JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Agnes Capella Sala

Sex betyr nytelse – for begge

Min hypotese er at mennesker med utviklingshemning ofte har sex av andre grunner enn befolkningen ellers. Individuelle planer kan sikre god opplæring om seksualitet.
11.11.2016
14:03
21.08.2023 17:14

De fleste av oss som er så heldige å få lov til å jobbe for mennesker med utviklingshemning er opptatte av den enkeltes ve og vel.

Selv har jeg vært blant forkjemperne for et seksualvennlig miljø. Jeg har hatt flere hundre mennesker med utviklingshemming på kurs siden slutten av 90-tallet, og minst like mange tjenesteytere.

På kursene snakker jeg mye om tillatelse og at dersom to personer skal ha sex sammen, så må begge ha lyst og begge være over 16 år. Likevel har jeg begynt å undre meg: Hvordan er kvaliteten på de seksuelle handlingene som mennesker med utviklingshemning har sammen, og hvorfor har de sex?

Jeg håper at de fleste av oss som tilhører den såkalte normalpopulasjonen har sex fordi at vi har lyst på sex, og at vi forventer gjensidig respekt for ønsker og grenser.

I ungdommen var jeg nysgjerrig på hva det innebar å ha sex med en partner. Gjennom prat med kompiser, ungdommelig famling og sniktitting i blader min mor ikke satte pris på, tror jeg at jeg fikk vite det viktigste før jeg debuterte. Hvordan er det med personer med utviklingshemning? Denne gruppa har ofte få nære venner, de blir passet på og behandlet som barn, og forstår ikke skolens undervisning om temaet, fordi den inneholder et språk de ikke forstår.

Sex med partner er et komplisert samspill, ofte uten at det foreligger et klart samtykke underveis. Mye av kommunikasjonen foregår nonverbalt, man leser den andres mimikk, merker små reaksjoner i kroppen, endringer i pust osv.

I tillegg har menn og kvinner (hvis vi snakker om heterofil sex) ulike forhold til sex og opplever det ulikt. For eksempel: Mannen må ofte gjøre en ekstra innsats for å hjelpe kvinnen til orgasme. Men det kan også være omvendt. I hvilken grad er personer med utviklingshemning forberedt på denne kompliserte samhandlingen?

Før man kommer så langt som til å ha sex med partner, er det lurt at man har et greit forhold til kroppen og kjenner hvordan den fungerer. Dette er noe man blant annet lærer gjennom onanering, og i samtale med venner, og ikke minst fra litteratur og filmer. Hvordan lærer utviklingshemmede om sex og kropp?

Ikke nødvendigvis lyst

De fleste av oss som tilhører den såkalte normalpopulasjonen har sex fordi vi har lyst på sex. Jeg har en hypotese om at når det gjelder mennesker med utviklingshemning, kan dette ofte stille seg annerledes. På mine kurs har mange delt sine opplevelser med meg. Jeg har også samarbeidet med andre fagfolk rundt i landet om dette temaet.

Min hypotese er at mennesker med utviklingshemning ofte har sex av andre grunner enn befolkningen forøvrig. Vanlige begrunnelser, særlig fra kvinner med utviklingshemning, kan være en av følgende:

• De har sex fordi «det er normalt»

• De har sex fordi «han kjøpte en øl»

• De har sex fordi «hvis jeg ikke gjør det så gjør han det slutt»

• De har sex fordi «alle andre har det»

Dette er annerledes for menn, de får lettere orgasme. Mye inspirasjon (og opplæring) om seksualitet hentes fra porno, hvor de tradisjonelle «jeger (menn) versus bytte (kvinner)»-rollene er sentrale, og der det handler mye om menns nytelse og kvinners underkastelse. Det er mulig at et slikt syn er tabloid, men jeg har tross dette valgt å ha dette fokus i artikkelen.

