Artikkelen er skrevet med stipend fra FO

Kristin Nygård og Marie Florence Nsegue Moufack

Profesjonsfaglig utvalg i FO Trøndelag gjennomførte våren 2021 en undersøkelse blant medlemmene om deres kjennskap til og kunnskap om universell utforming (uu). Hvordan står det til på våre arbeidsplasser?

Ideen kom da debatten startet rundt bygginga av Helgasetr, NTNUs nye hjem for blant annet helse- og sosialfag. Tegninger viste at bygget ville gi store utfordringer i form av tilgjengelighet for rullestolbrukere, konsentrasjonshemmende løsninger ved mye bruk av glass, og akustikkproblemer (se f.eks. Mikkelsen, 2021).

Debatten førte til økt interesse for temaet tilgjengelighet. Vi ønsket derfor å lodde stemninga blant våre medlemmer: Hvordan står det til på deres arbeidsplasser når det gjelder universell utforming? Vi tok også med spørsmål om tilrettelegging fordi det kan gi et bilde av hvordan situasjonen er og oppleves for den enkelte.

Vi ser at universell utforming vekker interesse i mange sammenhenger. Hva betyr det og hvordan påvirkes vår hverdag? Det angår oss alle enten vi er ansatte, brukere, pasienter, studenter eller arbeidsgivere. Et eksempel på retningslinjer om universell utforming i offentlig sektor finner vi i nettilgjengelighetsdirektivet (EU, 2016/2102). Her beskrives fire hovedprinsipper for informasjon:

• Den skal være mulig å oppfatte

• Den skal være mulig å anvende og å betjene

• Den skal være forståelig

• Den skal være robust

Det finnes både retningslinjer og regelverk om universell utforming. FN-konvensjonen om rettigheter til mennesker med nedsatt funksjonsevne definerer uu slik:

«Med universell utforming menes utforming av produkter, omgivelser, programmer og tjenester på en slik måte at de kan brukes av alle mennesker, i så stor utstrekning som mulig, uten behov for tilpassing og en spesiell utforming. Universell utforming skal ikke utelukke hjelpemidler for bestemte grupper av mennesker med nedsatt funksjonsevne når det er behov for det.» (Forente nasjoner, 2006, artikkel 2).

Med andre ord ser vi at uu i seg selv ikke kan sørge for at alle får deltatt, så i tillegg til rene uu-prinsipper har vi også ordninger som skal sørge for tilrettelegging for den enkelte der uu ikke er kommet langt nok. Nav administrerer en stor del av disse ordningene opp mot arbeidsliv, blant annet gjennom ordningen med tilretteleggings- og oppfølgingsavtale (Nav, 2020).

Undersøkelsen

550 FO-medlemmer svarte på undersøkelsen. Av disse oppga cirka 10 %, 54 personer, å ha en funksjonsnedsettelse. Anslagsvis 15 % av befolkningen har en eller annen funksjonsnedsettelse (NHF, u.å.).

Ifølge SSB (Statistisk sentralbyrå, 2020) har 17,6 % av befolkningen mellom 15 og 66 nedsatt funksjonsevne. Av disse er 40,6 % sysselsatt. Av hele befolkningen er 73,4 % sysselsatt. Her er det med andre ord en mulig arbeidskraftreserve. Samtidig har vi da også et klart potensial for å øke samfunnsdeltakelse for mange, og med det bedre den psykiske helsen i befolkningen ved å redusere sosiale utfordringer som for eksempel ensomhet.

Den registrerte arbeidsledigheten blant alle var i samme periode på 3,5 %, mens blant mennesker med nedsatt funksjonsevne var den på 3,3 %. Det gir grunn til å stille spørsmål rundt hvordan vi registrerer arbeidsledighet; ville vi fått andre tall dersom vi registrerte hvorvidt folk ønsket å komme i mer arbeidsretta aktivitet?

For nærmere 90 % av våre respondenter med funksjonsnedsettelse (n=54) kjente arbeidsgiver til funksjonsnedsettelsen. Litt over halvparten hadde fått en eller annen form for tilrettelegging. Av de som ikke hadde fått noen form for tilrettelegging, oppga over halvparten at de hadde ønsket tilrettelegging. Blant dem var det 12 som hadde ønsket tilrettelegging uten å få det. De fleste ønskede tiltakene gikk på tekniske løsninger som er lett tilgjengelige, noen få på tilrettelegging av arbeidsoppgaver.

