– Demenskoret er helt avhengig av oss frivillige

Hanna Skotheim

hanna@lomedia.no

– Skal du bli med meg, Per Otto?

Sosionomstudenten Runa Hovland strekker armen ut for å støtte den eldre mannen bort til plassen hans i Demenskoret. 

Runa Hovland avlaster gjerne de pårørende ved å gi en støttende hånd til koristene som trenger det.

Hanna Skotheim

Hun setter seg ved siden av ham, og de to begynner å varme opp etter instrukser fra dirigenten Kim Wigaard. Alle koristene starter med å rulle på skuldrene, strekke nakken på begge sider og løfte hendene opp i været. Så s-er og a-er de noen ganger før Wigaard setter seg bak pianoet og hjelper dem i gang med kveldens første låt.

Hanna Skotheim

Før koristene satte seg ned i halvsirkelen rundt dirigenten, samlet de seg rundt på ulike bord med hver sin kopp med kaffe eller te. Noteheftet og navneskilt plukket de med seg på vei inn i fellesrommet hos Nasjonalforeningen for folkehelsen i Oslo. Etter øvelsen serveres det kveldsmat. Hva det innebærer varierer, men denne dagen står vafler på menyen.

Runa Hovland veksler mellom å gå rundt å snakke med koristene, lage mat og delta i koret.

Hanna Skotheim

Hanna Skotheim

Hver onsdagsøvelse med demenskoret skal helst se ganske lik ut. Forutsigbarheten er viktig for mennesker med demens. Det kan også være viktig for flere å høre navnet sitt. Ser Runa Hovland at en av koristene mangler navneskilt, sier hun ifra og hjelper dem gjerne med å få dem på.

– Jeg opplever at koristene føler seg tryggere når vi bruker navnet deres i møte med dem, sier Hovland.

Runa Hovland sørger for at alle har på seg navneskilt - inkludert hun selv.

Hanna Skotheim

Frivillig under tvang

Hun og tre andre sosionomstudenter har praksis hos Oslo demensforening og har som en del av det jobbet frivillig for Demenskoret hver onsdag siden januar. Det gjør de gjennom emnet «Sosialt arbeid i frivillig sektor». Det er obligatorisk og en del av utdanningen sosialt arbeid ved VID vitenskapelige høgskole.

– Vi er frivillige under tvang, men vi møter andre her som er frivillige helt frivillig. Det er fint å høre om deres motivasjon for å være det, sier Hovland.

Hanna Skotheim

32-åringen har fått en større forståelse for hvor avhengig samfunnet er av frivilligheten. Samtidig synes hun at engasjementet kommer med en bismak.

– Vi gjør oss veldig avhengige av frivilligheten, særlig i helse- og omsorgssektoren.

Likevel vil Hovland fortsette å være frivillig etter å ha fullført det obligatoriske emnet, aller helst i Demenskoret.

– Jeg ser at det vi gjør, betyr noe og at Demenskoret er helt avhengig av oss frivillige.

Pause fra hverdagen

21 år gamle Elisabeth Swedberg er også på plass som frivillig denne onsdagen. Mens medstudent Hovland kutter opp frukt, lager Swedberg vaffelrøre. De skal stekes mens koristene øver.

Her i Demenskoret omtales de som korister og ikke mennesker med demens.

Swedberg hadde ingen erfaring med mennesker med demens fra før av, men har bare hatt gode opplevelser til nå. Samtidig erkjenner hun at korøvelsen ofte er høydepunktet i uka deres. Hun forstår at hverdagen ellers ikke nødvendigvis er så rosenrød for alle.

Elisabeth Swedberg setter seg ytterst i korrekken. Hun søkte praksisplass i Demenskoret blant annet fordi hun selv har sunget mye i kor.

Hanna Skotheim

De to førsteårsstudentene opplever at koristene kan virker usikre og forvirret før øvelsen, mens de etterpå pleier å ha en helt annen tilstedeværelse. Den endringen i sinnsstemning skjer så fort koristene er i gang med syngingen. Da dukker smilene opp i ansiktene deres og latteren sitter løst.

– Det er godt å være her og få rettet fokuset vekk fra meg selv og min hverdag, sier 21-åringen.

Swedberg liker konseptet frivillighet og vil også fortsette med det etter at hun har gjennomført emnet.

Varter opp de pårørende

Begge sosionomstudentene har sunget i kor tidligere og ønsket seg til demenskoret. Noen ganger er de også med på å synge med koristene før det bærer tilbake til matlagingen. Det hender også at de setter seg ned med koristene og deres pårørende før øvelsen. Da henter de gjerne med litt kaffe og snacks og bruker tiden på å bli bedre kjent.

– Det er hyggelig å kunne varte opp de pårørende. Vi vil at korøvelsen skal være en pause for dem også, sier Runa Hovland.

Hanna Skotheim

Det er litt av grunnen til at hun går bort til Per Otto og spør om han vil bli med henne bort til plassen hans i koret. Hovland gir tegn til kameraten som har blitt med Per Otto denne dagen om at hun kan hjelpe ham.

Kjente låter

Klokka har passert seks denne mars-kvelden og Demenskoret er godt i gang med øvelsen. Sangene er ofte de samme med unntak av noen nye tilskudd. Den siste låten er imidlertid alltid den samme: «We’ll Meet Again». Og koristene stemmer i:

«We’ll meet again

Don’t know where

Don’t know when

But I know we’ll meet again some sunny day».

Hanna Skotheim

Hanna Skotheim