Jeg har lite empiri for påstanden min, annet enn samtaler jeg har hatt. Jeg har også funnet internasjonal forskning som langt på vei gir meg rett i mine hypoteser

Problemer ved autisme

Autisme og seksualitet omtales av Pedersen og Haracopus (1997). Tidlig i artikkelen viser forfatterne til «…nødvendigheden af at beskytte unge og voksne med autisme og andre psykiske handicap mod seksuel udnyttelse. Samtidig må man dog passe på ikke at begrænse deres muligheder for at etablere relationer til andre…»

Dette sitatet viser de utfordringene jeg refererer til. Dette er sårbare personer. Det er stor fare for at de blir seksuelt utnyttet, men man må ikke begrense deres muligheter for å etablere relasjoner til andre. Det er en vanskelig balansegang.

I en annen artikkel skriver Haracopus (2001) følgende:

«Når et menneske med autisme retter seksuel interesse mod et andet menneske, må man gjøre seg klart, hvor langt man vil gå i at støtte en sådan kontakt. Eftersom seksuel erfaring med et andet menneske stiller krav om ømhed, omsorg og indføling, må man erkjenne, at de fleste mennesker med autisme vil have svært ved at etablere et sådant forhold.»

Jeg skal være forsiktig med å sidestille autisme med utviklingshemning, men sitatet viser til de mer komplekse forhold som sex mellom to personer kan føre til. Dette er forhold mange utviklingshemmede også vil få utfordringer med.

Den digitale verden

Sosiale medier og ny datateknologi er en annen utfordring. Utviklingen på dette området går svært fort, og ikke uventet er seksualitet i ulike varianter et område som ligger langt framme. Dating- og chattesider er forholdsvis nye arenaer, med de positive og negative følger dette får. Fordelen med den nye teknologien er at verden har blitt «mindre» og mer tilgjengelig. Informasjon, på godt og vondt, er kun få tastetrykk unna. Det samme er nye sosiale relasjoner. En fersk undersøkelse, presentert i forrige nummer av Fontene, viser at 95 prosent av et utvalg på 42 pasienter ved Habiliteringstjenesten for voksne i Sør-Trøndelag hadde mobiltelefon. 79 prosent av dem brukte mobiltelefon/nettbrett eller data tre timer eller mer pr dag (Dragsten og Barstad 2016).

Den digitale verden utvikler seg veldig fort. I 2006 hadde jeg gleden av å gi ut en bok (Barstad 2006) om seksualitet og utviklingshemning. Et av kapitlene var viet overgrep, både forekomst, kjennetegn og hva man kan gjøre. Ikke en eneste linje, eller bisetning var viet internett og sosiale medier. Ingen har heller kritisert meg for å ha utelatt dette.

I dag, 10 år etter, er sosiale medier og internett blant de viktigste kanalene for kontakt med omverden.

Mennesker med utviklingshemning er ikke skånet fra å treffe personer med uærlige hensikter på sosiale medier. Dette kommer fram i en artikkel publisert i Journal of Applied Research in Intellectual Disabilities (Bujs med flere 2016).

To eksempler på utnytting

Angela er en kvinne tidlig i 20-årene. Hun har lett utviklingshemning og bor hjemme hos foreldrene. Gjennom en datingside kommer hun i kontakt med en jevngammel mann, og de møtes jevnlig. Hun overtales til å opprette flere kredittkontoer på hans vegne som gjør at hun sitter igjen med regninger på mer enn 10 000 dollar. Han bruker henne seksuelt, filmer dette og legger det ut på nettet. Etter et år oppdager mor hva som har skjedd, og anmelder forholdet. Angela reagerer sterkt mot at mor blander seg inn og hindrer henne i å ha et forhold.

Christine er ei jente på 16 år, med en lav intellektuell fungering. Hun bor hjemme hos foreldrene og går på skole, med individuelt tilrettelagt undervisning. Hun liker å chatte online, fordi hun har sosial angst og problemer med å knytte sosiale kontakter i det virkelige livet. Online møter hun en person som utgir seg for å være en gutt på hennes alder. Hun setter stor pris på den positive oppmerksomheten hun får fra han. Når han ber henne sende nakenbilder, så gjør hun dette. Deretter begynner han å presse henne for penger. Når foreldrene finner ut hva som foregår, blir vedkommende anmeldt. Det viser seg at denne «unge mannen» er en mye eldre mann.

