Hanna Skotheim

hanna.skotheim@lomedia.no

Dette svaret og lignende standardiserte svar får flere av barna som deltar i samtalegruppetilbud av gruppelederne. Cathrine Grimsgaard så dette da hun studerte de kommunale samtalegruppetilbudene for barn fra hjem hvor foreldrene er psykisk syke og/eller rusavhengige. Grimsgaard vil ikke kritisere gruppelederne og sier de gjerne ville snakke med barna om det som var vanskelig. Men hun tror formen samtalegruppene skjer innenfor, ødelegger fordi de er for ridige.

– Samtalene gjennomføres ved hjelp av manualer som regulerer hvor lang tid gruppelederne skal bruke på hvert tema og hver aktivitet. Gruppelederne fortalte at de var så opptatt av å holde tiden at de ikke klarte å høre etter hva barna sa, sier Grimsgaard til Fontene.

Ble ikke snakket om

Grimsgaard er sosionom og høyskolelektor ved Høgskolen i Innlandet. Hun skrev doktoravhandlingen sin etter å ha skrevet en master som viste at helsearbeidere synes det er vanskelig å snakke med psykisk syke mødre om barna deres. I avhandlingen ville derfor Grimsgaard se hvordan det er for fagpersonell å snakke med barn som pårørende. Det hun fant, overrasket henne.

– Barna fortalte om mye vondt fra livene sine, men det ble ikke snakket om videre, sier Grimsgaard.

Da Cathrine Grimsgaard forsket på samtalegruppetilbudet til barn som er pårørende, spurte hun barna om hva som gjorde de voksne til gode samtalepartnere. Til svar fikk hun: «Voksne som bryr seg».

Hanna Skotheim

Samtidig så Grimsgaard at gruppelederne var svært omsorgsfulle overfor barna.

– De serverte god mat, sørget for lys, fine servietter og godteri. Likevel fikk jeg en følelse av at alt det fine de gjorde for barna, ble gjort fordi de hadde et behov for å gjøre noe positivt for dem, sier hun.

Grimsgaard reagerte også på det forebyggende målet til gruppesamtalene.

– Barn som har det vanskelig, trenger hjelp her og nå.

Sarah har lov å se døtrene bare 18 timer i året, men fosterforeldrene gir henne mye mer

Gruppeleder kjenner seg ikke igjen

Grimsgaard har i sin forskning sett på tre ulike samtalegruppetilbud på Østlandet. Styrket Mestring I Livet (SMIL) er et av dem. Gruppeleder for SMIL og rådgiver for Lærings- og mestringssenteret ved Nidaros DPS, Eli Valås, kjenner seg ikke igjen i måten gruppelederne i studien beskriver at de møter barna på. Trondheimstilbudet har ikke selv vært en del av studien.

– Det er synd å høre om erfaringer som har kommet fram i disse gruppene. Hadde et barn åpnet seg og delt noe vanskelig i gruppesamtalene, hadde vi ikke unngått å ta tak i det, sier Valås til Fontene.

Før tilbudet starter, har gruppelederne forsamtaler hvor de kartlegger familiens situasjon. Der får de vanligvis vite hva som er problematisk i familien. Hvis barna derimot forteller om noe en gruppeleder ikke har hørt om tidligere i selve gruppa, skal opplysningene og opplevelsene barna kommer møtes på en måte som ivaretar barnet og de andre barna i gruppa. Dette kan enten skje i gruppa eller alene med barnet etterpå, understreker Valås som er utdannet spesialpedagog.

De to gruppelederne ved Nidaros DPS, Eli Valås og Hilde Siraas, kjenner seg ikke igjen i at samtalegruppetilbudene for barn som pårørende fungerer dårlig.

Hanna Skotheim

Har lagt manualene mer vekk

Otto Stormyr, vernepleier, erfaringskonsulent og gruppeleder i SMIL, sier at han synes det er vondt å lese funnene fra Grimsgaards avhandling. Samtidig har han siden SMIL ble opprettet i 2011 vært oppmerksom på det hun trekker fram som problematisk og endret på det. I starten var han for eksempel svært opptatt av manualen, men han skjønte fort at de måtte tenke annerledes.

– Det kjentes feil å være så opptatt av vår egen agenda når barna fortalte om noe helt annet. Derfor har vi nå manualen i bakhodet, men jobber ellers fritt, sier Stormyr.

Otto Stormyr er erfaringskonsulent, vernepleier og gruppeleder i SMIL. Han skulle selv ønske han hadde et slik samtalegruppetilbud da han var liten. Fontene snakket med Stormyr da han ikke lenger bor i Trondheim.

Privat

Han skulle selv ønske han hadde et slikt tilbud da han var liten.

