JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Anna Fiske

Ikke bare et besøk

Samvær med barn etter brudd er både sårbart og vanskelig. Barneansvarlige og barnevernet bør samarbeide om bedre samvær mellom barn i fosterhjem og foreldre i rusbehandling.
29.01.2015
14:30
21.08.2023 17:14

Samvær mellom biologiske foreldre og barn som er plassert har vist seg å være et følsomt og vanskelig tema for barna, for foreldrene, for fosterforeldrene og de profesjonelle rundt familiene. Det kan gi store ringvirkninger for barnas utvikling. Som profesjonelle i henholdsvis rusfeltet og barnevernfeltet må vi stille oss spørsmålet: hvordan forstår og arbeider vi med samvær? Kan vi nok for å tilrettelegge for at familiene skal ha best mulig utgangspunkt for et godt samvær?

Vi baserer artikkelen på våre masteroppgaver. Begge masteroppgavene er bygd på funn fra kvalitative intervju.

Masteroppgaven Relasjonens muligheter (Granerud 2013) søker en dypere forståelse av hva som fremmer eller eventuelt hemmer utviklingen av relasjonen mellom fosterforeldre og plasserte barn. Fem fosterforeldre har gjennom fire intervjuer fortalt om sine opplevelser av relasjonsutviklingen fra før barna ble plassert og fram til intervjutidspunktet. Rusproblematikk har ikke vært noe selvstendig grunnlag for å inkludere informanter. Likevel kan vi i ettertid konstatere at minst tre av de fire plasserte barna har vært berørt av foreldres rusbruk i fosterstadiet/tidlig barndom.

I masteroppgaven Vi er nærmest elevene (Jansen 2014) ble seks barneansvarlige i Tyrilistiftelsen intervjuet. Deres fagbakgrunn var enten barnevernspedagog eller psykolog, med variert erfaringsgrunnlag som barneansvarlig. Som barneansvarlig i Tyrilistiftelsen, men også i helseforetakene, er en pliktig til å følge opp mindreårige barn når deres foreldre er i behandling. Hensikten med studien var å vise utfordringer knyttet til ivaretakelse av barnefokuset i rusbehandlingen. Loven definerer foreldre i rusbehandling som pasienter, men i Tyrilistiftelsen bruker vi betegnelsen elever.

Tilknytning

Barnets medfødte tilknytningssystem har til hensikt å fremme overlevelse for det lille barnet når barnet befinner seg i en potensielt truende situasjon, slik at barnet overlever, vokser til og kan reprodusere seg i voksen alder. Når barnet er trygt, kan det utforske og utvikle seg (Bowlby 1969, 1972 og 1982 i Wennerberg, 2011; Brandtzæg, Smith og Torsteinson, 2011). Tilknytningssystemet virker sammen med barnets miljø, og barnet lager hensiktsmessige tilknytningsstrategier som passer til miljøet det vokser opp i (Wallroth, 2011).

I dag opererer vi med fire typer tilknytningsstrategier: trygg tilknytning (type B), utrygg unnvikende tilknytning (type A), utrygg, ambivalent tilknytning (type C), samt desorganisert tilknytning (type D) (Brandtzæg et al., 2011; Killen, 2004; Kvello, 2012).

Ved gjentagende relasjonserfaringer med omsorgsgiver og etterhvert andre, vil barnet danne indre arbeidsmodeller til hjelp i relasjonelle settinger (Wennerberg, 2011; Karlsson, 2012). Ved at barnet bruker sine indre arbeidsmodeller, klarer det å orientere seg i relasjoner. Barnet utviser dernest den tilknytningsatferden barnet med størst sannsynlighet, sammenliknet med tidligere erfaringer, vil oppnå omsorg og ivaretakelse med. Det kan med andre ord se ut til at nøkkelen for å endre et barns utrygge og/eller desorganiserte tilknytningsatferd og tilknytningsstrategi er å gi barnet flere kvalitativt gode relasjonserfaringer, som kan integreres og utvikle barnets indre arbeidsmodeller.

Masteroppgavene viste at både fosterforeldre og de barneansvarlige er særskilt opptatt av barnets relasjonskompetanse og tillit til voksne. Informantene meldte om et stort behov for trygghet og stabilitet, spesielt i samværssituasjoner.

Hvordan forstå barnets endring?

