Solfrid Rød

solfrid.rod@lomedia.no

Filmregissør Ragnhild Nøst Bergem har laget dokumentarfilmen Vær her, som går på norske kinoer denne høsten. I filmen følger vi Jan Ingvar Jørstad, Mildrid Mæhlum og Sigvald Tveit, som alle har fått en demensdiagnose. De leter etter gjenstander, ord og minner. Regissøren følger de tre tett. Hun viser fram både sorg, sinne og fortvilelse, men også de gylne øyeblikkene, ofte med musikk og besøk av de nærmeste.

– Akkurat det har vært veldig viktig for meg. Jeg har tenkt at de gode øyeblikkene er så viktige. Og det fikk jeg bekreftet av en hjerneforsker som deltok i en samtale om filmen. Han sa at de gode øyeblikkene er viktige fordi de vekker gode følelser. Personer med demens kjenner mye på vanskelige følelser på grunn av alt de ikke mestrer. Derfor er det så viktig å vekke de gode følelsene, selv om de kanskje er glemt en time etterpå, sier Nøst Bergem på telefon fra sin Norgesturné, som denne dagen har stopp i Melhus.

Mildrid Mæhlum (t.h.) har et nært forhold til søsteren Lise.

Ragnhild Nøst Bergem

Kjenner igjen sine nære

I samarbeid med kommuner og lokale demensforeninger deltar hun på filmvisninger og påfølgende samtaler. Deltakerne er pårørende, ansatte i helsevesenet, studenter på fag som vernepleie og ergoterapi og andre interesserte.

– Hva slags tilbakemeldinger får du på filmen?

– Mange sier at de har vært gjennom hele følelsesregisteret i løpet av filmen. En del sier at de kjenner igjen sine nære. Det er selvsagt tøft, men det kan også være fint. En kjente igjen faren sin, og sa: «Det var sånn pappa reagerte. Det var jo sykdommen, det var ikke pappa», forteller regissøren.

– Den fineste tilbakemeldingen kom fra en dame som fortalte at begge svigerforeldrene hennes hadde fått demens, og at hun tenkte mye på alt det krevende som lå foran henne, men at filmen hadde gitt henne et mot til å stå i det.

De gode stundene

Ragnhild Nøst Bergem har bachelor i dokumentarfilmregi fra Høgskolen i Lillehammer og fotografutdannelse fra Oslo Fotokunstskole. Hun har tidligere laget film om yngre personer med demens. Hun hadde deltidsjobb på sykehjem, i hjemmesykepleien og på en institusjon for yngre med demens ved siden av filmstudiene. Både mormoren og farfaren hennes fikk demens, og barnebarnet husker godt hvor krevende det var for de nærmeste.

– Men på begge sider av familien har jeg også sett hvordan de klarte å finne disse gode stundene som jeg hadde så lyst til å vise fram. Farmor sa en veldig fin ting, etter at farfar hadde vært på sykehjem en stund, kunne hun endelig være kjæreste og kone igjen, fordi hun fikk hvile hjemme.

Filmen viser fram forholdet mellom Sigvald Tveit og hans kone Barbro. Hun kryper opp i senga hans og ligger i armkroken når hun besøker ham på sykehjemmet, og hun snakker åpent og ærlig om hvor glad hun er i Sigvald, at hun gruer seg til han dør og at hun gjerne vil at de sammen skal velge et gravsted for dem begge.

Filmen viser fram det kjærlige forholdet mellom Sigvald Tveit og hans kone Barbro.

Ragnhild Nøst Bergem

Døde før filmen var ferdig

Tveit ble valgt fordi Nøst Bergem gjerne ville ha med en person som drev med musikk. Jan Ingvar Jørstad og Mildrid Mæhlum fant regissøren via miljøbehandlingsteamet i Lillehammer kommune. Hun fikk være med dem på jobb og bli kjent med både Jørstad, Mæhlum og deres familier.

Filmen følger Jan Ingvar Jørstad gjennom en vanskelig tid, der han må forlate hjemmet sitt og flytte på institusjon, men viser også fram de gode dagene.

Ragnhild Nøst Bergem

Det tok litt tid før filmskaperen tok fram kameraet og begynte å filme, og det var mange etiske vurderinger som måtte tas. Hun snakket mye med de involverte om hva hun ønsket å filme, og det ble inngått avtale med både verger, pårørende, fageksperter på demens og ledere i tjenestene rundt filmens hovedpersoner. Ingen var bundet til filmen, men kunne når som helst trekke seg fra prosjektet. Underveis i klippen kunne de si fra om scener de ikke ønsket skulle være med.

– Det står så stor respekt av at de har latt meg ta med også det som er vanskelig. Alle tre døde dessverre før filmen var ferdig, men familiene og alle rundt har sett den og vært glad for den, selv om det også er tøft for dem, sier Nøst Bergem.

Vernepleier Bodil lærer mennesker å leve med demens

– Vær her med meg!

Filmens budskap ligger i tittelen Vær her.

– Jeg har lyst til å si det fra dem som har sykdommen: Vær her med meg, jeg finnes fortsatt. Vi må være her for dem som har demens nå, for alle som vil få det og for de pårørende. Og så er det et budskap til politikere: Har vi nok ressurser? Er vi her for dem? Jeg tror ikke det. Å lage film er en måte å nå ut med et budskap, og for meg var det viktig at historien fortelles fra dem det gjelder, sier Nøst Bergem.

Hun husker fra sin tid på sykehjem og i hjemmetjenesten at hun aldri hadde tid til å sette seg ned og ta en kaffe sammen med dem hun skulle hjelpe. Hun hadde ikke engang tid til å vente på svar når hun spurte om de ville ha melk i kaffen. I arbeidet med filmen har hun derimot tatt seg all den tid hun trengte. Noen ganger kom setningens del to etter en stund, andre ganger ikke.

– Man trenger ikke alltid snakke så mye. Noen ganger kan man bare sette seg ned og høre litt musikk eller bare være der. Mennesker med demens trenger mye mer enn medisiner, frokost og tannpuss, fastslår Nøst Bergen.

Hun forteller at ledere i kommunene blir invitert på visningene, men at de ofte ikke dukker opp. Regissøren ble derfor ekstra glad da ordføreren på Gjøvik uttalte at denne filmen må alle beslutningstakere se.

– Det er vanskelig for dem også å sette seg inn i disse skjebnene. En film kan kanskje hjelpe også dem til å se at dette er levde liv som leves helt til de dør.

– Har du et budskap til de ansatte i tjenestene?

– Det er igjen det med tid. Jo bedre kjent jeg ble med dem, jo mindre handlet det om diagnose og jo mer handlet det om tre menneskeliv som har tatt en vending. Hvordan kan man takle den vendingen? Hva slags musikk har de hørt på? Hva gir dem ro?