Men det koster å tilrettelegge?

I lovverket bemerkes det at retten til tilrettelegging « … gjelder tilrettelegging som ikke innebærer en uforholdsmessig byrde» (Likestillings- og diskrimineringsloven, 2017, §21 2. ledd). Diskusjoner omkring dette ser vi lite spor av i undersøkelsen, annet enn at enkelte nevner omkostninger for arbeidsgivere ved tilrettelegging. Og som nevnt; det ser ikke ut til at det er dyre eller kompliserte former for tilrettelegging folk etterspør her.

For de som hadde mottatt tilrettelegging dreide det seg hovedsak om endring av arbeidsoppgaver og i liten grad om tekniske løsninger. Videre var nærmere 70 % svært fornøyd eller fornøyd med tilrettelegginga, og ingen var svært misfornøyd. Det kom likevel et par eksempler på svært uheldige håndteringer av utfordringene fra arbeidsgivers side, som understreker behovet for større fokus på temaet.

Noen ønsket at hele personalgruppa skulle vite mer om situasjonen, andre nevnte at det nok kunne bli vanskelig å tilrettelegge fullt ut. Ut fra svarene kan det altså se ut til å være lettere å få gjennomslag for tilrettelegging av arbeidsoppgaver, som for eksempel tilpasset arbeidstid, enn tekniske løsninger.

Tilrettelegging på arbeidsplassen

Vi hadde med spørsmålet «Kjenner du til tilrettelegging på din arbeidsplass innen noen av disse områdene?». Her kunne respondentene krysse av for IKT, fysisk utforming, formelle avtaler, annet, usikker, og nei. Det gikk an å krysse flere steder.

Nygaard

Godt 40 % (226 av respondentene, n=543) svarte usikker/nei. Dette oppfatter vi som et høyt tall, særlig siden undersøkelsen er foretatt blant medlemmer i en fagforening der profesjonsutøverne har i sitt yrkesetiske grunnlagsdokument «(...) som sitt samfunnsoppdrag å bistå mennesker som har behov for hjelp, for å sikre menneskeverdige levekår og livskvalitet.» (FO, 2019, s. 2). Vi antok derfor at respondentene hadde en ekstra bevissthet omkring temaet, og dermed også kjente til eventuelle tilretteleggingsgrep. Denne antakelsen ser ikke ut til å stemme. Vi opplever dette som en klar utfordring og kanskje en mangelvare i de faglige diskusjonene innen vårt felt. Hvordan skal vi klare å bistå folk dersom vi ikke har god nok kunnskap om temaet? Vi er usikre på om det er mangler i utdanninga, i fagdebattene eller om andre ting spiller inn. Andre forklaringer kan være at arbeidsplassene i stor grad er universelt utformet slik at behovet for tilrettelegging er lite eller at det jobber få med tilretteleggingsbehov på våre arbeidsplasser.

Av de som kjente til tilrettelegging svarte nesten 50 % at de kjente til fysisk utforming (de kunne krysse flere steder), og rundt 20 % på hver av punktene IKT og formelle avtaler. Cirka 10 % svarte at de kjente til annen form for tilrettelegging.

Kan det tenkes at fysisk utforming er mer synlig enn IKT? Eller bekrefter dette punktet at vi fortsatt har mye å hente på fokus på tekniske løsninger? Våre funn synes å underbygge det vi kan se ellers i mye av litteraturen; vi har hittil vært mest opptatt av fysisk tilgjengelighet når vi har snakket om tilrettelegging, men også i debatten om universell utforming. Dette innebærer arkitektoniske løsninger i nybygg, og bygningsmessige tilpasninger ellers.

Universell utforming på våre arbeidsplasser

På spørsmål om hvorvidt den enkeltes arbeidsplass er universelt utformet (n=541), svarte nærmere 10 % «ikke i det hele tatt». Skalaen gikk fra 1-5, hvor 1 var «ikke i det hele tatt», og 5 «i svært stor grad». Godt en tredjedel havnet midt på treet, mens godt 40 % endte opp i den øvre enden av skalaen.

