Krisepsykolog Heidi har vært mye forbanna i det siste. Heldigvis får hun energi av det

Hanna Skotheim

hanna@lomedia.no

Det er september 2011. Ved Senter for stress og traumepsykologi på Hamar sitter Heidi Wittrup Djup og tar imot den ene voksne pasienten etter den andre. De fleste forteller om det samme: En vond barndom. Vestlendingen elsker jobben sin, men det er likevel noe som skurrer. Hvorfor har ingen hjulpet disse menneskene før?

Ulike forutsetninger

I dag er 38-åringen spesialist i samfunnspsykologi ved Klinikk for krisepsykologi og barnefaglig sakkyndig. Hun er blitt den som kan være med og forhindre at barn havner i stolen hos psykologen som voksen. Hun er også over snittet engasjert i traumer, kriser, barns rettigheter og flyktninger. Ja, og så er hun nettopp blitt mor til nummer tre. Navnet på jenta? En familieavgjørelse.

– Konsekvensen av å være opptatt av barns rettigheter er at jeg snakker mye med egne barn om deres rettigheter. De har med andre ord fått med seg at barn skal bli hørt i saker som angår dem. Så det var mange navn jeg ikke fikk gehør for, sier Djup og smiler.

– Jeg tenkte vi var ferdig. At det holdt med to. Men så kom pandemien og vi merket at det viktigste er å være sammen og ha det bra som familie. Så da begynte vi å snakke om at det hadde vært hyggelig å være flere, sier psykologspesialist og barnefaglig sakkyndig Heidi Wittrup Djup om det å bli gravid for tredje gang.

Hanna Skotheim

Hun kan ofte tenke på hvor heldige familien hennes er. Mens de har alle forutsetninger for å klare seg i livet, er det så mange som ikke har det.

– Den du er, din bakgrunn, religion, foreldrene dine og etnisitet påvirker hvilke forutsetninger du har for et fullverdig liv.

Bare 14 år gammel mistet Djup faren sin til kreft. I mange år kunne hun ikke begripe hvordan livet noensinne skulle bli bra igjen. Men Djup klarte seg. Hun hadde lærere som heiet henne fram og tilrettela for en normal skolehverdag, et kjærlig og trygt hjem og gode skolekamerater som fulgte henne til graven da hun hadde behov for å gråte.

Engasjert vestlending

Fontene møter Djup et par uker før termin. Hun sitter med beina høyt og ser utover et vann utenfor Bergen sentrum. Lenge tenkte hun at hun har gjort seg fortjent til å være der hun er i dag. Hun har tross alt jobbet hardt for det. Men så fant hun ut at det ikke var sant.

– Jeg har hatt de forutsetningene som trengs for å kunne jobbe hardt.

Med et barn til på vei, kunne Djup trengt all roen hun kunne fått. Det er derimot lite som tyder på at hun har roet ned foreløpig. På Facebook-siden hennes kan det virke som hun engasjerer seg i alle debatter som foregår.

– Jeg får energi av å være forbanna.

Hanna Skotheim

Faglig ansvar

Ja, Djup er litt forbanna om dagen.

– Vi har så mye kunnskap om hva som bringer god helse. Da er det nedslående at vi har en politikk og praksis som er så i strid med det.

Djup sikter blant annet til debatten om hvorvidt de fire norske barna som nå har vært internert i Syria i tre år, skal hentes hjem til Norge med sine mødre eller ikke, og til sakene der barn mister en av sine foreldre fordi de utvises fra landet. Det til tross for at de har bodd i Norge i mange år. Rettferdighetssansen hennes har bare blitt større etter at hun ble en del av menneskerettighetsutvalget til Norsk psykologforening.

Sammen med lederen for utvalget og tidligere barneombud, Reidar Hjermann, sendte Djup nylig sendt av gårde to brev til flere sentrale politikere. Der tar de til orde for barnas rettigheter som krenkes hvis Norge velger å utvise foreldre eller hvis de internerte barna i Syria ikke får komme hjem. Men hva slags effekt har egentlig det? Ifølge Djup: Ingen.

