Hennes første løslatte klient døde i overdose. Nå er Lise Sannerud tilbake som sjef i kriminalomsorgen

Anne Myklebust Odland

anne@lomedia.no

Lise Sannerud (57) har bestemt seg for å besøke alle landets 42 fengsler, 18 friomsorgskontorer og fem regionadministrasjoner. Hun ble utnevnt til stillingen i oktober av Frps justisminister og er den første direktøren som besøker hele etaten.

– Det nytter ikke å sitte som en satelitt i direktoratet på Lillestrøm. Jeg må høre hva ansatte i kriminalomsorgen er opptatt av, hvilke råd de vil gi meg. Og jeg må vite hva slags muligheter de innsatte har. Vi må ha et nært forhold, sier hun utenfor Indre Østfold fengsel i Mysen.

Lise Sannerud vises rundt i Indre Østfold fengsel, avdeling Eidsberg med regiondirektør Stig Storvik (t.v) og fengselsleder Helge Valseth.

Werner Juvik

– Hun er sosionom!

Tidligere i vår var hun på Kriminalpolitisk konferanse med LOs fagforeninger. Hun gikk på scenen og presenterte seg, og etterpå kom flere FO-medlemmer etter Fontenes journalist og påpekte: «Den nye direktøren er sosionom!» «Hun er sosionom!» Så nå henger vi med til fengselsbesøk for å finne ut hvem hun er og hva hun vil med samfunnsområdet hun leder.

Hun møter i uniform ettersom hun er på oppdrag i fengselet. Fengselsledelsen viser henne rundt. Hun smiler og trykker hånd etter hånd. Dører åpnes og låses. Hun får se operasjonssentralen, snekkerverkstedet, Innsidehandelen (butikken), og boenhetene til de innsatte. De tar henne også med dit sikkerhetscellene er. Betjenten skal til å åpne en celle, men Lise stopper ham.

– Nei, nei, jeg trenger ikke se den, sier hun.

• Ble dømt for bedrageri. Straffen er å bygge gapahuk

Vil ikke se sikkerhetscellen

Hun vil helst ikke se en slik celle i hvert fengsel hun besøker. Hun synes det er fælt å tenke på at når innsatte har det mest vanskelig så er det «i dette hullet» de må være.

– Det er nødvendig i noen situasjoner, men likevel. Det er ikke sikkert vi har sikkerhetsceller om ti år. Det er mitt håp. At vi har bemanning og helsepersonell nok til å hjelpe på en bedre måte, sier hun.

Omvisningen har kommet til et av vaktrommene i fengselet. Hun spør om arbeidsmiljø og turnus og nikker oppmerksomt når fengselsledelsen forteller om fagbrev og samarbeid med den videregående skolen. Hun er spesielt interessert i å høre hva fengselet kan tilby de innsatte. Hun mener tilbudene i fengslene må speile behovet samfunnet har for fagpersoner, som kokker og taktekkere.

Lise Sannerud vil gjerne høre hva de innsatte har av fagtilbud i fengselet og hva som er innholdet i soningen.

Werner Juvik

– Hva betyr det for kriminalomsorgen at du er sosionom?

– Muligens at jeg er veldig opptatt av innholdet i soningen. Vi skal sørge for sikkerhet, men også en vellykket tilbakeføring til samfunnet. Da må vi rigge progresjonen i soningsforholdene slik at vi får til det.

Biljardkule gjennom veggen

Det var tekstene av Thomas Mathiesen, som hun leste i valgfaget på videregående, som fanget interessen hennes for kriminalomsorg. Han var professor i rettssosiologi og beskrev fengslene og hvordan de kunne bryte ned individet. Hun bestemte seg for sosialhøyskolen på Diakonhjemmet og gikk ut i jobb som saksbehandler i kriminalomsorgen (nå kalt friomsorgen). Hennes første klient var en narkoman som hun hentet ut fra Oslo fengsel. Noen timer etter løslatelsen ringte han henne helt neddopa og klaget over at han ikke fikk penger på sosialkontoret. Dagen etter fikk hun beskjed om at han var død i overdose.

– Har jeg gjort noe feil? Det var min første tanke. Jeg gikk i begravelsen. Da tenkte jeg at dette ville skjedd uansett. Men det var veldig spesielt med en slik start på arbeidslivet, sier hun.

Da hun ble oppfordret til å søke jobb i en overgangsbolig, grep hun sjansen og ble leder for en åpen soningsanstalt i Oslo. Der ble hun i syv år. Lise var ung, i slutten av 20-årene, men aldri redd.

– «Jeg skal henge deg opp ned etter veggen», var det en som skrek til meg. «Ja vel», sa jeg og visste at han hadde voldsdommer og hadde knust to politibiler. Dagen etter sa jeg, «har du roa deg?» Og så spurte jeg hvorfor han ikke gjorde meg noe. «Fordi du ikke var redd», svarte han.

En annen kastet en biljardkule i en vegg, fordi han ble skuffet. Da reagerte hun med å gi ham en klem.

– Han begynte å gråte. Det var en ung gutt, nesten et barn i fengsel.