Indre arbeidsmodeller og tilknytningsstrategier er endringsbare i barneår (Brandtzæg et al., 2011; Kvello, 2010). Dette bekreftes av samtlige fosterforeldre som opplevde en utvikling hvor barnet med tiden ble mer trygg i relasjonen med dem. Man ser da at barnets indre arbeidsmodeller har blitt modifisert gjennom relasjonserfaringer i fosterhjemmet. Barnets indre arbeidsmodeller stemmer bedre overens med det nye miljøet barnet lever i og skal fungere i fremover. Denne utviklingen vil kunne ses ved at barnet for eksempel er roligere, utforsker i større grad, leker mer konsentrert og viser mindre behov for kontroll. Dette er atferdsendringer som fosterforeldrene bekrefter og opplever som et godt tegn for barnets videre utvikling (Granerud, 2013).

Når barnet er på samvær og får atferdsendringer, kan man tenke seg at barnets tidligere tilknytningsstrategier og indre arbeidsmodeller blir trigget av møtet med foreldrene og den omsorgen de klarer å utvise på samvær. På denne måten viser barnet seg i virkeligheten som kompetent: Barnet bruker den atferden som kan sikre det best mulig i den situasjonen det befinner seg i.

Men atferden som har blitt trigget fram på samvær kolliderer med den nye virkelighetens krav og forventninger til barnet, og det blir et uheldig møte som mange voksne og barn kan oppleve som svært frustrerende.

Barnets reaksjoner kan tolkes som at barnet er utrygt og forvirret før og etter samværene. Dette bør få oss til å reflektere over hvordan vi kan tilrettelegge samværene på en måte som gjør barnet mindre utrygt og forvirret.

Plasserte barn og fosterforeldre

Fosterforeldrene var svært opptatt av samværets betydning for utviklingen av relasjonen mellom dem og barna.

En fostermor forklarte samværets betydning på denne måten: «Jeg vil jo si at det absolutt vanskeligste med å være fosterhjem, det er jo samvær.»

Ringvirkningene med samvær er svært utfordrende i hjemmene over tid. Barnets atferd endres betraktelig før og etter samværene. En fosterfar forklarer at barnet fungerte svært dårlig i opptil tre uker etter samvær. Han spiste svært lite, sov opp til 16 timer i døgnet, krevde svært høy grad av forutsigbarhet og regredierte på skolen både faglig og sosialt.

En fostermor sier at barnet ble vanskeligere å forholde seg til, og hun opplevde at barnet var i forsvarsposisjon. Hun forteller at barnet gråt, vegret seg for å gå ut og ba fostermor bli med på samværene i starten, noe fostermor ikke kunne. Hun forklarer: «Det er så provoserende at de skal hente barn som egentlig ikke vil… og det gjør mye med deg altså, jeg syns det var fryktelig vanskelig.» Hun sier hun følte at hun sviktet gutten på den grunnleggende tryggheten.

Barn som er så aktivert i forbindelse med samvær, har få muligheter til å utvikle en god, trygg relasjon til fosterforeldrene i disse periodene. Om man vurderer de to overnevnte barnas samværskapasitet, er det ikke vanskelig å forstå at fosterforeldrene mente den var overskredet og at det er behov for andre rammer for samvær med tanke på barnas utvikling i fosterhjemmene.

Fire av fire barn hadde hatt store vansker med gjennomføring av samvær, tre av fire hadde fått sterk reduksjon i samværsomfang.

En fostermor sier etter en sterk reduksjon: «… og jeg tror det aller beste hadde vært om dette hadde skjedd helt i starten, så hun hadde hatt tid til å utvikle seg og fått sitt følelsesliv på plass.»

Fostermor forklarer videre at hun er redd samværene har ødelagt for utviklingen til barnet. Tross at hun forstår foreldres behov for å se barnet ofte, sier hun at hennes opplevelse er at samværene bør være sjeldne i starten: «… vi har tatt på oss en jobb for å hjelpe noen, ikke for å være med og ødelegge noen.».

Fosterforeldrenes opplevelse av samværene kan tyde på at disse barna hadde for høyt samværsomfang.

Selv om fosterforeldrene i liten grad kunne imøtekomme barnets uttrykte ønsker om å ikke ha samvær eller endre rammene for samvær, viste de alle at de tok grep innenfor de rammene de hadde.

