JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Dommer Espen Skjerven skriver krim fra hverdagen i barnevernet

Hvor mye samvær skal barn i fosterhjem ha med sine biologiske foreldre? Det er et av spørsmålene i tingrettsdommerens siste krimbok. 
Espen Skjerven mener det er uunngåelig at barnevernet får så mye kritikk. - Barn er noe av det kjæreste man har. Det vil alltid være motsetninger og det må man bare leve med. Men spørsmålet er hvordan man kan bli bedre i jobben sin. Det gjelder for oss i domstolen også.

Espen Skjerven mener det er uunngåelig at barnevernet får så mye kritikk. - Barn er noe av det kjæreste man har. Det vil alltid være motsetninger og det må man bare leve med. Men spørsmålet er hvordan man kan bli bedre i jobben sin. Det gjelder for oss i domstolen også.

Hanna Skotheim

hanna@lomedia.no

– Krimbøker er ofte drevet av flere drap for å øke spenningen. Jeg kunne alltids lempet noen lik i forbrenningsovnen, men flere drap ville ikke gjort denne boka særlig troverdig.

Det sier krimforfatter Espen Skjerven om sin nyeste bok «Blod er tykkere enn vann». Som dommer i Sør-Rogaland Tingrett i snart ni år, har Skjerven lang erfaring med å dømme i blant annet barnevernssaker om omsorgsovertakelser.

I hans andre krimbok i serien om politibetjent Tom Grayston ville han legge større vekt på problemstillinger han møter i arbeidshverdagen som dommer. Han tar for seg en fiktiv sak om hvordan barnevernet og rettsapparatet jobber, og utfordringer knyttet til innvandring, integrering og religion.

– Hvor mye samvær et barn skal ha med sine biologiske foreldre og barnets tilknytning til kultur, religion og etnisitet er blant problemstillingene. Jeg ville belyse disse fra ulike synspunkter i boka, sier Skjerven.

Han mener kunnskap om barnevernet er viktig for tilliten.

– Kunnskap setter oss i stand til å vurdere om det er behov for forbedringer. Hele det norske rettsvesenet er bygget på åpenhet. Hvis folk vet hvordan en sak jobbes med og får en forståelse av det, er det lettere å akseptere, sier han.  

Anne Hilde har oppdratt fire fosterbarn. Nå har hun skrevet bok om en mor som må gi fra seg barnet sitt 

Befriende å ikke ta parti

Fortellingen starter med to fosterforeldre som er drept. Saken etterforskes av politibetjent Tom Grayston som har sine betraktninger om det som har skjedd. Det har også saksbehandlerne i barnevernet som involveres i forbindelse med at et av fosterbarna mistenkes for drapet. Og så familien til fosterbarnet har sin oppfatning av saken.

– I min jobb som dommer er min holdning å være kritisk til alt som kommer fra både den ene og andre siden. Jeg må finne ut hva som er rett for barnet og foreldrene i den konkrete saken, sier dommeren.

Han synes det er befriende å være nøytral og ikke måtte være bundet av en part. Da blir han tvunget til å se ting fra ulike sider og får gjentatte ganger bekrefter at alt ikke er svart og hvitt.

Hensyn til religion og kultur

Boka til Skjerven er særlig aktuell da noen av temaene som tas opp kan knyttes til dommene i Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD). Nylig slo Strasbourg fast at Norge brøt menneskerettighetene da sønnen til Mariya Abdi Ibrahim ble tvangsadoptert til et kristent hjem. I krimmen til Skjerven blir Bashir, som har muslimsk bakgrunn, plassert i et kristent fosterhjem. Dette problematiseres utover i boka.

Dette er den andre boka i krimserien om politibetjent Tom Grayston. Mens den første boka var mer brutal og fartsfylt, er denne mer langsom.

Dette er den andre boka i krimserien om politibetjent Tom Grayston. Mens den første boka var mer brutal og fartsfylt, er denne mer langsom.

Hanna Skotheim

Skjerven har selv hatt et muslimsk barn i en sak som fikk et muslimsk fosterhjem etter å ha vært i et kristent fosterhjem.

– Hvis vi ignorerer hensynet til religion og kultur, gjør vi ikke jobben vår, sier han.

Hva er riktig mengde samvær?

Boka tar også opp temaet samvær og kontakt med biologiske foreldre, noe Norge også er blitt dømt på i EMD. Dette problematiseres i krimboka ved at Bashir har og har hatt lite kontakt med sine biologiske foreldre.

Det å finne ut hva som er riktig mengde samvær er svært vanskelig i barnevernssaker, forteller Skjerven.

– Hvordan er det å ta en beslutning om at en mor ikke skal få ha barnet sitt?

– Det er trist, men det er en avgjørelse jeg må ta. Og jeg må leve med det. Men det er mye inngripende vi gjør i domstolen, i sivile saker og straffesaker.

Dommeren tror prinsippet om hva som er barnets beste kan gå for langt både den ene og andre veien.

– Har du bare har fokus på foreldrenes interesser, kan du dra barnet i stykker. Hvis barnet mistrives og samvær ikke er utviklingsfremmende, kan det i ytterste konsekvens bli skadelig med mye samvær. Men hvis man holder samvær på et lavt nivå, klipper man av strengene til det biologiske båndet og gjør en tilbakeføring vanskelig. Det er en skikkelig dragkamp.

Det er denne dragkampen som er en av utfordringene i boka, ifølge Skjerven.

– Jeg vil få fram hvor vanskelig dette er.

Fontene møter krimforfatteren og dommeren der han jobber i Sandnes. Det er her handlingen i bøkene hans også foregår.

Fontene møter krimforfatteren og dommeren der han jobber i Sandnes. Det er her handlingen i bøkene hans også foregår.

Hanna Skotheim

Mange skjebner

Barnevernssaker er generelt krevende, synes dommeren.

– Det kan være interessant juridisk i lys av menneskerettighetene, men det er mange skjebner i slike saker. I de fleste sakene er det ingen vond vilje fra de biologiske foreldrene, men omstendighetene gjør at barnet må beskyttes selv om de er oppriktig glade i barnet. Det er trist.  

Selv om ting kan utvikle seg etter at en dom er falt, går Skjerven aldri tilbake og angrer på et valg han har gjort. Men han kan dra hjem og gruble mye over hva som er rett avgjørelse før en rettssak.

– Systemer bør ransake seg selv innimellom. Vi bør gå inn i oss selv, se om vi kan forbedre ting og være åpen.