Hvorfor skal hun bruke en hel dag på et møte som varer i to timer? Det har Melina Røe spurt seg mange ganger

Simen Aker Grimsrud

simen@lomedia.no

Ping!

– Nå har æ fått en lenke her. Ska æ gå inn på Zoom, da?

Øynene er klistret til skjermen. Hun nøler noen sekunder, klikker på lenken. Feilmelding.

– Har jeg trykket på noe feil? Nei, det ser ut som den ikke fungerer. Da kommer det vel en ny.

Det er to minutter til styremøtet i Norsk nettverk for migrasjonsforskning starter. Melina Røe blar opp en blank side i notatblokka og kaster et blikk utover jordet som omkranser kontorbygget i Trondheims utkant.

– Der kom den! Da prøver jeg.

– Der! Hallo, hører du meg, Marie?

To hoder dukker opp på skjermen. Så to til. Det er skarre-r-er, bløte konsonanter og palatalisering om hverandre. Nå mangler bare Odin, får hun beskjed om. Noen sitter hjemme i stua, andre på kontoret. I løpet av de siste to månedene har Melina Røe funnet ut hvilke farger folk har på veggene hjemme og hilst på barna til samarbeidspartnere. Digitale møter er kanskje ikke så upersonlige som mange vil ha det til.

En stor undersøkelse blant FO-medlemmene viser at 7 av 10 har funnet nye måter å jobbe på som de ønsker å fortsette med etter koronatiden.

Ole Martin Wold

Ingen i Europa flyr mer enn oss nordmenn i eget land. Melina Røe har bidratt med sin andel CO₂-utslipp. Styremøter, oppdragsmøter, ja, det meste skjer i hovedstaden. Senest i vinter brukte hun et halvt døgn på å reise tur-retur Helsinki for et fire timers møte.

Det kan gjøre vondt i magen når hun sitter der i en metallboks med vinger, 10.000 meter over bakken. Hvorfor driver vi egentlig med det her, har hun spurt seg ofte.

– Vi har diskutert dette før, men etter korona har det blitt klart at vi kan bli mer digitale i framtida. Noe må vi sikkert møtes for å snakke om fortsatt, og jeg må fortsatt reise rundt til kommuner og samle inn data til forskningsprosjekter, men jeg håper departementer og direktorater slutter å invitere til korte møter i Oslo.

Ikke bare slipper hun å kjenne på flyskammen når de møtes digitalt. Røe får også tid til å gjøre noe med papirhaugen som vokser på pulten. Kanskje hun til og med rekker å lage en næringsrik fiskemiddag til sønnen som skal på baskettrening eller få en etterlengtet økt på treningssenteret når dagen ikke går med til reising.

Ole Martin Wold

Så er alle på plass i det digitale møterommet. Det har vært uker med prøving og feiling. Det går litt bedre for hver gang.

– Skal vi gå over til dagens program?

Møtelederen snakker. Den neste timen skal forskergjengen planlegge høstens konferanse. Ikke veldig enkelt i usikre tider.

– Vi har glemt referent! Hvem er referent?

Stille.

– Melina? Det er vel lenge siden du har vært referent?

– Ja, det er greit, jeg har allerede begynt å notere, sier forskeren på jordet i Trondheim.

Pennen jobber iherdig. Det er ikke alt som er digitalt ennå.