Ett grep var at de jobbet for å ha forutsigbarhet i sin relasjon med barnet. Det var viktig for dem å gå i dialog med barnet om samværet og at det de hadde forespeilet faktisk ble gjennomført: «Vi tør ikke fortelle Stian noe før vi har det bekrefta.»

Ved å sikre at det blir samsvar mellom det fosterforeldrene forespeiler Stian og det som skjer, unngår de i stor grad skuffelser, og de fremstår selv som mer troverdige overfor barnet. Fosterforeldrenes troverdighet førte til mer trygghet i relasjonen mellom barnet og dem.

Et annet grep var at fostermor deltok på samværet i stedet for en tilsynsfører fra barnevernstjenesten. Hun mente dette var viktig for å skape økt trygghet og minke lojalitetskonflikten til barnet: «Vi viser barnet at vi også bryr oss om far, vi syns også at pappaen din er fin.»

Hun forklarte at dette grepet ga barnet en stolthet, og barnet ble mer avslappet i samværssituasjonen.

Selv om grepene er gode, opplevde mange av fosterforeldrene at samværene fremdeles var svært utfordrende for både barnet selv, tidvis foreldrene og for fosterhjemmet i sin helhet (Granerud, 2013).

Samvær når foreldre er i rusbehandling

De barneansvarlige i Tyrilisystemet beskrev samvær som viktig, men også som utfordrende.

Foreldrene er opptatt av å få gode samvær og ønsker barnets beste, og mener ofte at dette er jevnt og hyppig samvær.

Foreldrenes ønske og behov for samvær med sine barn har en betydelig sammenheng med rusfrihet: «Nå er jeg rusfri og har vært det i tre måneder. Jeg er klar!»

De barneansvarlige påpekte at dette ikke alltid samsvarte med barnets interesse. De barneansvarlige sa at barnet ofte vil ha størst behov for å være i den trygge omsorgssituasjonen som de har kommet i framfor at man skal øke samvær med foreldre.

Som fosterforeldrene var de barneansvarlige også opptatt av stabilitet og forutsigbarhet som trygghetsskapende faktorer. Foreldrenes rusavhengighet har representert det motsatte. De barneansvarlige uttrykte bekymring vedrørende foreldrenes ustabilitet og konsekvensene dette vil ha for barnets utvikling:

«For barna dine så er det ganske skjebnesvangert når du går inn og viser alt du har å by på, for så å plutselig bli borte igjen.»

Grunnet rusproblematikk har mange barn og foreldre opplevd uregelmessige samvær, eller lange perioder med adskillelse. Dette vil ha konsekvenser for kunnskap om og kjennskap til hverandre.

Foreldrene kunne føle usikkerhet rundt sin rolle: «Synes pratene med barna er vanskelige, synes grensesetting er vanskelig, synes rollen er vanskelig.»

For å minke graden av usikkerhet, har barneansvarlige god erfaring med observasjon av samspill mellom barn og foreldre, og at planlegging og veiledning styrker og trygger foreldrene i sin rolle. Usikkerhet må erkjennes og tematiseres i behandlingen.

Samvær kan kompliseres ytterligere av behandlerens lojalitet og nærhet til forelderen. I enkelte tilfeller kunne behandleren miste barnefokuset. Barneansvarlige mente behandleren ble «elevens advokat» i forhold til barna.

De barneansvarlige kan løfte fram barneperspektivet gjennom kunnskap om de konkrete barnas behov. De kan også formidle bekymring for mangel på rutine og systematisk samarbeid med viktige personer rundt barnet.

De barneansvarlige ønsker et mer aktivt og strukturert samarbeid mellom partene: «Jeg ser at vi bør gi litt mer opplysninger (…) Vi bør ha mer samarbeid med barnevernstjenestene.»

Utfra de utfordringer ved samværet som fosterforeldrene og barneansvarlige påpeker er det bekymringsfullt at kommunikasjonen mellom de profesjonelle er mangelfull.

Til tross for utfordringer har de barneansvarlige tro på at veiledning og et godt samarbeid mellom viktige personer rundt barnet og foreldrene kan bidra til å fremme foreldrenes samværskompetanse og øke barnets samværskapasitet (Jansen, 2014).