Disse to eksemplene bekrefter at internett er en arena hvor mennesker med utviklingshemning blir utsatt for utpressing.

Vår egen undersøkelse (Dragsten og Barstad 2016) viser det samme.

Bare to av 12 forbandt sex med nytelse

Bernert og Ogletree (2012) ser på et utvalg på 14 amerikanske kvinner med utviklingshemning i alderen 18 til 89 år, og studerer deres syn på og erfaringer med sex. Disse kvinnene ble intervjuet over en toårsperiode. Av disse delte 12 sine seksuelle erfaringer gjennom intervjuene, de var utelukkende av heteroseksuell karakter. Sju hadde hatt samleie en eller annen gang, to av dem hadde hatt det i løpet av perioden intervjuene foregikk. En fortalte at hun hadde blitt presset til analt samleie og oralsex av sin partner.

Ingen av kvinnene snakket om onanering som en del av sin seksualitet. To av kvinnene holdt sin seksuelle aktivitet skjult for familien, fordi familien ikke tillot dem å ha sex. To av kvinnene begrenset sine seksuelle erfaringer til bare å kysse menn. Fire av kvinnene fortalte at de hadde hatt forhold til menn som hadde misbrukt dem seksuelt, tre av dem mente at disse overgrepene hadde påvirket deres senere seksualitet. Ni av kvinnene viser til selvpålagt avholdenhet fra sex, til tross for dette er fem av disse foreskrevet prevensjonsmidler initiert av familien eller andre omsorgspersoner. Seks av dem som er avholdende, er det på grunn av at de ikke ønsker de negative konsekvensene av sex, som seksuelt overførte infeksjoner eller graviditet. Kun to av kvinnene forbandt sex med nytelse. De fleste kvinnene assosierte sex med noe negativt, også relatert til egne erfaringer.

Via all kursingen jeg har gjennomført, har det av og til kommet vonde historier. Det er stor faglig enighet om at utviklingshemmede ofte er utsatt for seksuelle overgrep. Hvor mange som blir utsatt for overgrep er usikkert. Tallene spriker, men det er mange som støtter seg til Marit Hoem Kvams funn, som konkluderer med at funksjonshemmede er to-tre ganger så utsatt for seksuelle overgrep som populasjonen for øvrig, og at blant funksjonshemmede er det to grupper som skiller seg negativt ut: døve og utviklingshemmede (Kvam 2001).

Jeg er svært urolig for forekomsten av overgrep mot personer med utviklingshemning. Det er få som protesterer mot Marit Hoem Kvams forskning.

I 2002 repliserte jeg i samarbeid med Wenche Fjeld en studie som Hoem Kvam hadde gjort. Der fant vi blant annet at nesten ingen kommuner eller habiliteringstjenester her i landet hadde skriftlige prosedyrer og strategier for hva de skulle gjøre ved avdekking av overgrep (Fjeld & Barstad, 2002). Derfor er det svært gledelig at Bufdir har utviklet prosedyrer og retningslinjer for hvordan man skal håndtere seksuelle overgrep mot voksne personer med utviklingshemning (Barne-, ungdoms-, og familiedirektoratet, 2014).

Pårørende og hjelpere setter grenser

Journal of Intellectual Disability Research publiserte i 2009 to artikler med tittelen «Sexuality and personal relations for people with an intellectual disability». Den første var ved Healy med flere (2009) og hadde undertittel «Part I: service-user perspectives». Denne artikkelen så på i hvilken grad mennesker med utviklingshemning opplevde at de hadde seksuell autonomi, eller om det var sosiale og kulturelle barrierer for deres seksuelle utfoldelse. I studien deltok 32 personer (20 kvinner og 12 menn), som ble delt inn i tre fokusgrupper: tre informanter mellom 13 og 17 år, 12 mellom 18 og 30 og 17 informanter over 31 år. Informantene ble plukket tilfeldig ut fra en database over personer med utviklingshemning som mottar offentlige tjenester vest i Irland.

