Anne Myklebust Odland

anne@lomedia.no

– Hvis arbeidsgiver pålegger ansatte å dra på oppdrag, og det gjør at de ikke kan se barne-tv med barnet sitt, da er de på jobb. Da skal de få betalt for reisetiden, dette er viktig! sier Tine Krumm Haugen.

Hun er sosionom og har permisjon fra barnevernstjenesten i Kristiansand-regionen for å være fylkesleder for FO. Hun har hatt vervet i to år. Før det var hun frikjøpt som hovedtillitsvalgt i seks år.

• Ny podcast i FriFagbevegelse: Lytt til Rørsla

Hvilken viktig sak jobber du med nå?

– Høyesterett slår fast i en dom fra juni at offentlig ansatte som er sendt på reise og som står til arbeidsgivers disposisjon under reisen, skal regne selve reisen som arbeidstid. Jeg skriver nå en utførlig sak til FO sentralt om hvordan jeg mener dommen kan anvendes for våre medlemmer i kommunene. Håpet er at LO vil prøve dette juridisk for våre medlemmer. Dette er en viktig sak: Mange har oppdrag langt unna hjemmet og har problemer med å få anerkjent reisetiden som arbeidstid.

Hvorfor er det så vanskelig å få reisetid til å telle som arbeid?

– Jeg synes det er underlig. Arbeidsmiljøloven har to kategorier, arbeid og fritid. Hvem ønsker å bruke fritiden sin i bil til og fra oppdrag flere timer unna? Hvis arbeidsgiver kan pålegge meg å dra på oppdrag, og det gjør at jeg ikke kan være hjemme, da er det jobb. I dag har vi en sentral særavtale som regulerer reisetid. Denne har jeg jobbet med å få endret helt siden jeg begynte som hovedtillitsvalgt i kommunen. Men ti år er gått uten at FO har opplevd å ha noe å slå i ordet med. Derfor er jeg glad for dommen i Høyesterett.

• Ett år etter Metoo: Håndbok for tillitsvalgte som burde bry seg

Hvorfor er dette en viktig sak for deg?

– Sosialarbeidere strekker seg svært langt for å imøtekomme brukernes behov. Da er verdsetting viktig. Da jeg var leder for fosterhjemsavdelingen i kommunen, opplevde jeg at det var fryktelig vanskelig å være leder for ansatte på de vilkårene de fikk. Jeg måtte sende dem på oppdrag uten at de fikk den godtgjørelsen jeg mener de har rett på. Å få betalt for reisetid er soleklart. Politiet, som dommen i Høyesterett handler om, reiser med våpen i bilen. Vi sosialarbeidere reiser med kompetansen og hjertet vårt.

Hvor ellers trykker skoen for medlemmer i fylket ditt?

– Mange savner at sosialfaglig kompetanse anerkjennes på lik linje med helsefag. Godt sosialfaglig arbeid er like nødvendig for mennesker som faller utenfor, som helsehjelp er for folk som er syke. Utenforskap er et like stort fellesskapsansvar som somatisk sykdom. Dette tror jeg mange medlemmer kjenner på.

Fem minutter med en minister, hva sier du?

– Jeg ville invitert barne- og likestillingsminister Linda Hofstad Helleland til å hospitere i barnevernstjenesten. Kanskje det ville gitt henne et bedre innblikk i tidspresset og sceneskiftene ansatte i barnevernet står i. Hvordan er det å hele tiden gjøre vurderinger og avveininger på hvem man skal hjelpe, ja hvordan er det å måtte velge mellom «jenta på broa» og barnet du er redd ikke blir tatt opp om natta når det gråter? Hvordan er det å sjonglere mellom barn, oppleve å forsake noen fordi du må løse noe annet? Et ekte innblikk i dette, ville kanskje fått henne til å gjøre noen viktige prioriteringer. Hver ansatt kan ikke ha et så bredt spekter av saker. De må ha færre barn på sine ansvarslister.

Handler ikke dette om ledelse i den enkelte barnevernstjeneste?

– Jo, det også. Men jeg er overbevist om at hvis de som bestemmer på toppen hadde prøvd yrket, så hadde de skjønt at det generelt er for lav bemanning mange steder. I vår landsdel er det høy turnover, og det er så tøft for de som blir i jobben. En ny kollega kan ikke ta over 25 barn på listen fra dag en, og dette gir stort trøkk på de erfarne.

Savner du jobben din i barnevernstjenesten?

– Jeg savner å ha kontakten med klientene. Opplevelsen av å ha gjort et skikkelig dagsverk – å ha gjort en forskjell for et annet menneske – var veldig sterk da jeg jobbet som sosionom. Den følelsen kan jeg savne. Jeg kommer jo ikke like tett på mennesker i dette vervet.

Hva irriterer deg mest i jobben som fylkesleder?

– Det som frustrerer meg mest er når arbeidsgivere ikke lander saker som tillitsvalgte har spilt inn, når man forsøker å bedre vilkår for ansatte. Da liker jeg bedre at arbeidsgivere er riv ruskende uenig. Sendrektighet, og i verste fall trenering, irriterer meg på vegne av alle tillitsvalgte som tar på seg vervet i tillegg til jobb.

Når så du sist godt helse- eller sosialt arbeid som inspirerte deg?

– Forbundsleder Mimmi Kvisvik og jeg besøkte Jegerstad gård, et rehabiliteringssenter for rusavhengige. Her er tid, fellesskap og kvalifisering de sentrale virkemidlene. Det er en spennende og langsiktig tilnærming og der så jeg mye godt sosialt arbeid.

Hvilken gladsak vil du se på trykk i Fontene?

– Jeg vil se sentrale politikere framheve sosialarbeidere og innsatsen de gjør i velferdsstaten.

• Har harselasen mot sosionomene irritert deg? – Nå er det på tide å framsnakke sosionomene

Hva ville du gjort hvis du var forbundsleder en dag?

– Da ville jeg utredet muligheten for å arrangere FO-tur til Lesvos eller andre steder hvor det er behov for bistand til flyktninger. Det hadde vært spennende å se på muligheten for et FO-fellesskap i samfunnsarbeid utenfor landets grenser.

• Fem minutter med: Les intervjuet med Gunhild Holthe, som reddet FO Nordland fra konkurs