Hanna Skotheim

hanna@lomedia.no

I sin doktorgrad har forsker Ida Bruheim Jensen undersøkt hvordan barn synliggjøres i norsk og chilensk barnevernsarbeid. Hun har intervjuet til sammen 38 barnevernsarbeidere. 21 av dem var fra Chile og resten fra Norge.

Selv om både Chile og Norge har forpliktet seg til å følge FNs konvensjon om barns rettigheter, fant Jensen at sosialarbeidere i disse landene la vekt på ulike sider av konvensjonen i måten de forstår barn på. Mens sosialarbeidere i Norge primært hadde et individorientert syn på barn, så sosialarbeidere i Chile først og fremst barnet i en større sammenheng, som del av familien, nærmiljøet og storsamfunnet.

Bør utfordre hva som er barnets beste

Hvis vi ser på forskjellen på velferden i Chile og Norge, er kanskje ikke funnene så uventa. Likevel mener Jensen det er viktig å utfordre hvordan måten vi ser på barn, har innvirkning på barnevernsfaglig arbeid.

Hun forteller at norske sosialarbeidere beskrev at de gjerne snakket med barn og foreldre hver for seg for å danne en forståelse av helheten.

– Da kan det være vanskelig å se samspillet mellom de ulike personene barnet har rundt seg. Det å forholde seg til barn og foreldre hver for seg, gjør det vanskelig å få tak i hele bildet, sier Jensen.

Ida Bruheim Jensen.

Privat

Hun har en mastergrad i psykologi fra Universitetet i Oslo (UiO) og tok sin doktorgrad i sosialt arbeid ved Universitetet i Stavanger (UiS). Der jobber hun nå som førsteamanuensis ved Institutt for sosialfag.

– Tenker du at prinsippet om barnets beste kan gå for langt i noen tilfeller?

 – Vi bør i hvert fall utfordre hva som er barnets beste. Vi vil finne en løsning som er best mulig for barnet og familien, men begrepet «barnets beste» er vanskelig. Det er fordi vi lett tar for gitt hva vi legger i det. Hvem skal ha definisjonsmakt til å bestemme hva som er barnets beste? Barn og foreldre må få muligheten til å uttale seg om hva de mener er best for dem, og noen ganger lar vi nok egen forståelse komme i veien for å virkelig lytte. 

Hva gjør en sosialarbeider når en klient viser tegn til radikalisering? Det ville forsker Håvard Haugstvedt finne ut av

Velferdssystemet påvirker barnevernsarbeidet

Studien er en del av et større internasjonalt prosjekt hvor forskere fra ulike land har sammenlignet sosialt arbeid i familier med komplekse behov. Forskerne har sammenlignet data fra Sverige, Litauen, Bulgaria, England, Irland, Mexico, Norge og Chile. Landene ble valgt ut fra at de representerer fire ulike velferdsregimer.

I sin studie tok Jensen utgangspunkt i to av velferdsregimene når hun valgte å studere sosialarbeideres syn på barn. Altså Chile og Norge. Hun fant blant annet at sosialarbeidere i Norge synes å ha en større tillit til at oppgaver som faller utenfor barnevernets mandat, blir håndtert av andre velferdstjenester. Sosialarbeidere i Chile hadde derimot mindre tiltro til at andre velferdsområder ville komme på banen for å sikre barn og familiers behov. 

Ulik bruk av psykologer

I de to landene er det også ulik bruk av psykologer i barnevernsarbeidet. I Chile jobber sosialarbeidere ofte med psykologer. De kan ofte ha hovedansvaret for å vurdere barnets situasjon, mens sosialarbeiderne kan konsentrere seg om familiens situasjon og samfunnet rundt.

I Norge er det sosialarbeiderne som i hovedsak utfører det barnevernfaglige arbeidet. Psykologer blir kun brukt til uttalelser i enkelte saker. Jensen tenker at psykologer og sosialarbeidere også i norsk barnevern kunne jobbet tettere sammen. Hun mener disse profesjonene kan utfylle hverandre på en god måte med sin særegne kompetanse.

– Selv om Chile er mye mer ustabilt enn Norge, kan det likevel virke som i din studie at Norge kan ha mye å lære av dem. Men har ikke Chile også mye de kunne vært bedre på?

– Jo, absolutt. Jeg tror vi alltid må være opptatt av å bli bedre. Ulike land er ulikt rigget til å møte barnevernfaglige utfordringer, men vi kan likevel lære av hverandre. 

Åpne for å tenke annerledes

Det individuelle synet på barn som flere norske sosialarbeidere har, er en aktuell problemstilling i lys av kritikken Norge har fått i Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD). Jensen tror dommene vil føre til endringer i det norske barnevernet.

– Ikke bare med tanke på lovverket, men også i hva vi vektlegger når vi møter familier i kontakt med barnevernet, sier hun.

Flere av dommene handler om brudd på artikkel 8; altså retten til familieliv.

– De chilenske sosialarbeiderne var svært opptatt av at de måtte jobbe systemisk med hele familien, og ikke bare ha fokus på det individuelle barnet for å gjøre en god jobb.

Ved å sammenligne perspektivene fra sosialarbeidere i ulike land mener Jensen vi kan få nye perspektiver og innsikter som viser at det går an å tenke på andre måter. Det er også hennes ønske med studien: Å åpne opp for å tenke annerledes.

– Sosialarbeidere har en kunnskapsbase som har vokst frem gjennom utdanning, jobb og erfaring. Et spørsmål er også om utdanningene i Norge i tilstrekkelig grad vektlegger det å forstå barnet i en relasjonell sammenheng og ulike familiepraksiser, sier forskeren.

Hun er spent på å ta del i arbeidet med den femårige masteren i barnevernsarbeid som er på trappene ved UiS. Hun håper det kan være skritt i riktig retning for å styrke en slik kompetanse. 

Kan forskningen anvendes i Norge?

Jensen mener det er viktig at studenter lærer om ulik familiepraksis og forståelser av barn i en større sammenheng, som del av familien, nærmiljøet og storsamfunnet. På den måten kan en tenke bredere om barnets beste i noen saker, mener hun.

– Vi mennesker vil alltid ha noen blindsoner, men ved å utfordre egne perspektiver, kan en bli mer bevisst. Dette kan gjøre at vi ser ting på en annen måte.

Etter å ha studert sosialarbeiderperspektivet disse to landene, kunne Jensen tenke seg å videre se på om forståelser av familiepraksiser og teorier fra det globale sør kan gi nye muligheter til å problematisere den måten de fleste av oss ser på god barndom i Norge.

– Forhåpentligvis kan slik kunnskap oversettes og tas i bruk i utdanning og i det norske barnevernet, sier Jensen.