FO 20 år

I dag feirer FO 20-årsdag. Med fag og fest, boklansering i Oslo og kake på arbeidsplassene rundt i landet.
19.06.2013
08:28
16.12.2013 23:08

solfrid.rod@lomedia.no

I 1992 vedtok barnevernpedagogene, sosionomene og vernepleiernes forbund å slå seg sammen til ett forbund. Sammenslåingen trådte i kraft 1. januar 1993. Jubileet feires 19. juni.

Jubileumskonferansen går av stabelen i Samfunnsalen i Oslo, med rundt 250 gjester.

Der blir det hilsningstaler, paneldebatt om faglig framtid og lansering av FOs egen historiebok; I velferdsstatens frontlinje– barnevernspedagogers, sosionomers og vernepleieres historie, skrevet av historiker Jan Messel.

Mellom fag og sosialpolitikk

Messel skriver i forordet at boka ikke er noen konvensjonell fagforeningshistorie, fordi FO ikke er et konvensjonelt fagforbund.

«Denne historien vil vektlegge det som er unikt med FO som et profesjonsforbund med tre profesjoner. Det er i krysningspunktene mellom sosialpolitikken, det yrkesfaglige og den mer vanlige fagforeningsvirksomheten at denne historien vil utfolde seg», skriver forfatteren.

Boka starter med de første sosialarbeiderutdanningene og begynnende organisering, og følger de tre forbundene inn i LO, samt veien fram til ett forbund. Den tar for seg profesjonenes faglige utvikling, fagkritikk, reformer og lovendringer.

Ukjent trussel

Profesjonsbevissthet- og kamp er viet plass i boka. Men Messel påpeker at det er en annen tendens som stiller jubilanten overfor en virkelig utfordring: Mens FO har gledet seg over at medlemstallet stiger og stiger, har organisasjonsgraden sunket urovekkende. Oppslutningen har falt fra nær 90 prosent av yrkesutøverne til under 60. Hvor lenge kan FO kalle seg et profesjonsforbund hvis nedgangen fortsetter, spør Messel. Kan man for eksempel det hvis man bare organiserer halvparten av profesjonenes utøvere?

Med forfatterens tillatelse gjengir vi utdrag fra boka:

«Barnevernspedagoger, sosionomer og vernepleiere har blitt kalt velferdsstatens yrker eller velferdsstatens profesjoner. De ble skapt samtidig med og utviklet seg i takt med et utvidet offentlig ansvar for befolkningen og med en sterk tro på vitenskap og ekspertise. Kunnskapsbasert klientbehandling i et velferdssystem som differensierte de hjelpetrengende for å kunne gi best mulig omsorg og hjelp, sto sentralt. De tre yrkesgruppene skulle bidra med fagkunnskap der et moralistisk lekmannsskjønn hadde skapt en nedverdigende fattighjelp, og de gode intensjonene hadde vist seg utilstrekkelige og kanskje skadelige overfor dem som skulle hjelpes. Dette var viktige elementer i yrkesgruppenes selvforståelse og var med på å legge grunnlaget for organisasjonsdannelsen og profesjonaliseringen.

Alle de tre yrkene fikk et mandat til å gripe inn i privatlivet til folk, de forvaltet samfunnets normer og de var portvakter til velferdsstatens ytelser. Barnevernspedagoger, sosionomer og vernepleiere representerte frontlinja i det offentliges inngripen i folks privatsfære, og nettopp derfor var det også en grense for fagkunnskapens rolle. Yrkesutøvelsen grep inn i samfunnets politisk-normative fundament. Den berørte sider som grensene mellom individ og samfunn, tvang i det godes tjeneste, normen om selvforsørgelse satt opp mot hjelp mot nød, spørsmålet om hva som var en god barndom og foreldrenes rett til å bestemme over egne barn for å nevne noen. Dette var spørsmål som det ikke var selvsagt at profesjonsutøverne hadde det beste svaret på.

Yrkesutøvelsen var dermed i sin karakter politisk. Hva dette innebar, ble det svart ulikt på til ulik tid. 1970-årenes forestillinger om klientskapende strukturer og et undertrykkende samfunn opphevet avstanden mellom fag og politikk. Samfunnet ble klienten, og sosialarbeidernes oppgave var å mobilisere til motstand, aksjoner og opprør. Det forutsatte en oppfatning om myndighetenes illegitime makt som ble vanskelig å opprettholde. Radikalismen ble moderert, men bevisstheten om at sosialt arbeid ikke kunne løsrives fra politikken, ble værende. Det samfunnsomveltende forsvant, og FO fant sin rolle som forsvarer av det eksisterende mot angrepene fra høyresidens liberalisme og markedstenkning. Det sosialpolitiske engasjementet ble ikke mindre, et engasjement som både hadde sitt utspring i arbeiderbevegelsens grunnleggende verdier og i profesjonenes tilknytning til de mest utsatte gruppene i samfunnet. Fremdeles sto FO klart plassert på venstresiden i norsk politikk og oppfattet seg som å stå i frontlinja for forsvaret av velferdsstaten. Grensen mellom politikk og fag ble trukket på nytt. Yrkesutøvelsens politiske karakter handlet nå først og fremst om å skape oppmerksomhet om den nøden, undertrykkingen og maktesløsheten medlemmene kunne oppleve i det daglige. Der hadde barnevernspedagoger, sosionomer og vernepleiere et spesielt ansvar i kraft av sitt møte med de dårligst stilte og de underprivilegerte. Men tiden for å gjøre opprør på vegne av andre var over. Det politiske påvirkningsarbeidet foregikk gjennom ordinære kanaler.