Flere av informantene ga uttrykk for at foreldre/pårørende ikke likte at de hadde kjæresteforhold til noen av motsatte eller samme kjønn. Flere av de som ikke bodde i foreldrehjemmet opplevde også at tjenesteyterne, eller de som administrerte tjenesteyterne, satte begrensninger for slike forhold. Flere av informantene hadde begrensede/manglende kunnskaper om onanering. Videre var det mange som forvekslet onani med samleie. Generelt var kunnskapen generelt om temaet mangelfull.

Den andre artikkelen fra 2009 har undertittel «Part II: Staff and family carer perspectives». Her hadde de et utvalg på 155 familiemedlemmer (85 prosent foreldre, 14 prosent søsken), og 153 ansatte (gjennomsnittlig sju og et halvt års erfaring fra arbeid med utviklingshemmede), lokalisert vest i Irland. Respondentene svarte på tilsendte spørreskjema. Spørsmålene dreide seg om deres syn på utviklingshemmede som inngår i seksuelle relasjoner.

Drøyt 80 prosent av respondentene var kvinner. Drøyt halvparten av de ansatte (53 prosent) hadde drøftet seksualitet med de utviklingshemmede, mot 29 prosent av foreldrene og 39 prosent av søsknene.

Funnene i denne undersøkelsen viser at ansatte er mer tolerante overfor utviklingshemmedes seksualitet enn foreldre og søsken, det er ingen store variasjoner knyttet til vedkommendes funksjonsnivå. Foreldre og søsken tenderer mot at vennskap og ikke-intime forhold er tilstrekkelig.

Trenger mer vekt på nytelse

Jeg har forholdt meg til norske (og tildels nordiske) forhold de siste årene, og jeg har gledet meg over at det har blitt satt stadig større fokus på dette temaet. Færre stiller spørsmål ved om utviklingshemmede har seksuelle rettigheter.

Mitt inntrykk er at vi som har undervist og kurset mennesker med utviklingshemning har vært gjennomgående seksualpositive. Vi har vært svært opptatt av at «så lenge begge har lyst og er gamle nok, så kan man ha sex». Jeg tror vi i mindre grad har vært opptatt av nytelse, og hva man kan og bør gjøre for å oppleve det. Jeg mener også at vi har formidlet andre aspekter ved seksualitet som overgrep, uønsket svangerskap, prevensjon og seksuelt overførte infeksjoner på en god måte. Og jeg håper og tror at vi har blitt mindre heteronormative med årene.

Jeg vet jeg kan være på gyngende grunn med deler av mine konklusjoner, da det langt på vei er mine opplevelser og erfaringer fra formidling som danner grunnlaget for noe jeg oppfatter som virkelighet. Jeg tar sjansen på at det gjelder også i andre deler av landet. De der ute som mener dette ikke stemmer for deres vedkommende, og at de tar ansvar for en god formidling av nytelsesaspektet, får ha meg unnskyldt.

Min tilråding er at vi må bli mer konkrete, mer direkte og ha økt fokus på nytelse. Jeg har iblant drøftet sex med ungdommer, hvor jeg har lagt vekt på viktigheten av å bli kjent med egen kropp gjennom onani, noe som kan gjøre overgangen til sex med partner lettere. Dette har jeg også formidlet til kursdeltakere og i samtaler med enkeltpasienter, men jeg er usikker på om jeg har vært konkret nok. Jeg mener denne konkrete formidlingen ikke bare skal dreie seg om onani, men også forspill og samleie. Utfordringene har vært å finne begreper som kursdeltakerne forstår og at det hele formidles på en måte som fungerer. Vi må med andre ord også ha fokus på nytelse og hvordan man skal kunne nyte, i tillegg til det øvrige vi forsøker å formidle.

