Solfrid Rød

solfrid.rod@lomedia.no

– Først ble jeg veldig rørt og glad. Etter hvert kjenner jeg at jeg også er veldig stolt. Denne prisen er en stor anerkjennelse til inkluderende forskning og tankegangen bak, sier May Østby, vernepleier og førstelektor på Høgskolen i Østfold.

Hun er kåret til årets sosialarbeider, en pris FO årlig deler ut på den internasjonale sosialarbeiderdagen, den tredje tirsdagen i mars. Prisen går til et eller flere FO-medlemmer som «i særlig grad har utøvd godt sosialt arbeid eller bidratt til fagutvikling innenfor fagfeltene til barnevernspedagoger, sosionomer, vernepleiere og velferdsvitere.» 

Østby understreker at hun deler anerkjennelsen med sine kolleger; forskere og medforskere. Sistnevnte er personer med utviklingshemming som deltar i forskningsprosjekter. Denne typen forskning er fortsatt ganske ny i Norge, og Østby var først ute i Norge med å publisere en lettlest versjon av en forskningsartikkel. Det skjedde i fjor, da Tidsskrift for omsorgsforskning publiserte artikkelen Jeg kan! – Personer med utviklingshemming og deres erfaringer med velferdsteknologi.

– Forskning skal være tilgjengelig for alle, spesielt de den handler om, sa Østby til Fontene da.

– Ikke bare forskning, men en måte å tenke på

Østby ble utdannet vernepleier ved Høgskolen i Sør-Trøndelag i 1982. Hun tok hovedfag i helsefag/sykepleievitenskap i 2006 med oppgaven «Miljøarbeid som balansekunst: dagligdagse utfordringer i samhandling mellom miljøarbeidere og utviklingshemmede: en kvalitativ studie». 

Siden 1992 har hun jobbet med å utdanne vernepleiere, først på daværende Høgskolen i Sør-Trøndelag og Høgskolen i Molde, nå på Høgskolen i Østfold, hvor hun er førstelektor. I tillegg har hun en bistilling på Høgskolen i Molde, der hun deltar i forskningsgruppa Funksjonshemming og habilitering.

I FOs begrunnelse for prisen legges det vekt på Østbys banebrytende forskning. Men for henne henger forskningen tett sammen med måten å tenke rundt tjenestene til utviklingshemmede. Som vernepleier, som førstelektor og som forsker har hun det samme utgangspunktet: Utviklingshemmede skal inkluderes når det er viktig for dem og de har forutsetninger for det. Hun sammenligner det med sitt eget høreapparat.

– Jeg vil selvsagt inkluderes hvis det skal forskes på hvordan høreapparatet mitt fungerer på fest, men ikke når det skal forskes på de små brikkene inni der. Alle skal ikke gjøre alt, og alle skal ikke gjøre det samme. Men alle skal delta nå de kan og når det handler om noe som er viktig for dem, fastslår Østby.

Hun vokste opp på Munkvoll i Trondheim, hvor det lå et vanførehjem, som var tidens navn på institusjoner for funksjonshemmede. Som sjuåring gikk hun dit og spurte om hun kunne få besøke en av pasientene. Hun fikk tildelt en mann i rullestol, som hun besøkte flere ganger og som hun fortsatt husker veldig godt.

To år seinere fikk hun en venninne som hadde en søster med Downs syndrom. Østby merket raskt at hun fikk veldig god kontakt med søsteren, og tenkte «dette vil jeg jobbe med».

Vi markerer som vanlig sosialarbeiderdagen, men med et uvanlig tungt bakteppe

Digitalt utenforskap

På 1970-tallet jobbet Østby på en institusjon der beboerne kun fikk bade hver fjortende dag. På badedagen ble det samme badevannet brukt til fem personer. Hva beboerne selv ønsket og tenkte var lite interessant. Østby husker særlig godt en blind mann som bodde der. Han var veldig opptatt av bokstaver og spurte om hun kunne vise ham bokstaven hans. Østby ba arbeidsgiver om penger til å kjøpe inn materialer, men fikk nei. Så hun kjøpte sandpapir for egne penger, klippet ut bokstaver og lot mannen kjenne på de ulike.

Da hun kom på jobb dagen etter var mannen opprørt. Bokstavene, som han hadde hatt i nattbordskuffen, var kastet. Der lå det nå bare en såpekopp, en kam og en bibel, slik det var bestemt at nattbordskuffene skulle inneholde.

Et skrekkens eksempel på de holdninger ansatte i hjelpeapparatet har hatt til personer med utviklingshemming, mener Østby.

– Kunne det skjedd i dag?

– Det er vanskelig å si, men så grove ting som det badevannet er vel lite sannsynlig. Vi ser veldig gode ting i samfunnsutviklingen, som at det finnes flere jobbprosjekter og at utviklingshemmede deltar i forskning. Men vi ser også dårlige trekk, som at de store institusjonene kommer tilbake. Vi opplever også at medforskere med utviklingshemming ikke har PC og tilgang til internett der de bor. Det har oppstått et digitalt utenforskap, fastslår Østby.

– Hva er det som hindrer inkludering i dag?

– Våre holdninger til hva som er mulig. Her ligger også vår utfordring som sosialarbeidere: Hvordan kan vi legge til rette for deltakelse for den enkelte? Den vurderingen mangler når et helt bofellesskap mangler internett. Vi må passe på at brukermedvirkning og inkludering blir mer enn festtaler.

– Hvis du ser litt fram i tid, hva drømmer du om på dette feltet?

– Min drøm er at folk blir inkludert når de kan og når noe er viktig for dem, jamfør det jeg sa om høreapparatet mitt. Det viktigste nå er at det er en bevegelse framover, og så må vi passe på at de dårlige trekkene ikke stopper den utviklingen.

Vernepleier Gondola jobber gjerne 12 timers vakter – så lenge hun får tre frihelger med hundene

Artikler og podkast

Østby har publisert en rekke artikler og er en at tre forfattere av boka Vernepleierens kjerneroller – en refleksjonsmodell, som kom i 2016. Oppfølgeren Den profesjonelle hjelperollen kom i 2021, og også for seg fem andre profesjoner, blant annet sosionom og barnevernspedagog. På nettsiden kjerneroller.no kan du lese om kjernerollemodellen og høre podkasten kjernepodden.

I begrunnelsen for prisen understreker FO at Østby i mange år har bidratt til fagutvikling og refleksjon.

«Gjennom sin praksisnære forskning og ulike måter å formidle den på, gjør hun den relevant for praksisfeltet. (...) Hun har tatt inkluderende forskning til et nytt nivå her i landet, inspirert av britiske forskere og tidsskrifter», skriver FO. Og legger til: «May Østby er også et FO-medlem som har markert seg som en tydelig stemme i FOs arbeid, særlig knytta til tjenester til utviklingshemmede.» 

– Du har bidratt med fagutvikling på et felt som trenger det sårt, sa FO-leder Mimmi Kvisvik da hun delte ut prisen. Se prisoverrekkelsen

her.

I tillegg til heder og ære, består sosialarbeiderprisen av 40.000 kroner, som kan brukes til å delta på en fagkonferanse eller annet faglig arbeid. Østby har noen ideer, men har ikke rukket å lande dem. Når Fontene snakker med henne, håper hun at koronaviruset slipper taket, slik at hun kan feire den internasjonale sosialarbeiderdagen med et foredrag hos FO Viken.

Fikk du med deg denne?

Krisepsykolog Heidi har vært mye forbanna i det siste. Heldigvis får hun energi av det