Monica Hilsen

Ny forståelse gir nye muligheter

Omsorgssvikt påvirker og skader hjernens naturlige utvikling og fungering. Traumebevisst omsorg handler om å forstå og møte barns følelser og atferd i lys av det de har opplevd.
27.10.2017
11:04

I mange år har kognitive og atferdsregulerende metoder dominert, mens vi nå kan se en dreining mot mer følelsesregulerende tilnærminger. Traumebevisst omsorg er en slik forståelses- og tilnærmingsmåte, og baserer seg på nyere hjerneforskning, nevrovitenskap, utviklingspsykologi og tilknytningsforskning. Forskningen viser at hjernen vår påvirkes og formes av alle livserfaringer, og at den kan repareres.

I denne artikkelen vil jeg ta for meg noe av teorien i traumebevisst omsorg, og hvordan kunnskapen kan anvendes i praksis. Tilnærmingen kan med fordel benyttes overfor alle barn, men er særlig viktig for de som er omsorgssviktet eller traumatisert.

Den tredelte hjernen

Nyere forskning viser at hjernen er i vekst og utvikling gjennom hele barndommen. De fleste hjernecellene er dannet ved fødsel, men nesten alle forbindelsene mellom dem etableres først i årene etterpå. Opplevelser, sanseinntrykk og samhandling påvirker hjernens utvikling og fungering. Det er også perioder der hjernen er mer aktiv og mottakelig for læring, og dermed ekstra sårbar. De mest kritiske og påvirkelige områdene er hukommelsen, tilknytnings- og emosjonssystemet, systemet for krisehåndtering (reflekser og fysisk aktivering), samt evnen til refleksjon og selvforståelse. Omsorgssvikt kan dermed forstyrre eller ødelegge den naturlige hjerneutviklingen (Perry, 1999, Siegel, 1999, Shore, 2003, Brotherson, 2015).

Hjernen kan forenklet sett sies å bestå av hovedsakelig tre deler. Nederst mot nakken ligger «sansehjernen», som består av hjernestammen og lillehjernen. Der reguleres grunnleggende biologiske funksjoner som søvn/våkenhet, sult/metthet, temperatur, motorisk aktivitet og balanse.

I «følelseshjernen» litt lenger opp er det limbiske system, som kontrollerer følelser, aktivering, tilknytning og opplevelseshukommelse. Det øverste laget som strekker seg helt frem i pannen danner «tenkehjernen», og består av hjernebarken og prefrontal cortex. Der ligger evnen til å bearbeide informasjon, reflektere og tenke fornuftig, planlegge og ta avgjørelser (Siegel, 1999, Shore, 2003, Perry, 2006).

Hjernen utvikler seg nedenfra og opp, og de mest komplekse delene er ikke ferdig utviklet før i 20-årene. Skader og forsinkelser i en del av hjernen vil påvirke fungeringen andre steder, siden delene er gjensidig avhengig av hverandre. Delene krever også ulike stimuli for å utvikle seg, noe som gjør at barn har forskjellige behov på ulike alderstrinn. Det som for eksempel virker stimulerende på organiseringen av tenkehjernen, vil ha liten innvirkning på følelseshjernen og omvendt. Det har derfor liten verdi å henvende seg til tenkehjernen, dersom feilutviklingen begynner i følelseshjernen og gjør at forbindelsene videre ikke fungerer som de skal. Dette forklarer hvorfor atferdsregulerende tiltak kan ha liten effekt overfor understimulerte eller traumatiserte barn (Perry, 2006, Brotherson, 2015).

Hjernens alarmsentral

I følelseshjernen sitter amygdala, en liten kjertel som fungerer som en alarmsentral. Den varsler dersom kroppen er stresset eller instinktivt opplever å bli utsatt for fare. Jo oftere det skjer, jo fortere går alarmen. Det kan være at barnet trigges av situasjoner, steder, gjenstander, lyder eller lukter som minner om noe det har opplevd tidligere, slik at de samme intense følelsene gjenoppleves. Kroppen settes automatisk i forsvarsmodus, og reagerer instinktivt med flukt, kamp eller frys uten at barnet rekker å evaluere om det faktisk står overfor en reell fare. Hos traumatiserte kan alarmsentralen være overfølsom, slik at den går i situasjoner som kan være uforståelige eller urimelige for de rundt. Reaksjonene kan også være sterkere enn hva den aktuelle situasjonen skulle tilsi (Perry, 2006, Nordanger og Braarud, 2014).

