Hanna Skotheim

hanna@lomedia.no

Se for deg at du kjenner en ung person som er alvorlig syk. Se så for deg at denne personen selv skal få bestemme om han vil ha medisin eller ikke, gruppeterapi eller kanskje eksponeringsterapi og om han i det hele tatt skal legges inn eller ikke.

– Klarer helsevesenet å involvere barn og unge tidlig i egen sykdomsprosess, unngår man at andre tar beslutninger over hodet på dem. Det kan gjøre det enklere med behandlingen videre, sier Stig Bjønness, psykiatrisk sykepleier og førsteamanuensis ved Det helsevitenskapelige fakultet på Universitetet i Stavanger (UiS).

Stig Bjønness, psykiatrisk sykepleier og førsteamanuensis ved Det helsevitenskapelige fakultet på Universitetet i Stavanger (UiS).

Mari Hult

Samvalg?

Bjønness har forsket på behandling av ungdom med psykiske lidelser og funnet ut hvor mye det kan ha å si at ungdom som er lagt inn får være med å bestemme hvordan behandlingen skal foregå. Det øker nemlig sjansen for at de har nytte av behandlingen.

I masteren sin utforsket Bjønness hvorfor ungdom møter opp eller lar være å møte opp til behandling. Da fant han at graden av medbestemmelse hadde mye å si. Mens han jobbet med masteren, kom han borti ordet «samvalg». Det handler om at pasienten tar avgjørelser om egen behandling. Dette så han videre på i sin doktoravhandling «Brukermedvirkning og samvalg i døgnbehandling av ungdommer med psykisk lidelse».

– Et dilemma

I sin forskning har Bjønness snakket med helsepersonell, foreldre og ungdom. En av ungdommene han snakket med fortalte at behandleren hadde ment at det var behov for innleggelse. Så ble de enig om å ha et møte med sengepost, poliklinisk behandler og ungdommen selv. Der ble de enig om å utsette innleggelsen til dagen etter.

– Selv om det var en akutt innleggelse, hadde ungdommen en helt annen opplevelse av måten det ble gjort på, sier Bjønness.

Han forklarer at samvalg handler om noe mer enn bare beslutningsøyeblikket.

– I døgnbehandling av ungdom tas ikke avgjørelsene i den ene timen de har med terapeuten sin. Det tas i teamet og i behandlingsmøter. Det må derfor tilrettelegges slik at ungdommen er med i de foraene. Ungdommen må være en likeverdig del av behandlingsteamet, sier forskeren.

– Dette er syke ungdommer. Hvordan kan de vite hva som er best for dem selv?

– Det er et dilemma. Jeg hadde gjort det enklere for meg selv hvis jeg undersøkte dem som var mindre syke. Det er mange som har vegret seg for å undersøke dette med de sykeste fordi de ikke er «samtykkekompetente», ifølge flere. Et ord jeg ikke liker så godt. Men forskning viser at ungdom har kapasitet på lik linje med andre. Så stiller deg seg annerledes når ungdommen er psykisk syk, men målet er at de skal mestre livet selv. Når andre da går inn og tar avgjørelser for dem, blir det til en evig dragkamp.

– Hvilke feller kan en behandler gå i hvis de skal la ungdom ta del i avgjørelser om egen behandling?

– Det er ikke et alternativ å ikke intervenere hvis en ungdom er suicidal. Og er personen psykotisk, er det begrenset hvor mange alternativer den personen kan få. Så noen ganger må en gjøre beslutninger hvor beskyttelse og ivaretakelse trumfer ungdommens valg. Men behandleren må forsøke å se hva som er mulig å gjøre innenfor de rammene som finnes. Den største fella er likevel at vi undervurderer ungdommers kapasitet og ikke behandler dem som autonome og likeverdige.

Blir sin diagnose

Selv om forskningen til Bjønness kan tyde på at brukermedvirkning og samvalg er veien å gå, er det ulike hinder for å få det til. Blant annet diagnostisering, ifølge ungdommen selv.

– Mange av de som er alvorlig syke opplever at de blir sin diagnose. Ungdommen forteller at diagnoser kan hemme samvalg fordi da er premissene gitt. Har du fått en diagnose, sier det noe om hvordan du skal behandles. Det er mindre rom for individuell behandling.

– Skal man slutte å diagnostisere, da?

– Nei, det sier jeg ikke. Men det er en morsom tanke, hvordan det hadde gått. Alternativet er å vektlegge person og funksjon mer. Man trenger ikke forkaste diagnosesystemet av den grunn, men heller være klar over at diagnoser er sosialt konstruerte kategorier som har sin nytte samtidig som diagnoser ikke er absolutte sannheter.

Fragmentert helsesystem

Noe annet som også er til hinder for samvalg, ifølge Bjønness, er det han mener er et fragmentert helsesystem.

– Norge har bra helsetjenester, men de oppleves som lite helhetlige fordi de er så fragmenterte. Barn og unge må forholde seg til mange ulike instanser og overgangene fra barneskole til ungdomsskole er vanskelige fordi de da må forholde seg til enda flere og nye instanser. Dermed utfordres mulighetene for brukermedvirkning og samvalg.

– På hvilken måte da?

– Fagfolk har ofte ulike oppfatninger. La oss si at en ungdom opplever samvalg under en innleggelse, men uka etter møter en poliklinisk behandler som ikke deler de vurderingene og valgene som er gjort. Samtidig er det meningen at de skal få oppfølgning fra kommunen, som kanskje verken er informert eller forberedt. Ungdommen opplever da at beslutningene de var med på ikke lengre har noen verdi. Det mangler prioritering av samhandling og ressurser til koordinering. Ofte blir du prisgitt foreldre sin evne til å ivareta de rollene.

Tar tid, men verdt det

Bjønness erkjenner at det for behandlere kan ta mer tid hvis ungdom skal kunne bestemme mer over egen behandling. Samtidig vil det lønne seg i lengden, understreker han.

– Hvorfor vil det ta mer tid?

– Kanskje det krever at behandlere reiser ut til ungdommen, snakker med dem, ungdommens nærmeste og andre instanser i forkant av behandling. Ungdommen må kanskje også få presentert ulike alternativer, noe som også kan ta tid. Skal en lykkes må en dessuten, som ved all behandling, sette av tid til å etablere en trygg relasjon. 

– Helsepersonell er allerede presset på tid. Hvordan skal de finne denne tiden?

– Ideelt sett må man styrke helsetjenestene og samarbeidet mellom fagfolk. Men dette er ikke bare et politisk spørsmål. Det kan gjøres mye innenfor de rammene fag- og helsepersonell jobber innenfor. Det handler om tilnærmingen de har til ungdommen når de møter dem, sier Bjønness.

Han oppfordrer til en mer personsentrert tilnærming enn en paternalistisk, altså at helsepersonell avgjør hva som er best for pasienten. Med andre ord det motsatte av det Bjønness fant i sin forskning.