JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Illustrasjon: Colourbox

Mange kommer – mange går, noen mestrer og består

Forskning viser at det å være ansatt som saksbehandler i den kommunale barnevernstjenesten kan være en utfordrende og krevende jobb knyttet til emosjonelt stress og psykososiale belastninger.
16.02.2021
13:05
16.02.2021 13:09

Fagartikkelen er basert på en kvalitativ masteravhandling avlagt ved OsloMet i 2019: «Hvilke strategier har erfarne saksbehandlere i kommunal barneverntjeneste for å mestre arbeidet. Hvilke emosjonelle belastninger har de og hvordan ivaretar de egen psykisk helse?» Artikkelen fikk tildelt fagstipend for barnevernspedagoger i 2020.

En rapport fra Statens arbeidsmiljøinstitutt (Stami 2015) viser at barnevernansatte har høye nivåer av emosjonelle belastinger, angst og depresjon. Ingvild Johansen (2014) viser i en rapport fra Statistisk sentralbyrå (SSB) 2010-2011 at gjennomsnittlig gjennomtrekksrate i det kommunale barnevernet var på 31,5 prosent.

I studien undersøkes det hvordan tidligere og nåværende saksbehandlere i kommunal barneverntjeneste, i en periode på over ti år, har mestret jobben. Målet er å få en dypere forståelse av hvordan erfarne saksbehandlerne mestrer jobben ved å få kunnskap om mestringsstrategier, emosjonelle belastninger og ivaretakelse av egen psykisk helse.

Hensikten er å peke ut mulige retninger for forebygging av turnover og utbrenthet og å skape økt bevissthet rundt dette. Målet, sett fra et samfunnsperspektiv, er å hindre turnover. Fra et individperspektiv er målet å styrke og ivareta saksbehandlerne, og fra et overordnet perspektiv er det å gi klientene kontinuerlig og kompetent hjelp av erfarne og trygge saksbehandlere.

Metode

Studien er fenomenologisk i sin tilnærming og bygger på semistrukturerte, kvalitative og individuelle intervjuer med tolv erfarne saksbehandlere i kommunal barneverntjeneste. Utvalget består av elleve kvinner og en mann som jobber i fem ulike barneverntjenester. Informantene er fra 43 år til 68 år med en gjennomsnittsalder på 54,5 år. De jobber i både store og små barneverntjenester, bynære og mer landlige tjenester, og de jobber både etter generalist– og spesialistmodell. Informantene har arbeidserfaring som saksbehandler fra 10 til 23 år, og gjennomsnittet ligger på 15 år.

Den viktige starten – grunnmuren bygges

De fleste informantene hadde annen arbeidserfaring og beskrev seg som voksne (30 år +) da de begynte i barneverntjenesten. De mente alder, annen arbeidserfaring og livserfaring var betydningsfullt for at de hadde mestret å jobbe i barneverntjenesten lenge. Informantene mente det var veldig viktig å få en god start i barneverntjenesten. En start hvor de ble godt ivaretatt, fikk mye støtte, grundig opplæring, tid til å bli trygg og ikke ble kastet ut i tøffe saker alene for tidlig. En god start ble sett på av flere som en av årsakene til at de hadde holdt ut lenge i jobben. En god start gav dem mestringsfølelse. Følelsen av å mestre jobben bidro til personlig og faglig trygghet som igjen genererte økt mestringsfølelse, motivasjon og engasjement.

Den genuine sosialarbeider

Informantene var opptatt av relasjonen til klientene og av sosialt arbeid. Flere beskrev seg som en typisk sosialarbeider hvor man alltid stilte opp for den andre. De strakk seg langt i arbeidet med klientene og utholdenheten og seigheten deres gjorde ofte at de kom i posisjon til klientene. Det å klare å etablere en god relasjon til klientene gav mestringsfølelse.

Informantene følte mye ansvar overfor klientene og kunne bli plaget av dårlig samvittighet hvis de ikke fikk gjort en god jobb. Endringer i barneverntjenesten gjorde at flere av informantene opplevde at de fikk jobbet mindre med praktisk sosialt arbeid nå enn de tidligere hadde gjort. Dette mente de kunne være hemmende for relasjonsarbeidet med klientene.

Stress og belastninger i jobben som saksbehandler

Alle informantene hadde i perioder blitt påvirket psykisk av stress og belastninger i jobben. Det informantene trakk frem som spesielt belastende var for stor arbeidsmengde og stress over ugjorte ting. For stor arbeidsmengde gjorde at de ikke fikk gjort den jobben de ønsket. Dette gikk utover mestringsfølelsen og kunne skape dårlig samvittighet og en følelse av utilstrekkelighet. Flere av informantene sa at det ikke var forhold med klientene som ble opplevd som belastende, men sider ved systemet.

