Arash Nejad/nyebilder.no

Gamle tanker bak «ny» ruspolitikk

En mer liberal ruspolitikk betyr at vi skal hjelpe framfor å straffe. Men å innføre nemnder som i Portugal er å gå tilbake til edruskapsnemndene. Bra eller dårlig? Jeg etterlyser profesjonenes kritiske deltagelse i debattene rundt den ruspolitiske brytningstiden.
22.02.2017
10:20
22.02.2017 10:27

Sentrale politikere i Arbeiderpartiet og Høyre har tatt til orde for å avkriminalisere bruk og besittelse av illegale rusmidler etter Portugalmodellen. Vi skal hjelpe framfor å straffe. Samtidig som jeg arbeider for reformen mener jeg det er viktig å angripe den. Det verste vi kan gjøre er å konstruere utopiske forestillinger om hva vi skal få til, eller å misforstå implikasjoner vi burde problematisert og lure oss selv til å tro at vi er humane og liberale når det ikke er poenget.

Hva er rusbehandling? Når vi snakker om rusbehandling, pleier vi å snakke om sykehusklinikker som Oslo Universitetssykehus og Helse Bergen, eller kollektiver som Sollia og Floen. Eller vi snakker kanskje til og med om metadon. Og når vi snakker om rehabilitering mener vi noe greier som skjer i kommunen. Kanskje de driver med FIT, MI, CBT eller et eller annet evidensbasert akronym. Det som skjer i Brugata i Oslo eller tunnelen i Bergen er noe annet. Det er for så vidt delvis riktig, men også delvis feil. Ifølge Hegel finner man sannheten i totaliteten. Så; uten at jeg skal påberope meg noen sannhet, vil jeg vi skal anlegge et noe mer totalt, helhetlig, blikk og si at den samlede behandlingen samfunnet foretar seg mot de rusavhengige er behandling av rusavhengige.

Humane reformer. I 2004 hadde vi den forrige rusreformen. Da skulle vi skulle tone ned ideologi, være liberale og bli evidensbaserte. Det vi egentlig gjorde, var å flytte rusbehandlingen inn i et målfiksert helsesystem, få flere over på metadon og «sprenge plata». «Fra Plata til Rikshospitalet», kalte vi det. Filosofen Slavoj Žižek sier vi lar oss lure når vi tror vi er post-ideologiske. Det er da vi er mest ideologiske. For mens vi opprettholder en flere hundre år gammel praksis som har handlet om å fjerne forstyrrende, rusa og tiggende, mennesker fra det offentlige rom, maskerer vi denne praksisen i medisinfaglige og liberalistiske termer, samtidig som kontrollmekanismene våre blir mer raffinerte.

Så la meg ta deg med på glattcella. Som tidligere rusavhengig har jeg gjort meg noen erfaringer med deler av samfunnets behandling av rusavhengige. Den vanlige prosedyren var først blålys, så pågripelse, håndjern, anal inspeksjon på politistasjonen før noen timer innestenging på glattcelle etterfulgt av et forelegg på tre tusen kroner i hånda. Forelegget havnet i første søppelbøtte på veien til neste innkjøp av stoff. Mang en gang har jeg tenkt over denne praksisen som et ritual tømt for mening. Men ritualet hadde en mening. Det ydmyket og satte deg i gjeld. Mest av alt var det kjedelig.

Liberalisering igjen. Nå som vi er i gang med å ta bruk og besittelse ut av straffeloven, skal vi erstatte dette ritualet med nemndsbehandling inspirert av Portugal. Gangen i det portugisiske systemet er at når man blir pågrepet med narkotika, blir stoffet beslaglagt, og man blir innkalt til en «kommisjon for fraråding fra narkotikaavhengighet». Kommisjonen kan gi bøter, inndra yrkeslisens, forby omgang med enkelte mennesker, forby utenlandsreiser, gi oppmøteplikt, beslaglegge personlige eiendeler eller inndra velferdsstønader. Kommisjonen prøver å få vedkommende i behandling dersom dette er nødvendig. Ordningen er nesten identisk med edruskapsnemndene vi hadde i Norge. Arbeiderpartiet forsvarte innføringen av disse med argumentet om at alkoholisme var en sykelig tilstand der alkoholikeren ikke hadde ikke kontroll. For å nå disse uheldige og få dem på rett kjøl, etablerte man nemndene utenfor domstolene slik at man kunne ta i bruk inngripende virkemidler uten en forsinkende rettsprosess. Makt over mennesker er politisk. Nemndene er politiske verktøy for å ta kontroll over den rusavhengige. De opererer utenfor domstolene for at kontrollen skal skje effektivt. Rettferdiggjøringen er at den man skal kontrollere er syk. Det er ingen som i dag vil se tilbake og si at nemndene var et liberalt tiltak overfor alkoholikere, men det sier vi altså nå. De portugisiske nemndene klarte for øvrig kun å rekruttere ca. 160 såkalte «nye rusavhengige» i 2009. Vi må passe på så ikke den nye rusreformen får tittelen: «Først som tragedie, dernest som farse» .

Behandlingsforkledningen spores i forarbeidet til løsgjengerloven som la grunnlaget for at alkoholikere ble låst inne i årevis på Opstad Arbeidsanstalt. Juristene klarte nemlig ikke faglig å rettferdiggjøre graden av straff i forhold til alvorlighetsgraden av forbrytelse, løsgjengeriet. Derfor kalte de straffen «disiplinerende behandling», noe som la grunnlaget for alkoholklausulene i loven. Resultatet var uansett det samme. Effektiv inngripen som «helse» framfor «straff». Og er det ikke nøyaktig det samme vi gjør nå? Jo, vi skal gå fra straff til hjelp, der vi kan gjøre mer effektive intervensjoner, utenfor domstolene, fordi den narkomane er syk, ikke kriminell.

Et kritisk blikk på oss selv. Nå tilhører ikke jeg de som påstår at frihet er bra og kontroll er fælt. Et humoristisk eksempel på slike overforenklinger er desillusjonerte akademikere som ser den heroin-avhengige (på heroin) som fri, mens han på metadon ses som ufri. De kunne for eksempel spurt en heroinist hvor fri han var. Noen ganger ligger det frihet i kontroll. Samtidig er det viktig å ha et reflektert forhold til kontrollpraksiser. For her trenger vi fagpersoner først og fremst å anerkjenne oss selv som politiske aktører med makt over andre mennesker. Kontinuerlig selvkritikk er avgjørende for å kunne ivareta og utvikle en etisk praksis. Derfor, samtidig som jeg forsvarer Høyre og Arbeiderpartiets forslag, etterlyser jeg profesjonenes kritiske deltagelse i debattene rundt den ruspolitiske brytningstiden, nettopp for å kunne belyse de sosiopolitiske og ideologiske effektene av ulike tiltak som brukerne kommer til å måtte leve under og med.

Om forfatteren

Kenneth Arctander Johnsen er informasjonsansvarlig i Rusmisbrukernes Interesseorganisasjon (RIO)

22.02.2017
10:20
22.02.2017 10:27

Om forfatteren

Kenneth Arctander Johnsen er informasjonsansvarlig i Rusmisbrukernes Interesseorganisasjon (RIO)