Dialog for bedre samvær

Studiene viser at det er rom for forbedringer i samværssituasjonen slik at foreldre og barn kan få et kvalitativt bedre samvær med hverandre. God dialog mellom partene kan gi økt trygghet og bedre samværssituasjonen.

Fosterforeldrene sier at de jobber mye med at barnet skal få tillit til dem. De bruker mye tid på å samtale med barnet, og forsikrer barnet om at fosterforeldrene vil bringe barnets budskap videre til barnevernstjenesten. Samtidig forsøker fosterforeldrene å være helt klare på at det ikke er de som kan bestemme samværets omfang.

En fostermor sier barnet har fått tillit til henne mye grunnet dialogen: «Han stoler jo veldig på meg, og det må jo være fordi han vet jeg er ærlig.» (Granerud, 2013)

Helsepersonell er pliktig til å sikre at barnet får informasjon om foreldrene når de er i behandling for sin rusavhengighet. Informasjonen bidrar til økt sammenheng og mestring av situasjonen for barnet, samt at barnet får mulighet til å sette ord på tanker og følelser (Jansen, 2014).

Fosterforeldrene sitter med kunnskap om barnets daglige fungering og interesser. Planlegging i forkant av samvær samt evaluering kan bidra til en trygg ramme for samvær. Dialogen legger til rette for at foreldrene i større grad kan forberede et samvær tilpasset barnets behov og selv oppleve samværene som gode (Granerud, 2013; Jansen, 2014).

Et åpent og aktivt samarbeid mellom kommunen, barnets omsorgsperson og spesialisthelsetjenesten vil kunne bidra til å gi rett tiltak ovenfor barnet og foreldrene under behandlingstiden og i tiden etter.

«Så lenge eleven er i behandling hos oss, og de skal ha en kontakt med barnet sitt, så har vi et ansvar for at den kontakten er bra for barnet. Vi må ha et samarbeid med de aktuelle personene rundt barnet, for å kunne være sikre på at barnet har det bra når de har kontakt med foreldrene sine.» (Jansen, 2014)

Et godt samvær vil kunne gi barnet bedre utviklingsbetingelser.

Det er potensiale for å legge bedre til rette for samvær mellom foreldre i rusbehandling og barn i fosterhjem. Dette vil kreve stor grad av dialog mellom alle parter hvor alle har fokus på barnets behov. Det er ikke problemfritt, men likevel er gode prosesser verdt å bruke ressurser på. Samvær er mer enn bare et besøk! n

Barnet lager hensiktsmessige tilknytningsstrategier som passer til miljøet det vokser opp i.

Atferden som har blitt trigget fram på samvær kolliderer med den nye virkelighetens krav og forventninger til barnet.

Foreldrene kunne føle usikkerhet rundt sin rolle.

I enkelte tilfeller kunne behandleren miste barnefokuset.

Det er så provoserende at de skal hente barn som egentlig ikke vil.

Litteratur

Brandtzæg, I., Smith, L., & Torsteinson, S. Mikroseparasjoner: tilknytning og behandling. Bergen: Fagbokforlaget 2011

Granerud, Anne-Malin: Relasjonens muligheter: en studie om hvordan fosterforeldre opplever at relasjonen mellom dem og de plasserte barna utvikles. Masteroppgave, Høgskolen i Lillehammer, Lillehammer 2013.

Jansen, Sigrun Dalsaune: Vi er nærmest elevene: en kvalitativ undersøkelse om utfordringer knyttet til å ivareta barnefokuset i behandlingen av voksen rusavhengige.Masteroppgave, Høgskolen i Lillehammer, Lillehammer 2014

Karlsson, Kay: Anknytning – om att tolka samspelet mellan föreldrar och små barn. Stockholm: Gothia Förlag 2012

Killén, K.: Sveket. Omsorgssvikt er alles ansvar. Oslo: Kommuneforlaget 2004

Kvello, Ø:. Barn i risiko: skadelige omsorgssituasjoner. Oslo: Gyldendal akademisk 2010

Kvello, Ø.:Tidlig barneverninnsats med utgangspunkt i tilknytningsforskning. Norges Barnevern, 89(3), 116-134. 2012

Wallroth, P.: Mentaliseringsboken. Oslo: Arneberg 2011

Wennerberg, T.: Vi er våre relasjoner. Oslo: Arneberg 2011

29.01.2015
14:30
21.08.2023 17:14

Mye lest