– Men jeg sender de likevel fordi jeg vil at politikerne skal vite at det de gjør er i strid med faglig kunnskap. De kan la disse barna gå til grunne i Syria og utvise foreldre anmasse, men da må de vite at de krenker barns rettigheter og skader familier på veien. Jeg har et faglig ansvar for å si ifra.

Kan ikke ta rettigheter for gitt

Det var særlig da hun startet som kommunepsykolog i Bergen under flyktningkrisen i 2015 at hun fikk øynene opp for den urettferdigheten hun mener foregår. Til tross for at de hun snakket med hadde flyktet fra krig og nå skulle etablere seg i et helt nytt land, med et helt nytt språk og kultur, hadde mange av dem et pågangsmot Djup beundret. Men hun så også flere som ikke fikk den hjelpen de hadde behov for.

– Jeg har nok hatt en naiv tanke om at i Norge har vi det så bra. At det er et så godt land, og det er det jo. Samtidig tilhører jeg majoriteten. Jeg har derfor ikke blitt konfrontert med den delen av samfunnet vårt der en ikke kan ta egne rettigheter for gitt.

Djup lærte mye de årene. Som for eksempel at enslige, mindreårige asylsøkere mellom 15 og 18 år ikke har de samme rettighetene som andre mindreårige uten omsorgspersoner.

– Norge ser på seg selv som et fyrtårn for barns rettigheter. Da bør målsettingen vår være at vi skal styrke barna våre. Alle mindreårige skal få så gode forutsetninger som mulig inn i voksenlivet.

– Har du fått sagt noe? spør mannen til Djup Fontenes utsendte. Hun tar selv ordet og legger seg flat: – Jeg er nok et vanskelig intervjuobjekt. Jeg snakker jo på inn- og utpust. 

Hanna Skotheim

Fikk trusler

Skjebnen til krigsherjede barn har fått Djup til å ligge våken om nettene og skrive kronikker. Da debatten om å hente hjem barna som var internert i Syria starta for tre år siden, skrev hun særlig mye. Selv om kronikkene høstet mye støtte, fikk hun også en del e-poster og SMSer som var ubehagelige. På et tidspunkt ble det så ille at hun var redd kritikerne skulle komme hjem til henne.

– Da var det godt å ha noen å få trøst og omsorg hos, sier hun og sikter til mannen.

All kritikken satt en støkk i henne. Hun har derfor vært mer reservert i debattene om barnevern. Det vil derimot ikke si at hun ikke har klare meninger om hva som er viktig:

– Jeg forholder meg til at barn noen ganger må beskyttes mot sine foreldre. Men det hender også at barn må beskyttes mot at staten urettmessig tar fra dem deres omsorgspersoner. Det ser vi innenfor både barneverns- og flyktningfeltet. Vi som jobber inn mot disse feltene må være bevisste på hvilket ansvar vi kan ta for å fremme folks rettigheter og hva vi kan gjøre for å forhindre krenkelser.

Etter at Djup i sin første jobb møtte voksne mennesker som slet fordi barndommen hadde vært vanskelig, bestemte hun seg for at hun ville bli barnefaglig sakkyndig. Djup ønsket å komme inn i livene til personer da de fortsatt var barn.

I utgangspunktet tenkte 38-åringen at hun skulle hjelpe barn som hadde det tøft hjemme. Raskt oppdaget hun derimot hvor stort potensial en familie kan ha. Og at utfordringene i en familie ofte kan handle om at et barn ikke er blitt utredet godt nok. Kanskje har barns vansker blitt mistolket som en konsekvens av omsorgssvikt eller så har det blitt satt inn tiltak som ikke fungerer fordi barnevernsansatte ikke har hatt en god nok forståelse av familien.

Terskelen er for høy

Som sakkyndig skal Djup bistå barnevernstjenester med å styrke den forståelsen. Hun hentes inn i saker når barnevernstjenesten er usikre og vil være sikre på at de har snudd alle steinene i en sak. Terskelen for å ta kontakt er dog litt for høy, mener Djup. Blant annet fordi det koster en del.