Barnet kan hjelpes til å håndtere slike situasjoner ved at den voksne skaffer seg kunnskap om de tidligere opplevelsene, kartlegger hva som trigger barnet, og forsøker å ligge i forkant av eller forebygge at slike hendelser oppstår. Dersom barnet selv blir gjort oppmerksom på triggerne, kan det også gjøre det lettere å forstå egne reaksjoner og at det skyldes fortiden.

Den grunnleggende tryggheten

Fysisk og psykisk trygghet er avgjørende for en god utvikling, og gjør barnet i stand til å utvikle nye tanke-, følelses- og handlingsmønstre (Siegel, 2010). Faste rutiner, forutsigbarhet og stabilitet er svært viktig. Planer og avtaler bør overholdes så langt det lar seg gjøre. Forbered barnet på overgangssituasjoner med tydelige forklaringer, og mulige konsekvenser som kan oppstå på veien. Gjør barnet godt kjent i omgivelsene, la det utforske alt og vær i umiddelbar nærhet i møte med nye og ukjente steder og situasjoner. Spør gjerne barnet hva som skal til for at det skal føle seg trygg. Vær åpen og ærlig på hva du vet og ikke vet, samt hva du kan bidra med overfor barnet. Grenser skaper trygghet for alle barn så lenge de er forståelige, tydelige og konsekvente. Sørg for at alle beskjeder og avtaler som inngås med barnet er klare og utolkbare, og forsikre deg om at barnet har tatt imot og forstått dem.

Mat og leggetid kan være særlig vanskelig for disse barna. Sørg for at måltider gjennomføres regelmessig, forsikre om at det er nok mat, og påse at det alltid finnes noe tilgjengelig som barnet liker. La gjerne barnet få komme med egne matønsker, eller delta i tilberedingen av maten, da kontroll kan gi trygghet. En ukesmeny kan forberede barnet på hva det er til middag, synliggjøre det barnet bekymrer seg for, og gi erfaring med at planer følges. Legging bør foregå til samme tid og måte hver kveld. Vanskelige tanker og følelser kan lett dukke opp når barnet blir alene, barnet kan få mareritt eller være mørkeredd. Imøtekom følelser av angst, selv om denne kan være ubegrunnet. Sjekk under sengen eller inne i klesskapet om nødvendig, sett opp nattlys, eller la barnet sove med lyset på og døren åpen. La barnet sove i de voksnes seng eller inne på samme rom en periode om nødvendig. Vær sammen med barnet til det sovner, forsikre om at du er tilgjengelig, og kom med en gang barnet påkaller deg.

Positive og stabile relasjoner

Barn lærer om seg selv og verden gjennom relasjonene de inngår i. Omsorgssviktede barn kan ofte ha en grunnleggende utrygghet til voksne, og forbinde dem med ubehagelige følelser og opplevelser som gjør at de møter dem med redsel, skepsis, mistillit, unnvikelse eller uvennlighet (Siegel, 2010, Jørgensen og Steinkopf, 2013). Disse trenger nye og positive erfaringer over tid. Barnet bør ha minst en sterk og stabil relasjon til en omsorgsfull og tålmodig voksen, samt positive rollemodeller. Barnet trenger opplevelser av å være inkludert, verdsatt og betydningsfull i en større helhet, noe for eksempel ferieturer og fellesmiddager kan bidra til.

Betydningen av nærhet og berøring bør ikke undervurderes. Tilknytnings- og velværehormonet oxytocin stimuleres ved mellommenneskelig kontakt, og demper stress. Noen kan imidlertid ha dårlige erfaringer eller være ukjente med nærhet. Da gjelder det å gå varsomt frem, forberede barnet på det som skal skje, og unngå brå bevegelser og lyder. For barn som ikke tåler fysisk berøring eller viser generell utrygghet og redsel, kan myke tekstiler og kosedyr virke beroligende, trygt og trøstende. Tilby allikevel nærkontakt jevnlig, men legg merke til barnets reaksjoner. Ikke ta det for gitt at barnet ønsker å gi eller ta imot for eksempel en klem, spør alltid først og respekter barnets svar. Hjerneutviklingen vil påvirkes positivt av god samhandling, på samme måte som den påvirkes av det negative. Det som er ødelagt i tidlige relasjoner, kan dermed heles i nye relasjoner (Jørgensen og Steinkopf, 2013).

