Mor Nepal

Hun vever et nett av tverrnasjonal omsorg og involvering med bistandsprosjekter i Nepal. Prosjektene er blant de få i norsk regi som omfatter mennesker med utviklingshemning.
06.03.2013
14:34
14.12.2013 13:03

Da Liv Meisingset etter 19 års fravær kom tilbake til Nepal medbringende blant annet tre barn, havnet hun midt oppi en borgerkrig.

Det var 2006, og det var portforbud og tanks i gatene. Selv om mesteparten av kongefamilien var blitt drept under skyting i palasset i 2001, hadde Nepal fortsatt monarki. Kong Gyanendra klarte ikke å løse konfliktene med maoistene. Meisingsets gruppe var blant de siste som kom seg ut av landet før alt ble stengt.

– Jeg var redd ungene skulle synes dette var i overkant spennende. Men det tror jeg ikke. Vi ble jo passet på.

Adel light

Å ta sjanser er noe enhver mor må lære seg. Barna til Liv Meisingset har fått oppleve mye.

Meisingset ble hekta på Nepal under et opphold i Kathmandu på 80-tallet. Hun og daværende ektemann tilhørte bistandsadelen der i tre år. Men i light-versjon. De bodde nøkternt og visste ikke helt hva de skulle gjøre med hushjelpen. Siden de ikke hadde egen tjenerbolig, hadde de aldri fri. Alltid en tjener rundt seg. Ikke kunne hun kaste henne ut, heller. Hun følte seg helt uforberedt.

Det er ikke alt det går å forberede folk på, er Liv Meisingsets erfaring.

10 av Nepals fjell er blant de 16 høyeste i verden. Å komme til Kathmandu i januar var kaldt. Men damen som hentet søpla, lot seg ikke overtale til å komme inn på kjøkkenet for å få en kopp te og en røyk. Hun var kasteløs.

– Språk- og kulturforskjellene er store. Jeg klarte heller ikke å bli venner med gartneren uansett hvor mye jeg forsøkte.

Og hver fredag var det vafler og kaffe på den norske skolen for misjonærbarn.

Svarer på nepali

Og hun lærte seg nepali. Eldstebarnet Ane er adoptert fra Nepal. Når hun reiser dit med Liv, er det Ane som får spørsmålene på nepali. Og Liv som svarer, til alles forundring.

I rekkehusleiligheten hjemme på Flatåsen i Trondheim finner vi spor av Nepal sammen med objekter av mange slag. Liv klarer ikke å kassere tingene som dukker opp i livet hennes. Blant skattene er flere årganger av Kvinner og Klær fra begynnelsen av 50-tallet. Kjekt å ha, synes hun.

– Reklame fra Kvinner og Klær 1952 fikk jeg bruk for til bordkortene til 60-årsfesten min i vår.

Festene hennes går det gjetord om, fra hun som nybakt medlem og initiativtaker til Frareiste fruers forening inviterte til årsmøte – nyttårsfeiring med nepalsk mat – for første gang. Linseuppe med ris, kjøtt og grønnsaksgryte blir til på dugnad.

– Jeg har lært å drite i om det er rotete hjemme. Du må samle folk likevel.

Lærer om seg selv

Liv Meisingset er omsorgsfull ekstra-fjernmor for mange mennesker med utviklingshemning i Nepal. Allerede under sitt første opphold der fikk hun i gang et samarbeid med Norsk Forbund for utviklingshemmede og tok på seg frivillig arbeid – etter hvert lønnet – på en skole for utviklingshemmede. Der fikk hun faktisk oppleve å håndhilse på dronningen som seinere ble drept.

Mange runder seinere kan hun se tilbake på mange prosjekter både for voksne og barn med utviklingshemning Nepal. Liv bidrar dessuten med kompetanseoppbygging og studentpraksis for vernepleiestudenter fra Høgskolen i Sør-Trøndelag, der hun jobber. Fontene skrev om prosjektene i nummer 11/10. Både FO Sør-Trøndelag og venner og familier bidrar på forkjellige måter økonomisk.

Hvordan liker du å være nominert til årets sosialarbeider i FO for annen gang for arbeidet i Nepal?

– Litt ubekvemt. (Latter).

– Men jeg synes jo at saken er viktig, og jeg vet at det er jeg som satte i gang. Men mange har sagt ja også, vi er mange som jobber for Nepal. NORAD har påpekt at bistandsarbeidet i Norge har altfor lite fokus på funksjonshemmede, særlig døve og psykisk utviklingshemmede.

Det snakkes mye om hva nepalerne skal lære. Men hva lærer de norske som reiser dit?

