Har Kevin gjort nyankomne flyktninger en bjørnetjeneste ved å hjelpe til for mye?

Simen Aker Grimsrud

simen@lomedia.no

My hero!

Dunia Aldandachi gliser og retter pekefingeren opp i lufta.

Kevin Engås fra integreringsenheten i Stjørdal kommune ser ned på dama som går ved siden av.

– Jeg var ganske heldig at det var du som kom. Mange som kommer hit kan ikke engelsk og har ikke datakunnskaper. De er hundre prosent avhengig av oss, sier Kevin på engelsk.

– Sier du at jeg er spesiell?

Dunia ler så den lille kroppen rister.

En stor undersøkelse blant FO-medlemmene viser at 7 av 10 har funnet nye måter å jobbe på som de ønsker å fortsette med etter koronatiden.

Hun landet på Værnes med en stor koffert i slutten av februar. Syreren som flyktet til Libanon, før hun i vinter fikk grønt lys for å komme til Stjørdal, har mange drømmer. Hun vil lære norsk og ta utdanning i IT eller design. Hun vil leve livet slik hun selv ønsker.

– I Libanon var det veldig tøft for oss syrere. Her aksepterer folk meg og smiler når jeg går forbi på gata.

Det har ikke vært enkelt å få nye venner i et koronastengt Norge. Heldigvis har hun Kevin. Lurer hun på noe, er det bare å slå på tråden. Når Dunia skulle i banken og opprette ny konto, sendte Kevin henne et kart på mobilen. Resten måtte hun fikse selv.

Ukene med nedstengning fikk Kevin til å reflektere over hvordan kommunen hjelper flyktninger i startgropa i Norge. Vanligvis følger Kevin folk rundt. Til politistasjonen, banken, biblioteket og på butikken.

– Jeg er overbevist om at vi har noe å hente på å la folk prøve seg selv før vi gjør ting for eller med enkelte, slår han fast.

Han ser at Dunia har fått til mye på egen hånd, med god telefonhjelp. Målet er at flyktningene skal bli mer selvstendige.

– Er det bedre at jeg forklarer deg hva du skal gjøre, og at du gjør det selv, i stedet for at jeg gjør det for deg?

– Ja, jeg tror det, sier Dunia.