(...)

For FO var kampen for bedre lønns- og arbeidsvilkår viktig, og i store deler av forbundets historie, den viktigste. Det var dessuten den arbeidsoppgaven som bandt organisasjonen sammen. I motsetning til andre profesjonsforbund førte ikke FO en tariffpolitikk som var basert på profesjonenes særstilling. Forbundet hadde søkt medlemskap i LO basert på et fellesskap som arbeidstakere, og det var som arbeidstakere, ikke som profesjonsutøvere at FO kjempet for høyere lønn og bedre arbeidsvilkår. Kompetansen og posisjonen som profesjonsutøvere ble i liten grad brukt i lønnskampen. Forbundet var også forsiktig med å skyve sitt arbeidsområde eller klientene sine foran seg i denne kampen. Slik sett skilte FO seg fra mange andre profesjonsforbund. Det ble først og fremst argumentert med at medlemmene hadde krav på en rettferdig lønn, som langtidsutdannede i et kvinnedominert yrke innenfor offentlig sektor.

F or FO var lønnskampen en kvinnekamp. Over 80 prosent av medlemmene – og av yrkesutøverne – var kvinner. Som for så mange andre kvinnedominerte yrker i offentlig sektor, lå lønna under det mannsdominerte yrker med de samme utdanningskravene fikk. 20 år med likelønnskamp hadde ikke endret stort. Ulike strategier var blitt fulgt, og allianser var blitt skapt. Kampen for likelønn ble sett i sammenheng med et annet grunnleggende element i FOs lønnspolitikk: Utdanning skulle lønne seg. For FO sto det klart at kvinner ikke fikk den samme uttellingen for utdanning og kompetanse som menn. I perioder av forbundets 20-årige historie var kravet om kompensasjon for videreutdanning den viktigste strategien for å nå målet om likelønn. Men det synliggjorde også et av FOs dilemmaer i tariffpolitikken. Kravet om kompensasjon for videreutdanning kunne lettest oppnås i lokale forhandlinger, en type forhandlinger som FO ville ha minst mulig av.

(...)

Å synliggjøre kompetansen ble et nøkkelbegrep for alle de tre profesjonene utover på 1990-tallet. Det var blitt trukket fram som en strategi i motstanden mot å slå sammen utdanningene. Det ble følt som ytterligere nødvendig da det ble stilt spørsmål om yrkesgruppene hadde den kompetansen som skulle til for å gjøre en god jobb i en endret velferdsstat. Ansvarsreformen på 1990-tallet og NAV-reformen på 2000-tallet hadde utfordret henholdsvis vernepleiernes og sosionomenes posisjon. Samtidig hadde den nærmest alltid tilstedeværende kritikken av barnevernet reist tvil om barnevernspedagoger og sosionomer egentlig var skikket til å gjøre det arbeidet de var satt til. Men de tre profesjonene fant sin plass og ble satset på av myndighetene. Det avspeiles ikke minst av den kraftige veksten i utdanningskapasitet og i antall yrkesutøvere. De om lag 9000 barnevernspedagogene, sosionomene og vernepleierne i 1992 var 20 år senere økt til 35 000.

(...)

Den organisatoriske integreringen i FO fortsatte etter sammenslåingen i 1993. De yrkesfaglige tidsskriftene ble slått sammen, yrkesforbundene ble erstattet av seksjoner, og FO fikk et felles yrkesetisk råd og felles yrkesetiske retningslinjer. Det som hadde vært utenkelig i 1993, ble gjennomført etter bare noen få år. Men et sted på veien nådde integreringen en grense. I årene etter tusenårsskiftet stoppet den videre prosessen opp. Trolig hadde dette sammenheng med den fornyede og forsterkede profesjonsidentiteten. Det ble viktig å markere at det var tre forskjellige profesjoner med ulik kompetanse. Stridighetene tiltok og kulminerte da Seksjonsrådet for barnevernpedagoger (SRB ) frontet et standpunkt utad om nødvendigheten av en femårig grunnutdanning for barnevernspedagoger. Det ble oppfattet som et brudd på spillereglene som regulerte balansen mellom profesjonenes autonomi og forbundets enhet. Men sosionomene oppfattet det også som et angrep på deres posisjon innenfor barnevernet. De tolket barnevernspedagogenes utspill som et forsøk på å overta barnevernet som deres eksklusive arena. Konflikten roet seg, og balansen ble gjenopprettet. Men striden hadde vist at det lå et potensial for konflikt i den fornyede profesjonsbevisstheten. Det største problemet for FO lå kanskje likevel ikke i denne typen stridigheter. Andre utviklingstrekk var vel så alarmerende. FO hadde opplevd en voldsom medlemsvekst i årene etter at det ble etablert. Men veksten i yrkesgruppene var langt større. Forbundet tapte hele tiden organisasjonsandeler og hadde redusert sin oppslutning fra nær 90 prosent til under 60 prosent av yrkesutøverne. Spørsmålet blir hvor lenge FO kan opprettholde legitimiteten som profesjonsforbund hvis nedgangen fortsetter.»

19.06.2013
08:28
16.12.2013 23:08