– Mange opplever det som svært vanskelig å jobbe der. Ingenting går som planlagt i Nepal. Enkelte føler seg som verdensmestre når de kommer, mens andre er mer ydmyke. Vi lærer mye om oss selv, våre egne reaksjoner på ulikhet. Selv opplever jeg fortsatt at jeg stadig må spørre.

Morsinstinkt

Som barn ble Liv lei seg hver gang de sang Pål sine høner. Stakkars Pål, som ikke turte å gå hjem til mor! Mor som var det beste i verden!

Hun har selv et muligens noe overdimensjonert morsinstinkt. Først adopterte hun og mannen Ane. Så produserte hun to barn til sammen med ex-mannen, som hun skilte seg fra for 18 år siden. Og for to år siden, da barna var på god vei ut av redet, fikk hun en fostersønn med bhutansk opprinnelse. Han er nå fungerende yngstebarn i heimen.

Liv holder god kontakt med familien hans, som bor i nærheten. Særlig med bestefaren, som gjerne kommer gående med rullatoren.

Katten følger henne vaktsomt med øynene med skeptiske blikk mot fotografen. Den var en av de skapningene hun absolutt ikke skulle ha omsorg for, nok var nok, sa hun til datteren. Nå er de blitt avhengige av hverandre. «Når mamma hoster, svarer katten », sier Ane.

Lærte å dele

Det var hjemme på Tingvoll hun lærte om fellesskap, hos sin kommunistiske rørlegger-far og sosialistiske frisør-mor. Faren hadde jobbet i Oslo i de harde 30-åra.

– Jeg var minst av fire og bortskjemt. Men jeg lærte da å stå opp mot urettferdighet. Og å dele. Far og mor kjøpte hytte på Dovre og ga den navnet Frendamot. Den ble møtested for slekt og venner. Der var alltid åpent hus.

Naturlig nok ville jenta med det fremtredende morsinstinktet bli førskolelærer. Det var planen, men først skulle hun jobbe litt. Hun søkte seg inn på Emma Hjort og kom på en avdeling med 80 menn. Hun klaget, og ble flyttet til en avdeling med 60 kvinner.

Så klaget hun igjen, og kom på en avdeling for barn og ungdom. Hun fant ut at vernepleier var mer spennende enn førskolelærer. Dermed ble det vernepleierutdanning på Klæbu i Sør-Trøndelag.

Vekket av tvangsregime

Det var intense meningsbrytninger blant vernepleiestudentene på Klæbu. Tema på allmøtene varierte fra fag, via Norge og EF til forbud mot strikking på fem pinner, en klirrende vederstyggelighet. Liv strikker fortsatt, i likhet med mange andre aktive FOere.

– Var det splid om atferdsterapien?

– Nei. Atferdsterapien stod sterkt på Emma Hjort. Men Klæbu ble aldri noen atferdsterapeutisk skole. Derimot fikk vi Gro-saken mens jeg gikk på vernepleierutdanningen. Store diskusjoner fulgte i kjølvannet av den, forteller Liv.

Gro (dekknavn) bodde på Klæbu pleiehjem, som var en institusjon for mennesker med utviklingshemning, fra hun var fem år. Da Arne Skouen skrev om henne i Dagbladet, lå hun i reimer mesteparten av dagen og ble utsatt for et torturlignende tvangsregime. Gro-saken ble en vekker for alle som jobbet med psykisk utviklingshemmede. Historier som hennes bidro til at politikerne ville avvikle de store institusjonene.

Sakte

Du skal holde foredrag på vernepleiernes 50-års-jubileum i desember. Er det verdt å feire?

– Ja. Sammen med de pårørende har vernepleierne gjort en forskjell for de psykisk utviklingshemmede.

– Har ansvarsreformen ført til bedre og mer integrerte liv for mennesker med utviklingshemning?

– Mange med utviklingshemning har det bra. Men jeg ser mye faglig ensomhet.

Liv har jobbet med psykisk utviklingshemmede, i barnevernsinstitusjon og videregående skole. Og nå på høgskolen med utdanning av vernepleiere.

– Et godt yrkesliv. Og et godt liv, synes hun.

Men hun synes ikke det er opplagt at mennesker med utviklingshemning er blitt mer integrert i samfunnet siden hun begynte i feltet.

– Psykisk utviklingshemmede trenger å føle seg ivaretatt, å være i settinger hvor de føler seg vel sammen med andre. Men det går sakte. Vi har ikke kommet så langt her heller.

Alder: 60

Yrke: Vernepleier og høgskolelærer ved Høgskolen i Sør-Trøndelag

Sivil status: Skilt, tre barn og et fosterbarn

06.03.2013
14:34
14.12.2013 13:03

Alder: 60

Yrke: Vernepleier og høgskolelærer ved Høgskolen i Sør-Trøndelag

Sivil status: Skilt, tre barn og et fosterbarn