Hanna Skotheim

hanna@lomedia.no

– Jeg vil ikke at det skal høres ut som om jeg fraråder alle å jobbe i barnevernstjenesten. Vi er alle forskjellige, men jeg var ferdig.

36 år gamle Stine Warren jobbet i en barnevernstjeneste i Oslo i ti år før det sa stopp for ett år siden. Likevel følte hun ikke på noe nederlag da hun måtte kaste inn håndkleet med en sykemelding bare 34 år gammel. Hun hadde gjort så godt hun kunne.

– På et tidspunkt brydde jeg meg ikke lenger om hvordan det gikk, og da gikk alarmen. For jeg brydde meg jo veldig om disse menneskene. Men jeg kjente på at jeg ikke klare å åpne armene mine for dem.

Kjempet mot systemet

Warren opplevde seg selv om en god barnevernskonsulent. God til å koordinere, samarbeide og lytte.

– Det er synd at barnevernet mistet meg. Jeg hadde potensial til å gjøre det bra, men når jeg ser at jobben jeg gjør ikke er bra nok for de familiene jeg prøver å hjelpe så …

Warren brukte mye energi på å kjempe med systemet. For når en familie har det vanskelig på flere kanter med dårlig økonomi, dårlige psykiske forhold, et barn som trenger at skolen tilrettelegger og kanskje et barn til som alt dette går utover, må instansene samarbeide og du trenger den støtten du kan få. Den støtten så ikke Warren noe til.  

For hvor var juristene når hun hadde behov for å diskutere? Og hvor var psykologene med kompetanse på barnevern? Og hva med spesialpedagogene som vet hvordan det best kan tilrettelegges for et barn på skolen?

Hanna Skotheim

Ikke god nok kvalitet

Den utdannede sosionomen er ikke alene om å føle seg utilstrekkelig. For høyt arbeidspress og psykisk belastning, for lav lønn i forhold til ansvaret en har, lite støtte fra ledelsen og mangelfulle rutiner for debrifing og veiledning. Dette er noen av årsakene til at flere slutter i jobben sin i barnevernet. Det viser en rapport fra Bufdir om turnover.

Blant de ansatte i barnevernstjenestene kom det fram at fire av ti aktivt vil lete etter ny jobb det neste året.

Warren opplevde ikke at hun druknet i saker, men hun synes ikke hun hadde god nok tid. Tid nok til å gå i prosess med familien, til samtaler med barn, samarbeid med instanser, samtaler med foreldre, forberedelser og drøfting av saker.

Hun kjente seg veldig igjen i en kronikk hun nylig leste i Fontene: «Barnevernstjenester må ha de ressursene de trenger for å ivareta de ansatte, og politikerne må forstå at det koster», skriver kronikkforfatterne.

Nettopp det motsatte opplevde hun at skjedde da hun jobbet i barnevernstjenesten i Oslo.

– Tragisk

I starten gikk det fint. Tjenesten hadde nylig omorganisert for at det skulle bli bedre for de ansatte, og det ble den også. Men så hadde bydelen brukt for mye penger, barnevernstjenesten måtte spare og Warren og kollegaene måtte oftere forsvare hva de brukte penger på. Sosionomen har ingenting å si på lederne i tjenesten. De skal ha gjort alt de kunne, men den dårlige økonomien slo beina under dem.

– Det er klin umulig for en barnevernsleder å sette et budsjett på barnevern. Plutselig får du seks nye barn som skal akuttplassers og så trenger to av dem en-til-en-tiltak. Da har du kanskje allerede sprengt budsjettet.

I takt med at saksmengdene vokste, ble arbeidspresset større. Og etter fem år i jobben, ble Warren gravid.

– Da skulle jeg være mamma, være en god partner og ha psykisk overskudd hjemme. Det gikk ikke overens med mengden jeg hadde å gjøre på jobb og hva jeg krevde av meg selv.

– Hvordan opplevde du det at jobben ikke lot seg kombinere med familielivet?

– Det er tragisk.

Lå våken om nettene

I perioden før Warren gikk ut i mammapermisjon, lå hun mye våken om nettene og tenkte på alle de sakene hun skulle ønske at hun hadde løst annerledes. Hadde hun tenkt på alt?

Jobbhverdagen ble litt bedre da hun fikk stilling som familieveileder og kunne sende oppdrag ut på anbud hvis hun ikke hadde kapasitet. Men de økonomiske rammene i bydelen hadde ikke endret seg.

Etter barn nummer to, kom Warren tilbake på jobb, men det var bare så vidt. Nok en gang følte hun seg som en vridd klut hvor alt ble forsøkt presset ut av henne. Warren var ferdig i barnevernstjenesten.

– Jeg kunne vært en god barnevernskonsulent, men det kunne ikke falt meg inn å gjøre det igjen. Så vondt vil jeg ikke meg selv.

Får støtten hun trenger

Hadde bare Warren fått ekstern veiledning ved behov, hadde utdanningen forberedt henne på den harde virkeligheten og hadde hun generelt følt på mer mestring, hadde hun kanskje jobbet i en kommunal barnevernstjeneste enda. Men da måtte først og fremst økonomien blitt styrt bedre.

I dag jobber hun som familieveileder i Heggeli familiehjem, et barnevernstiltak under Kirkens Bymisjon.

Stine Warren trives godt i den nye jobben ved Heggeli Familiehjem.

Hanna Skotheim

På mange måter er sakene mye tyngre her og hun jobber ofte utover arbeidstiden, men det er ikke lenger et problem. Her får hun ekstern veiledning i form av den kompetansen hun trenger, og hun har kollegaer som hun kan støtte seg på.  

– For å støtte andre, må du ha god støtte i ryggen. Har jeg ikke det, klarer jeg ikke å ta imot smertene og frustrasjonen til de menneskene jeg skal ivareta.

Ga for mye

Med en psykolog, en jurist, eller en miljøterapeut å sparre med i vanskelige saker, tror ikke Warren at hun hadde blitt utbrent den gangen. For hun hadde jo bare lyst til å fortsette å hjelpe disse familiene. Hennes ønske var at barnevernstjenesten hun jobbet i skulle gjøre en god jobb. Men på et tidspunkt måtte hun ta et skritt tilbake.

– Jeg ga for mye og hadde ikke nok energi til meg selv da dagene var omme. 

Vil du lese mer om tematikken?

Fire av ti ansatte i barnevernet vil lete etter ny jobb det neste året: – Det er alvorlig

Mens vi klapper for sykepleierne og lærerne, sitter vi her og blir stadig trykket ned av medier som leter etter hva vi gjør galt

Kan noe av årsaken til at vi fortsatt sliter med turnover i barnevernet være at vi utreder de samme tingene om igjen og om igjen?