Følelsesregulering og toleransevinduet

Følelsesregulering er ikke en medfødt evne, men læres ved at voksne opptrer rolige i stemmeleie og kroppsspråk, bekrefter følelser og setter ord på dem. Barnet lærer slik å uttrykke, tolke og regulere følelser, og at alle følelser er naturlige og ufarlige. De som ikke har erfart dette, kan oppføre seg følelsesmessig umodne og uregulerte (Jørgensen og Steinkopf, 2013). Omsorgssviktede barn trenger å bli møtt på det følelsesmessige utviklingsstadiet de er på, for å lære nødvendige ferdigheter under andre omsorgsforhold. Det er viktig å bekrefte og akseptere barnets følelser slik de er, og aldri så tvil om barnets følelser eller gi uttrykk for at det bør føle noe annet enn det barnet gir uttrykk for. Da ugyldiggjøres barnets virkelighetsoppfatning, og barnet kan få en opplevelse av å misforstå egne følelser, kjenne på manglende mestring eller oppleve å ikke bli forstått. Konsekvensen kan være at barnet slutter å gi uttrykk for følelser. Gi derfor barnet umiddelbar respons på det som uttrykkes, da det kan forsterke følelsen av å bli sett, hørt og forstått. Lær også barnet om ulike nyanser i følelser.

Alle mennesker har et toleransevindu for stress og belastninger. Når vi er inne i vinduet er vi følelsesmessig regulerte, og er i posisjon til å lære og utvikle oss. Noen ganger kan vi imidlertid falle på utsiden. Da er vi enten overaktiverte, noe som kan synes i form av uro, rastløshet, utagering og impulsivitet, eller underaktiverte ved passivitet, tilbaketrekning, nummenhet eller likegyldighet. Det indre stresset er imidlertid høyt. Det er forskjellig hva hver enkelt tåler, før det faller ut av toleransevinduet sitt. Barn og traumatiserte har et smalere vindu enn andre, og har dermed lettere for å falle ut. De trenger støtte til å holde seg mest mulig inne i vinduet, og hjelpes inn dersom de faller ut (Jørgensen og Steinkopf, 2013).

Atferd som smerteuttrykk

Et sentralt prinsipp i traumebevisst omsorg er å tolke atferd som smerteuttrykk. Det ligger alltid en følelse bak atferden, og det er denne følelsen vi skal møte (Jørgensen og Steinkopf, 2013). Speilnevroner i hjernen kan imidlertid gjøre at vi i refleks møter andre med det samme uttrykket som vi selv blir møtt med (Bath, 2008). Et sint barn kan dermed bli møtt med sinne, irettesettelser, trusler eller konsekvenser som straff, i et forsøk på å oppnå kontroll og korrigere uønsket atferd. Ofte resulterer det i motstand og eskalering av situasjonen. Barnet kan også få bekreftet sine tidligere negative erfaringer om hvordan voksne er (Brotherson, 2015). Det utgjør en stor forskjell om vi tolker det sinte barnet som umulig, vrang, utspekulert og ulydig, eller om atferden skyldes at smerten som bæres på innsiden er for stor til at barnet klarer å håndtere det på egenhånd.

Omsorgssviktede barn sliter ofte med å se og forstå sammenhengen mellom egne og andres tanker, følelser og atferd. De er sensitive og sårbare, faller lett ut av toleransevinduet og klarer ikke å regulere seg selv når de trigges, føler seg utrygge, truet eller overveldes av følelser. Når barnet er utenfor toleransevinduet, brytes forbindelsen til tenkehjernen midlertidig slik at det ikke er mottakelig for fornuftbasert korreksjon. Da hjelper det lite å henvende seg til denne delen av hjernen. Barnet klarer heller ikke å tenke før det handler. Atferden er barnets reaksjon på problemet, og ikke det egentlige problemet i seg selv. Dersom du møter barnet kun ut fra atferden, kan du frata barnet den muligheten det har til å gi uttrykk for og håndtere vanskene sine (Bath, 2008, Nordanger, 2011, Jørgensen og Steinkopf, 2013).

Samregulering og «time in»

Samregulering innebærer å møte følelsene som ligger bak atferdsuttrykket. Ved å bekrefte, sette ord på og anerkjenne følelsene på en rolig og kontrollert måte, vil barnet etter hvert klare å roe seg ned og koble på tenkehjernen igjen. Samregulering forutsetter at den voksne har kontroll på egne følelser før han eller hun går inn i situasjonen med barnet (Bath, 2008). Om nødvendig bør den voksne ta seg en «time out» for seg selv først, men traumatiserte barn må derimot aldri gis time out. Dette kan være direkte skadelig for dem, forsterke barnets følelse av å være mislikt, ikke mestre eller bli avvist. Gi i stedet en «time in», dersom barnet trenger en pause eller skjerming. Ta barnet rolig ut av situasjonen, og vær til stede til det roer seg ned. Da erfarer barnet at du ser dets frustrasjon og vanskelige følelser, viser forståelse og ønsker å hjelpe med å håndtere det i fellesskap (Jørgensen og Steinkopf, 2013).