Nygaard

Her ser det ut til at arbeidsplassene våre er universelt utformet i stor grad. Vi lurer på om ting som for eksempel heis på arbeidsplassen spiller inn og hvilke andre ting respondentene begrunner sine svar i. Samtidig svarer 48 (8,9 %) at deres arbeidsplass ikke er universelt utformet i det hele tatt. I vårt avsluttende spørsmål, der respondentene kan skrive fritt om det er noe mer de ønsker å si om temaet, er det en del svar som utdyper dette. Noen nevner at arbeidets art, det at mange jobber ute i felten og i folks hjem, som vanskeliggjør universell utforming (og tilrettelegging), eller at bygningsmassen er gammel. Vi ser altså at mange fokuserer på de fysiske forholdene. Språk og syn/hørsel er så vidt nevnt. Et tekstsvar kan gi oss en pekepinn på hvordan vi kan miste ting av syne i en travel hverdag:

«Jeg jobber i hjemmesykepleien hvor ingen med funksjonsnedsettelser arbeider.»

Funksjonsnedsettelser kommer i mange former, noe det kan være lett å glemme eller overse når temaet ikke diskuteres. Samtidig kan en annen respondent være inne på noe vesentlig når hen skriver:

«Må løftes opp, ansatte fordufter uten at kollegaer blir informert. Kan man ikke jobbe som før, er det bare å avslutte.»

Eller slik?

«Kommunalt ansatt. Vegrer meg for å etterspørre tilrettelegging på kontor da kommunen må spare penger. Arbeidsgiver tilrettelegger dersom jeg ber om det.»

Funksjonshemming og deltakelse

Universell utforming kan sies å ta utgangspunkt i en sosial modell for funksjonshemming, som beskrevet av Inger Marie Lid (Lid, 2020, s. 26). Samfunnet som sådan skaper barrierer for deltakelse, og disse kan vi redusere ved å være i forkant når vi planlegger og organiserer hvordan vi utformer samfunnet vårt. Men ved kun å se på dette kan vi glippe på individets opplevelse av barrierer. Lid foreslår derfor en relasjonell forståelse av funksjonshemming (vi bruker begrepet funksjonshemming her, da Lid bruker det i sin bok): Gap-modellen med visse utvidelser; Funksjonshemming kan forstås som en interaksjon mellom en person og omgivelsene, og utfordringene som oppstår når det blir et gap mellom enkeltmenneskets forutsetninger og samfunnets forventninger til deltakelse. Lid argumenterer for at vi både må jobbe med universell utforming og individuelle tilpasninger, da enkeltindividers behov i noen tilfeller kan være motstridende. Hun nevner et eksempel: rullestolbrukeres behov for større toaletter, mens mennesker med synsutfordringer kan ha mer behov for små toaletter som det er lettere å få oversikt over taktilt.

For å legge et godt grunnlag for deltakelse, kreves bevissthet rundt hvordan vi utformer og organiserer våre arbeidsplasser og tjenester. Temaet må derfor aktualiseres både i arbeidshverdagen og i den offentlige debatten. Nærmere 60 % av våre respondenter svarte at de ikke hadde deltatt i noen generell diskusjon om tilrettelegging og/eller universell utforming ved sin arbeidsplass.

Nygaard

Noe flere av de med funksjonsnedsettelse enn de uten hadde opplevd å delta i en slik generell diskusjon, men tallene er små/usikre. For oss synes det uansett interessant at universell utforming ikke ser ut til å være et dagsaktuelt tema på arbeidsplassene for våre medlemmer, da vi skulle tro det er særs relevant på alle områder hvor våre faggrupper jobber. En av respondentene sier dette:

«Opplever at universell utforming ofte er noe vi glemmer, eller som noen kommer på «i tillegg til». Målet må jo være at dette er et naturlig tema når man planlegger opplegg for enheten, undervisning og opplæring, fysisk utforming og lignende.»