– Da hadde jeg fått hjelp til å sette ord på hvordan jeg hadde det. Men hadde ikke det jeg fortalte fått plass eller blitt tatt på alvor av gruppelederne, lurer jeg på om jeg helt hadde mistet troen på at ordene mine var noe verdt.

Han understreker hvor viktig det er at det barna forteller, ikke får leve videre i gruppa uten at det blir tatt tak i.

– Gruppelederne må hjelpe barna med å formidle historiene videre til foreldre og aktuelle instanser. Vi slipper ikke barna uten at vi føler oss helt trygge på at de har blitt koblet på et godt tilbud videre.

I Trondheim har de tre gruppetilbud for barn som pårørende. Det ene er i regi av Barnas Stasjon for de fra 5 til 8 år. Der er Bente Amundsen (t.v.) virksomhetsleder. Det andre tilbudet er i regi av Lade Behandlingssenter og for de fra 9 til 11 år. Det tredje er i regi av Nidaros DPS, hvor Eli Valsås er kontaktperson.

Hanna Skotheim

Alternativ tilbud

Siw Bratli, tidligere prosjektleder for SMIL, og Ellen Østberg, fagrådgiver i SMIL, valgte bevisst å kalle manualene til gruppetilbudet for «guider». Det gjorde de fordi det skulle være et veiledende dokument, og målet var at den skulle være fleksibel.

Etter at Grimsgaard har sett hvordan gruppetilbudene fungerer noen steder, er hun usikker på om det er veien å gå for barn. Men skal de fortsette, mener hun i hvert fall at gruppelederne må frigjøre seg mer fra manualene. Ideelt sett ser hun for seg et alternativt tilbud der barna har en praktisk støtte og hjelp i hverdagen som kan kjøre dem til skole og skjerme dem for de store konfliktene og den dårlige behandlingen de kanskje får fra foreldrene.

Finnes ikke et fasitsvar

Bratli og Østberg mener begge at SMIL-tilbudet bør fortsette, og det på bakgrunn av den kunnskapen de har. Det mener også gruppeleder Eli Valås. Hun mener de ungene som har godt av gruppa, skal få gå i gruppe. Og så må de som ikke har nytte av det, få tilbud om for eksempel individuelle samtaler eller barnesamtaler med foreldre og barn.

– Det er ikke noe fasitsvar på hvordan vi skal jobbe med å ivareta disse ungene. Det viktigste er at vi møter barn, unge og familier der de er, og at vi klarer å se hele familien. Vi må fokusere på det som fungerer bra i familien til tross for ulike utfordringer de måtte ha. Gruppetilbudet er en fin måte å møte dem på, men det er ikke dermed sagt at det er det eneste rette og at det er nok, sier Valås.

Hun informerer om at deres SMIL-gruppe foregår i samarbeid med spesialisthelsetjenesten og Trondheim kommune.

Disse ansiktene skal hjelpe barn og unge med å sette ord på hva de føler. Her er en av de ansatte som jobber på Barnas Stasjon og med gruppetilbudet for barn fra 5 til 8 år.

Hanna Skotheim

Gode tilbakemeldinger

I løpet av feltarbeidet, så forsker Grimsgaard hvor følelsesmessige berørt gruppelederne ble av det barna fortalte. Det var for eksempel en av gruppelederne som sa at det å høre hva barna sa, var som å få en ball kastet hardt mot ansiktet. Det eneste hun ønsket var å få ballen vekk.

– Den følelsesmessige belastningen var også med på å gjøre det vanskelig for gruppelederne å ta tak i det barna sa, sier Grimsgaard.

Hilde Siraas, også gruppeleder og rådgiver for Lærings- og mestringssenteret ved Nidaros DPS, mener man kanskje ikke er egnet som gruppeleder hvis man ikke vet hvordan man skal håndtere de tøffe historiene til barna.

– Gruppeledere må være varme og omsorgsfulle, og de må ha kunnskap om barn som pårørende. De må ha handlingskraft og så må de iverksette tiltak som barna har behov for, sier Siraas, som er utdannet vernepleier.

Hilde Siraas viser til det et av barna har skrevet etter å ha være med på gruppesamtalene: «Jeg blir trist når jeg hører på de andre sine historier og opplevelser som er vanskelige. Men tenker det er godt for de og en lettelse å få fortalt. Og jeg vet at gruppelederne tar seg av det som blir sagt.»

Hanna Skotheim

Gruppelederne ved Nidaros DPS skryter av SMIL-tilbudet og viser til de positive tilbakemeldingene de har fått fra både barn, ungdom og foreldre. Foreldre har sagt at de ser positive endringer hos barnet og barn forteller at de synes det er godt å treffe andre barn som har opplevd noe av det samme som dem.

– Når vi får de gode tilbakemeldingene som sier hva tilbudet har gjort med barna og familiene i etterkant, får vi ståltro på at dette er et forebyggende tiltak og at det virker, sier Siraas.