• To dager i fylkesnemnda: Her forhandles det om et barn

Har ikke sosionomidentitet

Lise låses inn på den ene boenheten i Indre Østfold fengsel. Flere av de innsatte kommer for å hilse, en av dem vil ha bilde av seg med henne. En annen tar yo-tegn. Til Fontene sier hun at hun blir nysgjerrig på hvem de unge guttene er og hva som skal til for at de skal holde seg unna kriminalitet når de kommer ut.

Når Lise Sannerud låses inn på boenheten i fengselet, vil en av de innsatte ha bilde av seg med "sjefen".

Werner Juvik

– Det er veldig fristende å spørre, men jeg kan ikke det. Det blir ikke riktig i rollen jeg har der og da.

– Er det sosionomen i deg som kommer fram da?

– Ja, det er det sikkert. Interessen for menneskene, sier hun og smiler. Men jeg har ikke sosionomidentitet, altså. Det er like mye de andre årene med utdanning som har preget meg. Jeg sluttet jo å jobbe som sosionom for 25 år siden, sier hun.

Etter sosialhøyskolen utdannet hun seg videre i administrasjon og ledelse og tok master i management. På CVen står det at hun har vært kommunalsjef og konstituert rådmann i Frogn, HR-direktør i Skattedirektoratet og direktør for sekretariatet for konfliktrådet.

– Straff i samfunnet virker

Men nå er hun tilbake i kriminalomsorgen, for å lede et samfunnsområde som betyr noe for henne.

– Hva er ambisjonene dine for kriminalomsorgen?

– Vi må bruke kunnskapen vi har om hva som er vellykket straffegjennomføring, og hva som er straff som virker. Alle domfelte er viktige, men de unge er spesielt sårbare. De i aldersgruppen 15-23 år må ha gode rehabiliterende soningsforhold. Jeg ønsker ingen av dem tilbake i fengsel.

Lise Sannerud får øye på en politiker som også besøker fengselet og vinker til delegasjonen.

Werner Juvik

– Hva tenker du om de frihetsrelaterte straffene. Er de gode nok?

– Vi har flere typer straffereaksjoner i samfunnet. 2018 var faktisk det året hvor det ble gjennomført flere straffer i frihet enn i fengsel, sier hun.

Hun viser til at den nye bøtetjenesten nettopp er igangsatt. Ordningen gjør at de som har fått bøter, men som ikke klarer å betale, kan gjøre opp for seg med samfunnsnyttig tjeneste i stedet for å sone i fengsel.

– Straffene som gjennomføres i samfunnet har gode prognoser på tilbakefallsrisiko, som elektronisk fotlenke, samfunnsstraff og ungdomsstraff.

Vil hospitere i fengsel

Når ferden til fengsler og friomsorgskontorer er gjennomført vil hun hospitere i et fengsel. Hun ønsker å sjekke inn på en ungdomsenhet og se hvordan det er å være fra 15 til 18 år og leve i fengsel.

– Hva mener du om å fengsle så unge folk?

– Våre ungdommer i fengsel får et helt spesielt tilpasset opplegg. Noen sier at det var nettopp fengsel som reddet dem, at det var starten på et nytt og bedre liv. Likevel tenker jeg at barn og unge ikke bør fengsles. De burde fått hjelpen før. Jeg vil at mitt direktorat og Bufdir deler erfaringer om hva som fungerer og hva vi kan gjøre innen hvert vårt lovverk. Men vi er begge avhengig av tilgang på spesialisthelsetjenesten.

• Barneombudet: - Jeg orket ikke sitte stille i dommerstolen og høre om svikt

– Hva er det mest krevende med jobben du har?

– Det er å klare å gjennomføre samfunnsoppdraget med det tilmålte budsjettet. Behovet for å aktivisere innsatte er veldig tydelig, suksesskriteriet er sosial kontakt med betjentene. Når vi ikke får til det, da vet vi at det individet utvikler seg ikke positivt. Det andre jeg synes er krevende er at vi blir kritisert for isolasjon og innlåsing. Jeg lever ikke godt med det. Vi har derfor laget en plan med tiltak for å redusere isolasjon.

Blir varm i hjertet

Hun sier hun synes det er spesielt vanskelig når hun hører om unge som har hengt seg i fengslene. Hun blir også opprørt av å høre om økt medisinering i fengslene, at svært mange får mye medisiner.

– Det forteller noe om vår populasjon kriminelle. Noen er så syke at de burde hatt mer hjelp eller vært andre steder. Igjen, et nært samarbeid med spesialisthelsetjenesten er kjempeviktig, sier hun.

Men aller mest er hun stolt, ærbødig og takknemlig for alt det gode arbeidet som gjøres.

– I ett fengsel jeg besøkte, fortalte de at en tidligere innsatt skriver brev til betjenten sin 20 år etter. Beskjeden er den samme hvert år: «Det går fremdeles bra med meg, jeg vet at du lurer på det».

Alle fengselsbetjentene i fengselet i Eidsberg har tatt bilde av ansiktene sine i kopimaskinen. Da vil Lise Sannerud gjøre det også.

Werner Juvik

– På min ferd rundt i Norge møter jeg så mange dyktige ansatte. Jeg blir helt varm om hjertet!

– Har du noen gang vært fristet til å gjøre noe som kunne sende deg i fengsel?

– Nei. Det er ikke et sted man skal ha lyst å være, nei. Da er det noe gærent med livet ditt.