015 20:01

edv@lomedia.no

– Feltet vårt er på rett vei, men det tar for lang tid. Jeg har jobbet med dette i over 30 år. Da var glasset tomt. Nå er det halvfullt, sier Tove Smaadahl, daglig leder i Krisesentersekretariatet og mangeårig primus motor på feltet.

Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring, (NOVA) presenterte mandag en evaluering: Tar kommunene på alvor sitt ansvar for krisesentrene?

Fem prosent menn

I 2010 fikk kommunene ansvaret for krisesentrene. Slik gikk det:

Kommunene er på god vei til å fylle lovkravet om krisesentertilbud til hele landets befolkning. Loven gir krisesentrene økt legitimitet.

Botiden ved sentrene har økt fra 116 000 døgn (2008) til 133 000 døgn (2013).

Antallet krisesentre har samtidig gått ned, fra 50 til 44. Det betyr at kapasiteten utfordres.

2028 førstegangsbeboere i 2013, det er 16 prosent opp siden 2008.

Barn har fått bedre tilbud.

Menn kommer oftere: Fra 4 menn i 2008 til 111 menn i 2013. De har oftere enn før med seg barn. Hele 15 av sentrene plasserer mennene i samme bygg som kvinnene. Det er ikke i tråd med loven. Men mennene og barna de har med seg, får da bedre tilbud inkludert sikkerhet enn de som plasseres i unike mannstilbud.

Sengeplasser totalt øker, men synker i noen regioner.

Pengebruken øker. Kommunene bruker mer penger enn det rammetilskuddet tilsier. Men seks av ti krisesentre opplever økonomien som lik eller dårligere etter lovendringen. Grunnen er flere fagstillinger, dermed lønnsutgifter samt økte utgifter til å etablere tilbud til menn.

Handlingsplan mot partnervold finnes bare i hver tredje kommune. En av fem har egen koordinator for arbeid mot familievold.

Friheten sentrene har hatt til å stille opp raskt oppleves som redusert. Flere ansatte sier de blir møtt med mistillit og skepsis til deres kompetanse om vold og overgrep.

Les hele rapporten (pdf)

Motstand

Bare 40 prosent av kommunene svarte på spørreundersøkelsen, et funn i seg selv, mener forskerne.

– I mange år har det vært veldig mye motstand mot feltet og temaet vold mot kvinner, sier Tove Smaadahl, – De kommunene som ikke er vertskommuner, altså de fleste, tar ikke krisesentrene på alvor.

Norge har 44 krisesentre. De dekker alle landets kommuner. Det betyr at hvert senter i snitt skal dekke nesten ti kommuner.

Terskelen for å ta kontakt heves med lengre reisevei, i strid med lovens intensjon. NOVA-forskerne fant også at sentrene samarbeider mye bedre med vertskommunene enn med de såkalte samarbeidskommunene.

Store tap

Hele 8,2 prosent av norske kvinner og 1,9 prosent av mennene er, ifølge Nasjonalt kompetansesenter om vold og traumatisk stress, utsatt for alvorlig partnervold.

Partnervold påfører samfunnet et økonomisk tap på inntil seks milliarder kroner årlig, ifølge en rapport fra Visma Analyse i 2012, i form av krisesentre, barnevern, politi, helseutgifter og tapt arbeidsfortjeneste. (pdf)

Mangler trygge boliger

– Det er hårreisende at Oslo kommune ikke har deltatt i evalueringen, sier Inger-Lise W. Larsen, daglig leder ved Oslo Krisesenter.

Det er landets største krisesenter. De oppsøkes av opptil 200 nye voldsutsatte hver måned.

Bolig og videre oppfølging via NAV er et kritisk punkt, altså etter at beboerne flytter ut av krisesenteret. Når en tredjedel av de som fikk et beskyttet botilbud ved Oslo krisesenter i 2013 og 2014 var tidligere beboere, er det noe som ikke fungerer, mener Larsen.

Innvandrere er økende brukergruppe, ifølge NOVA-rapporten. Sentrene strekker seg langt i å bruke tolk.

Mye tyder på at der det samarbeides godt, er det ikke kommunen, men krisesenteret som er pådriveren.

Personavhengig

Voldsutsatte minoritetskvinner med barn utgjør en stor del av beboerne ved Oslo krisesenter. Når de flytter fra mannen, mister de hele sitt private nettverk. Mange ender opp med å flytte tilbake til overgriper.

– Jeg har banket på det som har vært av dører for å få tiltakskjeden i Oslo til å henge sammen, sier leder Inger-Lise W. Larsen.

Barnevernet har de en god avtale med, nå gjenstår en avtale med Nav.

– Samarbeidet vårt med bydelene har til nå vært avhengig av god kontakt med den enkelte saksbehandler for hver av beboerne våre, sier Larsen, – Det skal ikke være slik i 2015.

– I mange år har det vært veldig mye motstand mot feltet og temaet vold mot kvinner

Tove Smaadahl, daglig leder ved Krisesentersekratariatet

03.02.2015
16:40
27.08.2015 20:01