Inntok mannsbastionen, ble pepet ut

Bente Wilmar var den første kvinnelige forbundslederen i LO. Hun ble strøket av talerlistene og pepet ut fra talerstolen i fagbevegelsens høyborg.
07.03.2013
13:38
14.12.2013 13:03

solfrid.rod@lomedia.no

Pris- og lønnsstopp preget Norge anno 1978. Det skulle styrke Norges konkurranseevne internasjonalt. For LO var det viktig å slutte rekkene om AP-regjeringen. Forbundsstyrene i samtlige forbund var tromlet sammen. Bente Wilmar, leder i Norsk Sosionomforbund (NOSO) gikk på talerstolen og spurte «Hvor billige skal vi egentlig bli?». Da ble hun pepet ut.

Det begynte på bordet til Jern og metall, som det het den gangen, og så spredte det seg utover hele salen.

Latterlig

Bente Wilmar ledet NOSO fra 1977 til 1979. Selv på slutten av det radikale tiåret var kombinasjonen kvinne og fagforeningsleder oppsiktsvekkende. Wilmar ble intervjuet av journalister og hyret inn på diverse kvinnekonferanser.

Herrene på Youngstorget syntes det var nokså latterlig, og ikke minst uforståelig, at et forbund kunne finne på å satse på en kvinne som leder. Alle visste jo at kvinner blir gravide og forsvinner.

– Den gangen var det sånn at når du ble forbundsleder, så var du det til du gikk av. For mennene i en industridominert fagbevegelse var det et karrierehopp, og det kunne ikke tenke seg å gå tilbake til gulvet. Vi, derimot, hadde spennende jobber å gå tilbake til.

Uredd

Selv hadde Wilmar ingen planer om å klatre verken i fagbevegelsen eller i politikken. Derfor var hun ikke redd for noen.

– Men var det ikke ubehagelig å bli pepet ut?

– Jo, det var veldig ubehagelig. Jeg husker jeg gikk på Grand og spiste lunsj etterpå. Da kom det noen bort til meg og sa at de var enige med meg, men at de aldri kunne ha sagt det fra LOs talerstol.

Fikk du noen unnskyldning?

– Nei, aldri. Selv om det ikke var noen andre kvinnelige forbundsledere, var det jo noen kvinner i de andre forbundsstyrene. Det var noen av dem som kom til meg etterpå.

I evig opposisjon

Sosionomene kom inn i LO i 1971 etter mye motstand. Da Wilmar overtok roret i 1977 var NOSO fortsatt urokråka i LO-familien.

LO var veldig mektig den gangen, nesten så det er vanskelig å forstå i dag. Og ekstremt disiplinert. Når et vedtak var fattet, var det utenkelig at mindretallet skulle fortsette å hevde sin mening. Sånn var ikke vi. Vi var selvstendige og radikale, vi hevdet vårt fag, og snakket om offentlig sektor. Vi var i evig opposisjon i LO. De syntes nok vi var vanskelige å håndtere.

Om det skyldtes upopulære synspunkter eller feil kjønn, er Wilmar usikker på, men det hendte rett som det var at hun ble strøket av talerlista.

Hvis planen var å få henne til å tie, slo strategien feil. NOSO-lederen fortsatte å gjøre oppmerksom på at hun hadde tegnet seg for lengst, og ble stadig gjenstand for diskusjon på dirigentbordet.

– Jeg husker en møteleder som sa strengt til Yngve Hågensen: «Sett Bente Wilmar på lista».

Skapte storm

Da Bente Wilmar gikk av som forbundsleder fordi hun ventet barn, kunne mang en LO-mann si «hva var det vi sa?» Mer overraskende er det kanskje at avgjørelsen skapte storm også i kvinnefellesskapet i NOSO. Wilmar valgte å forklare sitt valg i fagbladet Sosionomen.

– Det ble sett på som et kvinnepolitisk konservativt valg, og det skapte voldsom debatt. Jeg tror det var en helt nødvendig diskusjon. Fortsatt er det liksom ikke lov å ta en pause fra karriere og politikk. Jeg må si jeg blir bekymret når jeg ser hvordan unge kvinner strever i dag.

Likelønn for slapt

For Bente Wilmar er det fortsatt en selvfølge at sosialarbeidernes fagforbund skal kjempe for kvinners rettigheter. Men likelønnsparolen er for slapp, mener hun.

Om lik lønn for arbeid av lik verdi en gang var et radikalt krav, er det i dag et prinsipp alle er enige om. Problemet oppstår når lik verdi skal defineres, fastslår den tidligere sosionomlederen.

Hvis lønnsgapet mellom offentlig og privat sektor skal tettes, må likelønnsparolen erstattes av et krav om lønnsløft for de gruppene som henger etter, hevder hun. Og frykter at den kampen kjempes mer i motvind i dag enn på 70-tallet.

Da jeg begynte på sosialhøgskolen i 1969 var det høy prestisje å komme inn der. Du måtte ha gode karakterer, og du måtte gjennom et intervju. Jeg tror vi var ca fifty-fifty kvinner og menn i mitt kull, erindrer Wilmar.

Hun knytter prestisjen til denne tidens sterke tro på at sosiale problemer kunne løses. Optimismen gled over i realisme og kynisme i 1980- og 90-åra, mener Wilmar.

– Jeg har alltid vært stolt av faget mitt og forbundet mitt, men da jeg begynte å jobbe på universitetet skjønte jeg at det å være sosionom, det var liksom ikke noe å rope hurra for.

Mye moro

I dag er Wilmar pensjonist og følger kvinnekamp og FO fra sidelinja. Hun forstår lite av konfliktene som har preget forbundet den siste tiden. Selv minnes hun tøffe kamper innad i NOSO, men likevel uslitelig samhold.

Vi var veldig politiske. Det var tøffe konflikter, men å trekke seg fra verv, det var uhørt. Å være tillitsvalgt var utrolig moro, minnes Wilmar.

Alle røkte på alle møter. I Folkets hus lå skodda tett, noen hadde tatt med en pils. Selv fikk hun kjenne på at kvinner var annenrangs borgere.

Mye har forandret seg. Men fortsatt er menn mennesker, mens kvinner er kjønn. Og fortsatt er kvinners arbeidskraft billigere enn menns, konstaterer LOs første kvinnelige forbundsleder.

07.03.2013
13:38
14.12.2013 13:03