Jeg tror vi ikke kan bli for konkrete i formidlingen. Seksualitet må inn i individuelle planer slik at vi kan sikre aldersadekvat opplæring på et språk og med en pedagogikk som brukeren forstår. Slik kan de få en kompetanse som kan føre til færre overgrep og forebygge uønsket graviditet.

Sist men ikke minst: God opplæring kan gi den enkelte et bedre forhold til egen seksualitet.

Om forfatteren

Bernt Barstader spesialvernepleier på St. Olavs Hospital HF, Habiliteringstjenesten for voksne. Han har en master i funksjonshemning og samfunn og har jobbet ved Sentral fagenhet for tvungen omsorg.

Bernt Barstader spesialvernepleier på St. Olavs Hospital HF, Habiliteringstjenesten for voksne. Han har en master i funksjonshemning og samfunn og har jobbet ved Sentral fagenhet for tvungen omsorg.

Privat

Bernt Barstad er spesialvernepleier på St. Olavs Hospital HF, Habiliteringstjenesten for voksne. Han har en master i funksjonshemning og samfunn og har jobbet ved Sentral fagenhet for tvungen omsorg.

Referanser

Barne-, ungdoms-, og familiedirektoratet (2014). Seksuelle overgrep mot personer med utviklingshemming. www.vernmotovergrep.no

Barstad, B. (2006). Seksualitet og utviklingshemning. Oslo, Universitetsforlaget.

Bernert, D.J. & Ogletree, R.J. (2012). Women with intellectual disabilities talk about their preceptions of sex. Journal of Intellectual Disability Reasearch (2012)

Bulis, Petra C.M, Broot Erik, Shugar, Andrea, Fung, Wai Lun Alan & Besset, Anne S. (2016). Internet Safety Issues for Adolescents and Adults with Intellectual Disabilities. Journal of Applied Research in Intellectual Disabilities.

Dragsten F. & Barstad B. (2016). En digital verden for alle. Fontene nr. 9.

Evans, D.S., McGuire, B.E., Healy, E. & Carley, S.N. (2009). Sexuality and personal relationships for people with an intellectual disability. Part II: staff and family carer perspectives. Journal of intellectual Disability Research.

Haracopus, Demetrios (2001). Autisme og seksualitet. Autismebladet nr. 2.

Fjeld, W. & Barstad, B. (2002). Seksualitet og funksjonshemming - Habiliteringstjenestens kunnskaper og behov. naku.no

Fjeld, W. & Zachariassen P. (2002). SexKunntesten. Habiliteringstjenesten for voksne i Hedmark.

Haley, E., McGuire, B.E., Evans, D.S. & Carley, S.N. (2009). Sexuality and personal relationships for people with an intellectual disability. Part I: Service – user perspectives. Journal of intellectual Disability Research.

Kvam, M.H. (2001) Seksuelle overgrep mot barn. Oslo: Universitetsforlaget.

Pedersen Lennart og Haracopus Demetrios (1997). Autisme og seksualitet. Hentet fra Hjerne og seksualitet; aspekter af teori og klinik. København: Munksgaard.

11.11.2016
14:03
21.08.2023 17:14

Om forfatteren

Bernt Barstader spesialvernepleier på St. Olavs Hospital HF, Habiliteringstjenesten for voksne. Han har en master i funksjonshemning og samfunn og har jobbet ved Sentral fagenhet for tvungen omsorg.

Bernt Barstader spesialvernepleier på St. Olavs Hospital HF, Habiliteringstjenesten for voksne. Han har en master i funksjonshemning og samfunn og har jobbet ved Sentral fagenhet for tvungen omsorg.

Privat

Bernt Barstad er spesialvernepleier på St. Olavs Hospital HF, Habiliteringstjenesten for voksne. Han har en master i funksjonshemning og samfunn og har jobbet ved Sentral fagenhet for tvungen omsorg.