Redaktøren av boken, Paul A. Thyness, viser i innledningen til myndighetenes satsning på at alle vanskeligstilte i boligmarkedet skal kunne skaffe seg en akseptabel bolig. Ved å koble aktuell forskning, organisatorisk tilrettelegging og daglig praktisk tilrettelegging blir boken et innspill i debatten om hvordan dette kan gjøres. Boligsosialt arbeid forståes i boken som den tilnærming og virkemiddelbruk som benyttes i arbeidet for å øke enkeltindividers forutsetninger til selv å kunne mestre sine boforhold. Boken er ført i pennen av ulike fagpersoner som hver på sin måte bidrar til å skape en forståelse av hva boligsosialt arbeid kan innebære. Dette gjør at man som leser får øynene opp for å se problemer relatert til det å bo i en større sammenheng og i et helhetlig perspektiv. Slik sett beveger boken seg slik Thyness selv uttaler det: på en akse fra hjelp til enkeltpersoner og familier i boligen, til miljøskapende arbeid og organisering av beboergrupper innenfor begrensede geografiske områder.Særlig er det ulike problemstillinger ved å bo for seg selv og samtidig sammen i et naboskap som blir satt under lupen. Ulike problemstillinger i forbindelse med alt fra flerkulturelle bomiljø og til bomiljøer med problemstillinger knyttet opp mot rusmisbruk er blant annet noen av dem som konkret blir beskrevet i boken. Konkretiseringene av disse problemstillingene og hvordan man jobber for å løse dem fremhever betydningen av relasjons/- nettverksarbeid og felles aktiviteter som metoder for å skape forståelse og utvikle toleranse mellom mennesker med ulik bakgrunn og forskjellige livsverdier. Det at folk møtes i felles aktiviteter kan danne grunnlag for forståelse og dermed også nabolag som gir trygghet og er gode å leve i. Prosjektbeskrivelsene får også fram hvordan man i det boligsosiale arbeidet må tørre å engasjere seg praktisk i forhold til enkeltpersoner og familier for å skape et grunnlag for positive naboskap. Her er det at fagpersonen synliggjøres som en katalysator, en som får ting til å skje. Som fagperson må man synliggjøre seg selv, både ved å vise at en ikke sitter på alle svarene, men også ved å vise at man har mulighet og kunnskap til å utløse ressurser. Ikke bare fra det offentlige, men også fra enkeltpersonene i nærmiljøet og fra nabolaget i fellesskap. På grunn av bokens helhetlige tilnærming til begrepet ”boligsosialt arbeid” har den et bredt nedslagsfelt. Kanskje vil kapitlet som heter ”husbanken som samarbeidspartner” være av særlig interesse for planleggere i kommunene, mens de mer tiltaksrettede kapitlene vil være av større interesse for dem som er usikre på hvordan man gjør ting i praksis, når man står der i møtet med virkelige personer som trenger hjelp. I tilegg vil boken med fordel kunne brukes av studenter ved helse- og sosialfaghøgskolene.

Bjørn-Eirik Johnsen