Privat

Markus Bossmeyer, barnevernspedagog og FO-er

Nå – etterpå – er det mange som har fått vite om deg. Om den du var, det flotte mennesket som mange var glad i.

Man kan ikke trykke på rewind-knappen i livet eller hoppe inn i en tidskapsel, reise tilbake i tiden noen dager og rope høyt: «Nei, vent nå litt!».

Tilbake til denne onsdagskvelden, da du fant ut at du skulle ut på tur i byen. Du gikk alene, smøg deg ut og tok med deg en dings, en greie, et leketøy som ligner på et ekte våpen.

Seinere denne natta skulle det skje et valg som du ikke ante følgene av. I din verden holdt det å bare traske av gårde og satse på at ting ordner seg. Kanskje hadde du fått noen formaninger om å ikke gjøre det eller det, men det går jo så greit, så.

Hva var det du tenkte på eller følte den kvelden, da, jeg skal ut å leke litt, oppleve noe spennende, noe du hadde sett på TV, bare tøffe deg litt? Litt skummelt og gøy å være ute alene?

Timene går, og din vei begynner etter hvert å nærme seg en viss gate i Stockholm, et område hvor altså en mann med farlige planer blir observert og ringt inn til polisen.

Og det var ikke deg, som i 3-tida på natten allerede hadde vært ute noen timer.

Var du oppstemt og glad, kanskje litt sliten og sulten, eller muligens litt usikker på hvor du var hen?

En Stockholm-storbynatt lever sitt eget liv, folk er ute denne sommernatten, og da noen altså ringer ordensmakten, så kan man bare spørre hvorfor havnet du akkurat der, Erik, av alle plasser.

Har da mye allerede gått gærent, et belasta område, og polisen rykker ut på et oppdrag til en adresse de kjenner godt fra før og som betyr trøbbel. Det har vært en lang vakt allerede, orker de dette?

Samtidig er faren din der ute et sted og leter etter deg. Uten hell. Var du så absolutt på feil sted til feil tidspunkt?

Scenen er satt, den lyse sommernatten kaster skygger, bygninger, busker, vanskelig å få oversikt. Følte du faren, politi har du sett før og sirener eller blålys. Men dette er ekte politifolk som antar at den de søker utgjør en reell fare.

Og for hvert sekund som går, så havner deres planeter på en skjebnesvanger kollisjonskurs fordi kommunikasjonen mellom deg og tre politifolk krasjer fullstendig.

Hørte du ikke på stemmenes klang at de var alvorlige da de ropte til deg? «Legg deg ned, nå!» Beskjeder forsetter å hagle og tiden renner ut. Og du bare fortsatte å røre på deg, mulig du ville forsvare deg på en rar måte. Hei, pelle polis er jo kompiser, bare leke polis og røver litt til. Kan vi vel? Eller du skjønte ubehaget og ble veldig redd og frøys helt fast uten å kunne røre på deg eller legge fra deg leketøyet.

Og de så deg ikke, de trodde jo at du var en farlig type med våpen. Kanskje beruset, kanskje i psykisk ubalanse, ikke i stand til å gjøre rede for seg. De får ikke sett ansiktet ditt ordentlig heller.

Og så går alt veldig fort. Et siste varsel ropes, og ingen av de tre tenker litt på dine vegne, kanskje det er umulig å bevege seg mentalt sett til din side av banen. Hva om han ikke skjønner, forstår, begriper hva vi vil? Men, for svarte, han bærer et våpen og adlyder ikke ordren om å legge seg ned. Han må jo skjønne såpass. Alle tar den, liksom. Kan vi vente litt til her, komme oss nærmere, skyte i lufta først?

Nei, livet var ikke på din side der, Eric.

Så faller skuddene.