Anne Myklebust Odland

anne@lomedia.no

Nå i januar tar Bijan Gharahkhani (63) imot en familie med fem barn fra Sør-Sudan. De skal bosettes i Øvre Eiker. Når de kommer til Gardermoen, kommer han til å være ute i god tid. På plakaten skal han skrive «Velkommen» på arabisk og engelsk. Det neste han kommer til å si til dem i taxien hjem til Øvre Eiker er: lær norsk og ta del i samfunnet.

– Det er et råd mange husker meg for mange år etterpå.

Bijan er bosettingsansvarlig i integreringsteamet i Nav Øvre Eiker, og jobben hans er å ta imot flyktninger og følge dem opp den første tiden: Gi dem bolig, gå med dem på butikken, til helsesjekk, til barnehage, skole.

I år skal kommunen bosette 24 flyktninger. De fleste er kvoteflyktninger som kommer rett fra en flyktningleir, som familien fra Sør-Sudan. Barna som kommer har kanskje bodd i et telt hele sitt liv.

– Noen har aldri slått på en lysbryter, eller de vet ikke at man må ha sertifikat for å kjøre bil, eller at man ikke skal slå barn. Det er så mye å sette seg inn i! Men jeg er med dem fra dag én.   

I taxien fra flyplassen pleier han å fortelle at han var den første flyktningen i Øvre Eiker for 35 år siden. Nå kan han legge til en ting til: At han er stortingspresidentens far.

Kom til Fornebu i 1987

Han kom som iransk asylsøker til Norge i 1987 og landet på Fornebu sammen med kona Zahra og fem år gamle Masud. Han husker godt den vennlige politimannen som sa velkommen til Norge. Bijan opplevde å bli tatt godt imot. Først på Larkollen asylmottak, før familien året etter ble bosatt i Skotselv, en liten bygd i Øvre Eiker. Fra dag én gikk han inn for å bli norsk.

– Jeg tørstet etter demokrati og hadde lest om sosialdemokratiet. Jeg er så takknemlig for at Norge tok meg imot. Jeg elsker Norge.

Bijan har kontorplass i åpent landskap hos Nav Øvre Eiker og har en tavle full av familiebilder.

Hanna Skotheim

Dugnad og frivillig arbeid er noe av det norske han har tatt til seg. I mange år jobbet han i den lokale ungdomsklubben, blant annet som DJ på fredagskveldene. 12 år på rad har han vært julenisse for Røde Kors, og han står gjerne grytevakt for Frelsesarmeen.

Et av prosjektene han er stolt av å ha fått i gang er den årlige dugnaden i et boligsameie for seniorer i Hokksund. Da stiller flere flyktninger opp for å klippe hekk og vaske vinduer for de eldre, og etterpå er det kaffe og kaker.

– Hvorfor er det viktig å lære nye landsmenn hva dugnad er?

– Det er varemerke i Norge! Dugnad skaper samhold, vennskap, og er en møteplass. Gjennom det kommer folk sammen, snakker sammen, blir kjent.

Bodde i millionbyen Teheran

Bijan var 19 år da ayatolla Khomeini tok makten i Iran og forandret Iran til en konservativ islamsk republikk. Flere av slektningene flyktet fra Teheran til Los Angeles.

– Regimeskiftet var en katastrofe for Iran, sier Bijan.

Han rakk å studere økonomi og ledelse ved universitetet i Teheran i ett år før det ble stengt. Han røkte Winston, men de amerikanske sigarettene måtte kastes. Etter hvert ble det farlig, opposisjonelle ble fengslet. Han jobbet som sekretær i samferdselsdepartementet da han tok valget om å flykte.

– Det er det verste valget jeg har måttet ta i hele mitt liv. Å forlate mine foreldre, kulturen, landet mitt. Jeg tenkte mye, men det var ikke noe håp.

Han var 28 år da han flyktet med Zahra og Masud til Tyrkia. De var i Istanbul i et halvt år før de reiste til Norge for å søke asyl. Det var et hardt halvår.

– Mange ble arrestert og levert tilbake til Iran, så vi måtte holde oss i skjul på hotell. Jeg var veldig redd. Masud var syk, og vi kunne ikke oppsøke lege.

Brev fra Iran

Da sønnen Masud ble valgt til stortingspresident var det flere TV-innslag med foreldrene. På Facebook og Instagram har det kommet hundrevis av gratulasjoner.

– Til og med sønnen til sjahen har gratulert oss, fra USA. Dette er stort! Jeg gråter mye nå, i takknemlighet. Det er en bekreftelse på at vi tilhører her.

I Øvre Eiker er kommunens arbeid med integrering organisert i Nav. Her er Bijan Gharahkhani i samtale med Nav-leder Hege Østvold Vagle.

Hanna Skotheim

Bijan viser fram et brev han har fått på persisk fra Iran, fra ukjente.