Barn som ikke har lært følelsesregulering som små, kan lære dette gjennom samregulering. Ved gjentatte erfaringer vil barnet lære at det får trøst, støtte og forståelse når det overveldes av følelser, og forvente dette ved senere hendelser. Barnet lærer etter hvert måter å gjenkjenne, gi uttrykk for og få kontroll over egne følelser og atferd på en hensiktsmessig måte (Bath, 2008, Jørgensen og Steinkopf, 2013). Sørg også for å la barnet få vite at det ikke er et dårlig menneske, men at det har opplevd vonde og vanskelige ting som gjør at det kan reagere uhensiktsmessig. Dette er viktig for oppbyggingen av barnets selvbilde.

Håp for de mest sårbare

Traumebevisst omsorg viser at det er håp for de sårbare og utfordrende barna. Kunnskap om hvordan traumer skader og påvirker barn, vil kunne gjøre at utfordringene oppleves mer forståelige og meningsfylte. De voksne må erkjenne konsekvensene av hva traumene har påført barnet, og barnet må forstås i lys av hva det har opplevd. Da står voksne bedre rustet til å hjelpe barnet, og å stå i en krevende omsorgsoppgave over tid.

Det er ikke lett å reparere det som er forsømt eller skadet i tidlig barndom. Gjentatte erfaringer som strider mot barnets tidligere opplevelser og uhensiktsmessige mønstre, kan imidlertid gjøre at nye positive arbeidsmodeller utvikles. Det viktigste er å intervenere mot den delen av hjernen der den primære skaden eller utviklingsforsinkelsen ligger, stimulere disse områdene på en positiv måte, og ikke glemme at barnet ikke kan noe for sin uhensiktsmessige atferd og manglende følelsesregulering. Det finnes nemlig ikke vanskelige barn, men barn som har det vanskelig.

Det er aldri for sent å skape endring og hjelpe et barn til en positiv utvikling.

Referanser

Bath, H. (2008). The Three Pillars of Trauma-Informed Care. Journal of safe management of disruptive and assaultive behaviour. 3, 4-7.

Brotherson, S. (2015). Litt om hjernens utvikling hos små barn. Hentet fra www.traumebevisst.no 10.02.2017.

Jørgensen, T.W. og Steinkopf, H. (2013). Traumebevisst omsorg, teori og praksis. I Fosterhjemskontakten, Tidsskrift fra Norsk Fosterhjemsforening nr. 1/13.

Nordanger, D. (2011). CACTUS: Children’s Asessment of Complex Trauma Symptoms. Project Proposal. Bergen: R-BUP.

Nordanger, D.Ø. og Braarud, H.C. (2014). Kompleks traumatisering hos barn. En utviklingspsykologisk forståelse. Tidsskrift for Norsk Psykologiforening, Vol 48, nr. 10, s. 968-972.

Perry, B. (1999). Memories of Fear. How the Brain Stores and Retrieves Physiological States, Feelings, Behaviours and Thoughts from Traumatic Events. Retrived February 2. 2011, from http://childtrauma.org

Perry, B. (2006). Applying principles of neurodevelopment to clinical work with maltreated and traumatized children. In N. Webb (ed.), Working with maltreated and traumatized children. In N. Webb (Ed.) Working with traumatized youth in child welfare (pp.27-52). New York: The Guildford Press

Shore, A. (2003). Affect regulation and the repair of the self. New York: W.W. Norton.

Siegel, D.J. (1999). The Developing Mind. How Relationships and the Brain interact to shape who we are. New York: The Guildford Press.

Siegel, D. (2010). The Mindful Therapist. A Clinicians guide to Mindsight and Neural Integration. New York: W.W. Norton & Company.

27.10.2017
11:04

Om forfatteren

Privat

Ingelin Nauff Pettersen er barnevernspedagog med mastergrad i spesialpedagogikk og psykososiale vansker. Hun sitter i ressursgruppen for traumebevisst omsorg i Vestfold. Forfatteren har fått stipend fra FO for å skrive artikkelen.