Solfrid Rød

solfrid.rod@lomedia.no

Grenseløse sosialarbeidere åpner dører.

– Jeg er helt sikker på at jeg har blitt en bedre sosialarbeider av å jobbe i utlandet, sier Elisabeth Hellzén, sosionom og primus motor i Norske sosialarbeidere uten grenser. Den nye organisasjonen er inspirert av en tilsvarende for svenske sosionomer og den mer kjente Leger uten grenser.

Studenter først

I første omgang vil Norske sosialarbeidere uten grenser bidra til at flere studenter får praksis i utviklingsland. På sikt håper de å sende ferdig utdannede sosialarbeidere til kriseområder.

– Minoritets- og internasjonale perspektiver bør styrkes i utdanningen, mener Ingse-Katrine Gravdal.

Hun er sosionomstudent på andre året på Høgskolen i Oslo og Akershus, skal ha praksis som daglig leder for den nye organisasjonen, og håper det blir hennes framtidige jobb.

De to har fått med seg andre sosialarbeidere med erfaring fra eller interesse for internasjonalt arbeid.

Et nødvendig ubehag

Da Elisabeth Hellzén på 1980-tallet kom til Nicaragua for å jobbe på et barnehjem, fikk hun seg noen nyttige erfaringer som hun mener alle som jobber med sårbare mennesker bør ha.

– Det tok tid å lære språket. Jeg skjønte ikke humoren. Før jeg var klar til å si noe, hadde de andre for lengst byttet tema. Det forandret personligheten min. Jeg ble innesluttet og trist, og det var ingen der som visste at jeg pleide å være utadvendt og blid. Når vi jobber med mennesker som er nye i landet, er det nyttig å ha den erfaringen. Det er ikke alt du kan lese deg til. Du må kjenne på smerten, kjenne på ubehaget, mener Hellzén.

Hun har jobbet til sammen ti år ute, i Bangladesh, Sri Lanka og Nicararagua.

– Hvis jeg ikke hadde blitt sosialarbeider, hadde jeg nok blitt sosialantropolog. Heldigvis ble jeg sosialarbeider, slik kan jeg kan delta, ikke bare observere, fastslår Hellzén.

Praksis i Pakistan?

Noen plasser er allerede klare for framtidige barnevernspedagoger, sosionomer og vernepleiere som vil jobbe med mor-barn-prosjekter i Pakistan.

15 000 kroner tar organisasjonen betalt for praksisoppholdet. Studentene kan søke Lånekassen om støtte på lik linje med de som reiser ut via høgskolen.

Alle får en ukes forberedelseskurs. Etikk, interkulturell kommunikasjon og globalt sosialt arbeid står på pensum her. Den nye organisasjonen skaffer forelesere og veiledere. Selve veiledningen vil foregå på Skype.

Organisasjonens svenske forbilde har vokst kraftig siden den ble startet i 2010, og har nå 80 praksisplasser rundt omkring i verden.

– Hvor er Norske sosialarbeidere uten grenser om fem år?

– Da har vi et godt og tett samarbeid med flere høgskoler. Vi har kontakter i flere land i verden. Vi har også kommet i gang med å sende ut ferdig utdannede sosialarbeidere. Og vi har et kontor med ansatte, spår Ingse-Katrine Gravdal.

Viktig nettverk

Seniorrådgiver Eva Groth på Høgskolen i Oslo og Akershus har ansvar for de barnevernspedagog- og sosionomstudentene høgskolen sender på praksis i utlandet.

Hun ønsker den nye organisasjonen velkommen. Med sitt nettverk vil de kunne finne gode praksisplasser og åpne karriereveier for sosialarbeidere som ønsker å jobbe internasjonalt, mener Groth.

Mellom fem og 25 av hennes studenter tar praksis i utlandet hvert år, de fleste i land i sør. Rådgiveren har til gode å møte en student som angrer.

– Noen spør: Hva lærer du egentlig om Nav hvis du har praksis ute? Men husk at disse studentene får med seg en helt annen lærdom, som de ikke ville fått her, om annerledeshet og om seg selv. En del av dem reiser til land som våre nye landsmenn kommer fra. Jeg får mange tilbakemeldinger om at det oppleves positivt og betryggende for dem de jobber med her hjemme, forteller Groth.

Hun understreker at man ikke må reise langt for å finne lærdom og inspirasjon. Noen drar til Sveige og kommer hjem heltent på å jobbe i skolen etter å ha sett hvordan sosionomer spiller en viktigere rolle i skolen der enn her hjemme.