– De skriver at de ønsker at vi hjelper dem med demokrati i Iran. Leve frihet, leve utdanning, leve alle friheter for mennesker, skriver de. Verden er våken med oss. Dette får store ringvirkninger, mener han.

Han er Ap-politiker som sønnen. Han var den første politikeren med innvandrerbakgrunn som ble valgt inn i kommunestyret i Øvre Eiker. Nå sitter han i sin femte periode.

Ble spyttet på

Ute i Hokksund hilser Bijan på alle han ser, og eikerværingene gratulerer ham med sønnen. Han forteller at det vanligvis kan ta litt tid å gå fra kontoret på Nav og til rådhuset litt lenger ned i gaten.

– Jeg skal snakke med alle, vet du! Jeg elsker mennesker!

Bijan hilser på alle han treffer ute i Hokksunds gater. Folk gratulerer ham med sønnen, som er blitt stortingspresident.

Hanna Skotheim

I 1989, året etter at familien flyttet til kommunen, marsjerte rundt 90 nynazister ned hovedgaten i Hokksund. Lokalsamfunnet svarte med å opprette folkebevegelsen Øvre Eiker viser ansikt. 2.000 mennesker demonstrerte mot nynazistene. Foreningen består fortsatt.

– Det har betydd mye at lokalsamfunnet har stilt opp og vist ansikt.

Familien opplevde stor omsorg etter flere opprørende episoder i 2006. Medlemmer av Vigrid tente på postkassa, nynazister spyttet på Bijan, og det kom drapstrussel mot sønnen; brev i posten med bilde av ham og en kniv.

– Kona mi gråt og gråt. Jeg ble syk i åtte måneder og fikk hjerteinfarkt. Men jeg hater ingen. Jeg ønsker å være en ambassadør for fred i Norge. I dag er det ikke lenger nynazister i Øvre Eiker, sier han.

Bijan er utdannet programrådgiver med studier i menneskerettigheter, flerkulturell forståelse og konflikthåndtering. Kona er adjunkt.

– Da vi kom til Norge ønsket vi så sterkt å bli del av samfunnet. Jeg er så stolt av kona mi. Hun var den første innvandreren i lærerutdanningen på Høgskolen i Buskerud og så flink i klassen sin. Og nå får hun gullklokka etter 25 års arbeid i kommunen!

Naboen Pia

På den tiden de kom til Norge var det ikke noe introduksjonsprogram for flyktninger. De måtte i stor grad klare seg selv. Da familien kom til Skotselv fikk de en veldig god nabo.

Bijan trekker opp mobilen for å vise bilde av Pia.

– Hun er død, men ligger i vårt hjerte fortsatt. Hun er en av heltene våre.

Hun banket på døra deres da de hadde flyttet inn vinteren 1988.

– Det var så kaldt, men hun sa velkommen til Norge. Jeg ble så glad.

På mobilen har han bilde av Pia, naboen som tok så godt imot ham og kona Zhara da de kom flyttende til Øvre Eiker for 35 år siden.

Hanna Skotheim

De ble del av hverandres liv. Da mannen hennes lå på sykehus, kjørte Bijan henne fram og tilbake, og hun passet barna og ble som et familiemedlem.

– Hun ble som en mor for oss, og kona mi lærte mye norsk hos henne. Det finnes flyktninger som ikke har hilst på naboen, men jeg velger ikke å kritisere det, men heller fortelle om gode Pia. Hun var vår døråpner.

Nav-jobben

Bijan trekker oss med til et bakrom i Nav-bygget hvor han har samlet flere store plastsekker med klær. Det er til familien fra Sør-Sudan.

– Jeg har fortalt alderen på barna, og kollegene mine har kommet med sko, klær. Se, denne skoen er til gutten som kommer som er ti år.

Hanna Skotheim

I Øvre Eiker er flyktningtjenesten i kommunen tatt inn i Nav. Det gir mange fordeler at ansatte i Nav bidrar i integreringsarbeidet, mener Bijan.

– De som jobber her, vet hvilke jobber som kan være aktuelle for flyktninger; det kan være gamlehjem, rengjøring, gatekjøkken.

Han er stolt av at hele samfunnet jobber med integrering, enten de som kommer er analfabeter eller fagfolk. Selv sørger han for at flyktninger får møte representanter fra politi og barnevern, og rådgivere som kan gi økonomiske tips.

– Det er mye de skal lære, og andre overtar når jeg trekker meg ut.

Men det er en ting han ikke har mye til overs for. Og det er kresne, pengesterke folk, de som søker asyl uten å ha et reelt behov for beskyttelse og som klager over standarden på norske hus. For slike klager har han hørt.

– Men familien fra Sør-Sudan er politiske flyktninger som trenger hjelp. Jeg mener det er riktig å prioritere kvoteflyktninger som hentes fra leirer. Jeg er sikker på at de vil bli takknemlige, sånn som meg.