KRITISK: Trine Lise Bakken jobber selv i det psykiatriske systemet. Både kommunene og psykiatrien må skjerpe seg, mener hun.

KRITISK: Trine Lise Bakken jobber selv i det psykiatriske systemet. Både kommunene og psykiatrien må skjerpe seg, mener hun.

Eirik Dahl Viggen

Kommuner kjøper usett

Milliarder av kroner fra kommunebudsjettene går til private omsorgsytere for pasienter med utviklingshemning og psykiske lidelser. Men mange kommuner gir for dårlig oppfølging og vet ikke hva de får for pengene.
15.01.2014
12:40
27.08.2015 20:01

– Ganske mange har tre-fire til en-bemanning, som koster en formue. Det undrer meg at tilbudet de får ikke er mer debattert, sier Trine Lise Bakken.

Bakken har doktorgrad om schizofreni og utviklingshemning med autisme og er en av få i Norge med lang erfaring fra dette feltet. Nå holder hun til på Dikemark, som er en del av Oslo Universitetssykehus. Bakken besøker fagmiljøer landet rundt.

I Norge har anslagsvis 2-400 personer slike sammensatte problemer. Svært mange har somatiske lidelser i tillegg. De fleste må leve i mange år med en alvorlig uoppdaget psykisk lidelse i tillegg til utviklingshemning og autisme.

Kommuner mangler kompetanse

Mange kommuner har ikke kompetanse på dette komplekse feltet. Trine Lise Bakken mener dessuten at et stramt system i kommunene fører til at mange foretrekker å anbudsutsette tjenester for denne gruppa. Oslo kommune har regler som krever at alle tjenestene skal anbudsutsettes hvert år.

Svært lite er publisert om dette i Norge. I en fagartikkel i siste nummer av Fontene beskriver Trine Lise Bakken sammen med sju medforfattere et anbudsregime som kan resultere i tilbud preget av lav faglighet, ureglementert bruk av tvang og lav innsikt i pasientens problemer. Men hun understreker også at enkelte private omsorgsytere har høy kvalitet.

– Men kommunene må passe på. Flere av kommunene har fulgt for dårlig opp. Kompetente fagpersoner må dra på besøk og se med egne øyne. De bør også snakke med pårørende.

Bakken mener det bør lages bedre retningslinjer for konkurranseutsetting av tilbud til klienter med komplekse behov. Og det bør framgå hvilke personer som ikke egner seg for konkurranseutsetting.

Skaper angst

Eksemplene er mange og graverende på at konkurranseutsettingen skaper utrygghet.

– Jeg kjenner flere eksempler fra Oslo hvor personer med utviklingshemning har mistet dagsenterplass, antakelig fordi det ble for dyrt. For mange er dagsenteret det trygge fundamentet i tilværelsen.

Trygghet og stabilitet er helt grunnleggende behov som betyr ekstra mye for mennesker med store sammensatte behov.

– Personer med psykisk lidelse blir etter hvert lite fleksible. Alvorlige psykiske lidelser gjør noe med mestringspotensialet. Det er vanskelig å lære noe nytt og forstå hva som foregår. Hvis de blir revet opp fra en trygg situasjon, kan de ikke ta tryggheten med seg. Utryggheten gjør at de blir mer kognitivt og mentalt overbelastet. De kan få vedvarende angstproblemer, og med det følger atferdsvansker. For denne gruppa handler det ikke om frihet til å velge tilbud, men om trygghet, sier Trine Lise Bakken.

Hun peker på at Trondheim har valgt å ta oppgaven selv, og ifølge henne greier det bra.

Trondheim får det til

– De hadde Reitgjerdet i sin tid, med mange krevende brukere. Nå er tjenestene desentralisert. Jeg har fulgt en av deres pasienter i flere år. Nå har vedkommendes psykose kommet under kontroll, og personen flyttet i egen bolig. De får det til!

Bakken kjenner også til små kommuner som klarer å jobbe godt med tunge pasienter. En av dem har hun fulgt opp i tre år.

– De hadde dugnadsvilje, og samarbeidet godt både med oss og psykiatrien lokalt. Jeg ble veldig imponert.

Ser ikke bak atferden

Pasientgruppen er spesiell og krevende.

– Veldig mange har nedsatt evne til å gjøre seg forstått med ord. Men også de med godt språk skjønner lite av sine egne mentale prosesser. Det dreier seg mye om psykisk smerte som ikke blir forstått, selv av dyktige fagpersoner. Etter hvert begynner pasientene å selvskade, og det blir atferdsvansker: spytting, kloring, angrep på personalet. Man blir opptatt av å rette opp atferd. De psykiske vanskene drukner i atferd, sier Trine Lise Bakken.

– Det kreves kompetanse om hvordan psykisk lidelse viser seg hos mennesker med utviklingshemning. Kanskje de bæsjer på seg, og man ikke forstår hva det uttrykker. Den psykiske lidelsen blir ikke oppdaget. Derimot skorter det ikke på god omsorg, sier hun.

En diagnose og riktig behandling kan gjøre underverker, og det er ikke umulig å få til.

– Vi hadde en pasient som over ti år i perioder krabbet rundt i sin egen avføring. Etter god behandling kunne hun reise på ferie til Casa Heddy med egen koffert, sier Trine Lise Bakken.

Forskeren mener fagfolkene kan være unnvikende når det gjelder å stille diagnoser. Bare det å innse at mennesker med utviklingshemning faktisk fikk alvorlige psykiske lidelser var lite anerkjent i Norge for bare 20 år siden.

– Og psykiatriens kunnskapsgrunnlag er svakt, psykiatrifeltet kan godt vise større ydmykhet. Diagnostiske avgjørelser overfor utviklingshemmede må fattes på grunnlag av observasjoner, sier Bakken.

Også behov for døgntilbud

Både institusjoner og sikkerhetsavdelinger tilhører fortiden, mener Bakken.

– Men vi trenger mellomløsninger hvor pasientene kan bo med tett oppfølging av spesialisthelsetjenesten en periode før de kommer hjem til kommunen. Døgntilbud for behandling og ettervern. Dette mangler vi, særlig i barne- og ungdomspsykiatrien, hvor det nesten ikke er en eneste sengeplass. Og så er det en liten gruppe som kanskje bør ha døgnbehandling i svært lang tid.

Mia.paulsen@lomedia.no

15.01.2014
12:40
27.08.2015 20:01