Til tross for denne beskrivelsen ble flere av informantene berørt da de fortalte om en konkret sak som hadde gjort noe med dem. I forbindelse med det ble det av informantene belyst at det var emosjonelt belastende og gav seg utslag i blant annet søvnproblemer, å knekke sammen, plutselig gråt, en opplevelse av å nesten bli litt traumatisert og en indre uro. For noen resulterte det i å bli tatt av saker, sykmelding og psykologoppfølging.

Mestringsstrategier

De fleste informantene beskrev seg som meget tydelige personer. Tydelighet på sine behov og det å sette grenser for hva man skulle godta ble beskrevet som mestringsstrategier for å ivareta seg selv og sin psykiske helse. Andre konkrete mestringsstrategier var å ta en ting om gangen, ikke utsette vanskelige ting, erkjenne at de ikke var supermennesker og at man ikke kunne jobbe fortere enn det man kunne, fokusere på det som var viktigst og ikke legge alt på seg selv, men tenke at man var en del av et system. Det å vise følelser samt bruk av humor og galgenhumor i arbeidshverdagen ble også beskrevet som en mestringsstrategi.

Informantene hadde mye ansvar, tok mye ansvar og hadde stor tillit til egne vurderinger. Tillit fra ledelsen og det å kunne styre arbeidsdagen selv, var viktig for dem. De var opptatt av å skille mellom jobb og privatliv. Med alder og erfaring hadde de blitt flinkere til å ikke tenke på jobb på fritiden. Informantene hadde behov for aktiviteter som gav dem «fri i hodet» på fritiden. Å bruke naturen som egenterapi ble spesielt trukket frem av mange. Ellers viste trening, yoga, mindfulness, håndarbeid, lytte til musikk/radio, se film, lese krim, reise og være med gode venner og familie, som gode aktiviteter for informanten.

Arbeidsmiljøet var viktig for informantene og det var betydningsfullt å snakke med noen som skjønte hva jobben dreide seg om. Det varierte hva informantene mente om ulike typer veiledning, men flertallet trakk frem god og tilpasset prosessveiledning som viktig.

Muligheten til debrifing og å ta ting rett i etterkant av en situasjon, ble også trukket frem som viktig. Informantenes tanker om viktige grep for å tilrettelegge for at erfarne og nye saksbehandlere mestret og ble værende i jobben:

• Regelmessig og fastsatt veiledning på sak og rollen som saksbehandler

• Opplæring i sekundær traumatisering

• Innføre et turnusår

• Fastsatte, årlige samtaler med psykolog.

Fra flink pike til trygg rebell

«Jeg tror jeg har blitt flinkere til å ikke stille så vanvittig høye krav til meg selv, og tenke at jeg skal gjøre en bra nok jobb. Og det er bra nok! (...) for det er noe med sånn flink pike og skulle gjøre alt, være perfekt, og det sliter man seg ut på ».

Informantene var ikke lenger opptatt av å være best og å få til alt. De hadde opparbeidet seg en trygghet, turte å vise om det var noe de ikke mestret og beskrev at de var ferdig med å være «flink pike». De utfordret systemet ved å bruke skjønn og hadde opparbeidet seg en god posisjon som gjorde at de turte å stille spørsmål ved etablerte normer i systemet. De var opptatt av å gjøre en god jobb, men de hadde en indre trygghet som gjorde at de turte å vise at de ikke mestret alt. En informant sa at jo mer erfaren hun ble, jo mer følte hun at hun ikke trengte å være «den flinkeste jenta i klassen». Hun sa at hun følte hun var ferdig med det, og hvis hun opplevde å ikke få til noe i en sak, hadde hun ingen problemer med å gi saken til en annen som kanskje kunne få til mer. Det var ikke lenger prestisjebetont for henne slik det var tidligere. Nå tenkte hun at det ikke var sin sak, men kontoret sin.

«Jeg vil at de som kommer til oss skal få den beste hjelpen de kan få, og hvis ikke jeg kan gi dem det så må noen andre gjøre det. Og det er ikke lenger noen prestisje for meg, men jeg synes kanskje det kunne være vanskelig før».

En annen informant mente at hvis man var utrygg og for flink pike i jobben kunne man bli ganske rigid. Da kan fleksibiliteten bli mindre og ting kan bli sett på som svart-hvitt og ikke gråtoner som det meste i livet er. Hun påpekte at det kunne være livsfarlig i forhold til forståelsen av familiene de jobbet med. Tjersland et al., 2010, påpeker at fleksibilitet uten struktur kan bli kaos og struktur uten fleksibilitet fort kan gi sosialarbeidere som er rigide. En god hjelper trenger ferdigheter i å møte situasjoner man ikke er forberedt på og ha evnen til å kunne snu på flisa.