Psykologspesialisten tror derimot dommene mot Norge i Den europeiske menneskerettsdomstolen vil gjøre at det blir umulig å komme utenom sakkyndige i mange saker. Men til nå har hun fått langt færre henvendelser fra barnevernstjenester sammenlignet med domstolene. Ønsket hennes om å komme tidligst mulig inn og forsøke å hindre at det blir en alvorlig barnevernssak i utgangspunktet, går med andre ord ikke alltid etter planen.

– Noen ganger kommer jeg inn i saker der det er for sent med tilbakeføring. Og kanskje er det heller ikke på det tidspunktet forsvarlig med tanke på det omsorgstilbudet foreldrene kan gi. Andre ganger kommer jeg inn og ser at barnevernet har prøvd så lenge at hele barndommen har gått.

– Når jeg begynner å tenke på verden blir jeg overveldet, men hvis jeg bare forholder meg til Norge så tenker jeg at jeg kan påvirke fra det perspektivet jeg har. Jeg vil ikke overlate kampene til gruppene som er rammet selv. 

Hanna Skotheim

Vanskelig samarbeid

De gangene barnevernstjenester tar initiativ, er det en sakkyndig sin jobb å finne mulighetene i en familie og komme med anbefalinger om tiltak. På dette tidspunktet er ikke konfliktnivået nødvendigvis så høyt og det blir dermed enklere å samarbeide med barnevernet.

Dras saken inn i rettsvesenet, blir det ofte vanskeligere.

– Det kan gå prestisje i saken, det er ofte steile fronter og barnevernstjenesten har kanskje låst seg i noen perspektiver som det er vanskelig å komme seg ut av. Det er krevende for meg som fagperson. Da kan jeg ikke forestille meg hvor krevende det må være for en mor eller far.

Det har hendt at barnevernstjenesten er uenig i konklusjonen selv med to sakkyndige involvert.

Djup understreker hvor viktig det er at alle fagpersoner stopper opp og tenker: «Hva hvis vi tar feil?». Det er ikke sånn at hun opplever at ansatte i barnevernet har onde hensikter, men at de har låst seg til et tankesett. Det er flere grunner til at det skjer, mener Djup: Hyppig skifte av saksbehandler slik at ingen har det hele bildet av en sak. Og for snever kompetanse. Samtidig mener hun det er urimelig å kreve at ett menneske skal ha kunnskap om alle utviklingsforstyrrelser, omsorgsbetingelser og kulturelle forskjeller. Som sakkyndig har hun tid til å sette seg inn i alt i en sak, men så har hun maks tre saker på en gang, ikke 20.

Vil klare seg selv

Akkurat nå har Djup ingen saker. Likevel har hun nok å holde fingrene i. I tillegg er seksåringen hjemme på grunn av sykdom i barnehagen. Når det du har mest lyst til er å krype under et pledd og se på Netflix med hele familien, er det med andre ord lett å svare «ja» på spørsmålene som kommer fra sønnen om å få sjokolade og is.

Også to psykologforeldre kan gjøre mest av det de vet at de ikke bør gjøre.

– Som forelder er du minst av alt fagperson. Du er mest en konsekvens av egen personlighet og egne erfaringer. Jeg gjør mye feil, men jeg er god på å reparere. Når jeg går rundt og er «meggete» og irrasjonell, tar jeg ansvar for det etterpå. Så blir vi venner igjen.

Denne dagen er sønnen hjemme på grunn av sykdom i barnehagen. Ettersom Djup har nok med å være høygravid når Fontene møter henne, er det enklest å gjøre om mandagen til en feriedag med god mat og kos.

Hanna Skotheim

Helt siden faren døde, har Djup vært opptatt av å ta ansvar og klare mest mulig selv. Hun har blitt flinkere til å la familien skjemme henne bort når hun sitter der høygravid. Men hun er fortsatt ganske vanskelig å skulle støtte emosjonelt.

– Jeg har fått høre det fra venner og mine nærmeste. Jeg er ikke en enkel person å gi omsorg til. Jeg skal håndtere ting selv. Etter at jeg har gjort det, kan jeg godt dele hvor fælt jeg hadde det. En slik væremåte har nok vært en konsekvens av å miste en som var så viktig for meg så altfor tidlig.