Et tema som trenger vårt fokus

I den åpne svarmuligheten på slutten kommenterte flere at det er bra med fokus på temaet. Det kommenteres også at det er forskjell på tilrettelegging og universell utforming, og at det trengs større fokus på begge deler. Kanskje er dette skillet noe uklart for mange. Ikke så rart, når det til og med i aktuelt lovverk er lite forskjell mellom de to begrepene: «Med universell utforming menes utforming eller tilrettelegging av hovedløsningen i de fysiske forholdene, slik at virksomhetens alminnelige funksjoner kan benyttes av flest mulig, uavhengig av funksjonsnedsettelse.» (Likestillings- og diskrimineringsloven, 2017, §17). Denne definisjonen kan det tyde på at utforming og tilrettelegging er to sider av samme sak, noe som kan gjøre det vanskelig å holde tunga rett i munnen når vi diskuterer temaet.

Noen av informantene påpeker at det er ikke alltid at det lar seg gjøre å legge til rette for ansatte, av forskjellige årsaker. Det kan se ut til at argumentasjonen ofte går på kostnader:

«Enkelte ganger er det en for stor omkostning for arbeidsgiver slik at vi priser oss ut av 'markedet'.»

«I enkelte kommuner er ikke arbeidsgiver med på å dekke kostnadene for tilrettelegging på arbeidsplassen.»

Svarene synes uavhengig av om informantene har en funksjonsnedsettelse eller ikke. Utsagnene reiser debatten om i hvilken grad alle arbeidsplasser er egnet for alle. Er det egentlig slik at tilrettelegging trenger å være svært kostnadskrevende? Vi er usikre på om det her er snakk om fysisk utforming av arbeidsplass, men det kan se ut til at det er tilfelle. I så fall stiller vi spørsmålstegn ved om uu-prinsipper ligger til grunn i utgangspunktet. Da kan det være greit å huske at bedret tilgjengelighet for noen øker tilgjengeligheten også for mange andre. Bruk av mikrofon i større møter gjør at alle hører bedre, ikke kun de som evt. bruker teleslynge.

Vi må videre

Vår undersøkelse viser at også for våre faggrupper er det de fysiske begrensningene som får mest fokus. Dette er selvfølgelig viktig, og vi har fortsatt mye å gå på som samfunn i så måte. Med brukermedvirkning og ordentlig fokus vil vi kunne få til omgivelser som i all hovedsak ikke står i veien for deltakelse. Dette er et område der også våre fagfelt kan bidra sterkt; mange av oss har gjennom jobb (i tillegg til egenerfaring for noen) fått nyttig kunnskap om hva som kan hindre deltakelse for mennesker med funksjonsnedsettelser. Denne kunnskapen kan vi benytte til fordel for oss alle, og særlig de som trenger vår støtte for å kunne øke sin deltakelse.

Samtidig blir samfunnet stadig mer digitalisert. Mange tjenester tilbys digitalt, og mange innen våre faggrupper forholder seg massivt til digitale flater for å organisere og yte tjenester til borgerne. Grunnet koronapandemien har mange av velferdsstatens tjenester blitt ekstra digitale; Ansatte ble nødt til å implementere digitale løsninger for å opprettholde kontakten med brukere, pasienter og samarbeidspartnere (NOU 2021:6). Funnene viser at mange ansatte var uforberedt på en slik omlegging. Her kan flere av våre respondenter kjenner seg igjen. Tematikken er høyaktuell når det gjelder FO-medlemmer med samfunnskritiske funksjoner. Vi må være mer frampå! Vi må ha større oppmerksomhet rettet mot IKT for å forhindre nye «plattformer» for segmentering av utenforskap. Vi må ha andre typer «heiser», og andre typer lave dørstokker. Kunnskap og maler på dette området finnes hos bl.a. tilsynet for universell utforming av IKT (https://www.uutilsynet.no/) og digitaliseringsdirektoratet (https://www.digdir.no/).

Vår undersøkelse viser et tydelig engasjement blant våre faggrupper rundt temaet universell utforming, men setter og søkelys på den manglende offentlige debatten. Vi må komme oss videre i forståelsen av hva universell utforming er, og på den måten få økt muligheten til samfunnsdeltakelse for de mange som kan og vil, men ikke får lov på grunn av ofte helt unødvendige hindringer.