Fritid – søken etter «fri» i hodet

Mental utkobling fra jobben som avslapping, kontroll over egen fritid og involvering i aktiviteter som gir mestringsopplevelse er typer restitusjon som kan bidra med å «slå av» stress-systemet (Harris, 2016).

«Jeg har ikke følt at jeg er en dårlig barnevernsarbeider fordi jeg skiller mellom jobb og privatliv. Jeg har sett på det som en ressurs».

Flere av informantene kjente at de var mentalt slitne i hodet og derfor syntes de ikke noe om mange krevende aktiviteter på fritiden. Noen av informantene orket ikke psykisk krevende aktiviteter hvor de relasjonsmessig måtte by mye på seg selv, men de beskrev at det å ta seg ut med fysisk trening eller oppussing kunne oppleves godt for dem. En av informantene illustrerte dette ved å si:

«Det er noe med å ta seg såpass ut også på det at jobben eksisterer ikke i mitt hode der og da. For da har jeg andre ting å engasjere meg i, og det er en sånn finurlig greie som jeg har oppdaga etter mange år, og så det der at vi er veldig mange i førstelinjen som driver med oppussing. Vi er veldig mange som er gode til å montere ting og male».

I tilknytning til hva som var godt for dem å gjøre på fritiden brukte informantene beskrivelser om aktiviteter som for eksempel «Jeg får drenert hele hjernen», «får tømt hjernen ut på stien», «få tankene til å slutte å spinne», «få tankene til å slippe litt» og det å «finne aktiviteter som gir pause fra tankene». Med utgangspunkt i disse utsagnene var det tydelig at informantene opplevde at jobben kunne kreve mye mental kapasitet.

Konklusjon

Gjennom erfaring tilegnet informantene seg hensiktsmessige mestringsstrategier for å håndtere belastninger i jobben, noe som var nødvendig for ivaretakelse av egen psykisk helse. Informantene brukte både konkrete og mer overordnede (abstrakte) mestringsstrategier. Det å skille mellom jobb og privatliv, avkoblende aktiviteter på fritiden, åpenhet om egne følelser, sette grenser og tydelighet på egne behov var de mest fremtredende konkrete mestringsstrategiene informantene brukte.

Det at de ikke lenger var opptatt av å være «flinke piker», gjorde det mer overkommelig å håndtere belastninger i arbeidet og mestre utfordringer uten å stille urealistiske krav til seg selv. At de var genuint opptatt av relasjonsaspektet og å utøve skjønn, fleksibilitet og kreativitet i de mellommenneskelige møtene, anser jeg som mer overordnede (abstrakte) mestringsstrategier. Trygghet på seg selv, sin arbeidsrolle, samt erfaring og kompetanse ga rom for å bruke skjønn, fleksibilitet og kreativitet i de mellommenneskelige møtene, og gode relasjoner til klientene fremmer mestringsfølelse.

Godt arbeidsmiljø, bruk av humor, tilpasset veiledning og mulighet til debrifing fremkom også som viktige elementer for ivaretakelse av psykisk helse. For stor arbeidsbelastning med påfølgende følelse av utilstrekkelighet og dårlig samvittighet var den mest fremtredende emosjonelle belastningen ved jobben.

Små grep, store konsekvenser

En informant sa at mange barnevernskontor kunne tatt relativt små grep som ville ført til at de uten så lang erfaring kanskje hadde blitt værende, fungert bedre, opplevd større mestring og gleder i arbeidshverdagen. Hun mente det var viktig med regelmessig fastsatt veiledning, både på sak og på rollen som arbeidstaker. En annen informant sa følgende vedørende hva hun mente måtte til for å beholde ansatte:

«Det er ikke sånn at du må være ekstra sterk for å jobbe i førstelinjen, men du kan heller ikke være, tror jeg, veldig sårbar. Fordi da vil førstelinjen kunne, tenker jeg, velte deg litt. Altså du må være litt robust, og så må du kunne si fra om dine behov, og så er du helt avhengig av at arbeidsstedet møter deg på det, ikke sant. Så går det på opplæring som nyansatt, veiledningstilbud og så etter hvert blir det jo kurs og type videreutdanninger. Altså dette her, skal du klare å holde på de som er ganske nye, så må det til».

Det å få opplæring og en trygg bevissthet om sekundær traumatisering ble belyst av noen informanter som viktig for mestring og motivasjon for å bli i jobben. De sa at det å jobbe så tett på mennesker påvirket dem, uansett om man var erfaren eller uerfaren. I forbindelse med begrepet sekundær traumatisering sa noen informanter at de opplevde det som positivt at psykologen Per Isdal hadde satt fokus på dette, og at det hadde blitt mer fokus på det de senere årene.

Mange av informantene formidlet at det å jobbe i barneverntjenesten ikke var for alle, men at man ikke visste det før man hadde prøvd det. Flere av informantene sa at det var et stort gap mellom utdannelse og praksis. Noen hadde tanker om at det kunne vært lurt å innføre et turnusår, slik som legene hadde. Da kunne man fått prøvd seg i feltet på en annen måte enn det man kan i dag.

En informant mente alle i tilsvarende jobb som henne hadde hatt godt av noen runder med en psykolog. For ivareta sakbehandlerenes psykiske helse og forhindre at jobben gikk utover privatlivet. Hun foreslo at alle hadde tre samtaler per år med en psykolog. Hun understrekte at ved traumatiske hendelser kan man bestille time hos bedriftshelsetjenesten, men både hun og andre informanter påpekte at mange ikke gjorde det. Hun mente dette kunne vært et godt tiltak, uavhengig av om man meldte et behov eller ikke.

Implikasjon for praksis

Det er informantene som har mestret å jobbe i et krevende yrke over tid. De har erfart hva de må gjøre for å håndtere jobben. De vet hvor skoen trykker, hva jobben gjør med dem og hvordan de ivaretar seg selv. Gjennom dem kan vi lære mye, og ved å være lydhør for deres erfaring kan man få ny kunnskap som igjen kan generere nyttig og ny erfaring og bevissthet om temaet.

Jeg får assosiasjoner til fjellvettreglene. Man skal lytte til erfarne fjellfolk før man legger ut på tur. Overført til denne studien kan man si at det kan være lurt å lytte til råd fra erfarne saksbehandlere. Slike råd kan ikke være så konkrete som fjellvettreglene fordi dette er mer sammensatt og komplisert. Hva som fungerer vil også forskjellig fra person til person. Likevel vil jeg anta at erfaringer fra informantene vil kunne ha betydning for andre og mer uerfarne saksbehandlere. Spesielt knyttet til en bevisstgjøring av egne og mulige nye mestringsstrategier. Det kan også ha en positiv effekt å vite at andre har sittet med lignende følelser, men som har klart å finne måter å håndtere emosjonelle belastninger på som ivaretar egen psykiske helse for å mestre arbeidet i barneverntjenesten.

Jeg håper denne studien kan være til nytte og til inspirasjon for fagfeltet som er opptatt av forebyggende arbeid for å beholde saksbehandlere i barneverntjenesten. Både de erfarne, men også de nye og uerfarne. Ved å få en dypere innsikt og forståelse for hvordan noen mestrer å stå i jobben over tid, ønsker jeg at denne kunnskapen skal kunne bidra til både inspirasjon, motivasjon og en økt bevissthet rundt dette feltet, både for nåværende og kommende saksbehandlere i barneverntjenesten. Det er også ønskelig at studien skal kunne gi ledere innen barnevernsfeltet en pekepinn om behov og tilrettelegging for at de ansatte skal mestre jobben som igjen vil kunne bidra til økt motivasjon, arbeidsglede og redusere turnover. Dette munner ut i et overordnet mål om å beholde erfaring og kompetanse for å yte best mulig hjelp til familier som er i kontakt med barnevernet.

Kathrine Søreide Hatteberg

Privat

Barnevernspedagog og klinisk spesialist i psykisk helsearbeid. Har videreutdanning i
helseledelse, psykologi og barnevern.

Referanser

Johansen, I. (2014). Turnover i det kommunale barnevernet. SSB rapport 2014/18. Hentet fra: https://www.ssb.no/arbeid-og-lonn/artikler-og- publikasjoner/_attachment/175497?_ts=145d565f0d8

Harris, A. (2016). Stress, mestring og helsefremmende tiltak i organisasjoner. I Einarsen, S. & Skogstad, A. (red.). Den dyktige medarbeider: Behov og forventninger. 2. utgave. Bergen: Fagbokforlaget.

Stami –Statens arbeidsmiljøinstitutt. (2015). Faktabok om arbeidsmiljø og helse: Status og utviklingstrekk. Årgang.16. NR. 3. Oslo.

Tjersland, O. A, Engen, G. &. Jansen, U. (2010). Allianser: Verdier, teorier og metoder i sosialt arbeid. Oslo: Gyldendal Akademisk.

16.02.2021
13:05
16.02.2021 13:09

Kathrine Søreide Hatteberg

Privat

Barnevernspedagog og klinisk spesialist i psykisk helsearbeid. Har videreutdanning i
helseledelse, psykologi og barnevern.

Mye lest