Illustrasjon: Monica Hilsen

I 2015 var det en massiv strøm av flyktninger som reiste over Middelhavet i håp om et trygt liv i Europa. Mange kom fram, mange døde under den livsfarlige reisen. Dette var den største flyktningstrømmen i Europa siden andre verdenskrig (Bistandsaktuelt 2016).

Tall fra UDI viser at det i 2015 var 5 480 enslige mindreårige som søkte asyl i Norge. De fleste kom fra Afghanistan, Eritrea, Etiopia, Somalia og Syria. Dette er barn og unge som oppga at de er under 18 år og at de er uten foreldre eller andre med foreldreansvar i Norge (Utlendingsdirektoratet, 2017, s. 1).

Jeg arbeider i flyktningtjenesten i en kommune som har mange års erfaring med bosetting av enslige mindreårige. De som bosettes i kommunen har søkt asyl og fått oppholdstillatelse og skal ha samme tjenestetilbud som den øvrige befolkningen i Norge. Vi bosetter direkte i bofellesskap med mellom fire og åtte beboere. Her bor de til de vurderes klare til å bo i egen leilighet alene eller sammen med en annen. I denne artikkelen bruker jeg min kunnskap og erfaring til å tematisere hvordan vi lykkes med oppgaven vi har fått fra myndighetene, nemlig å gi enslige mindreårige en trygg og god oppvekst. Jeg tar utgangspunkt i traumeforståelse, utviklingspsykologi og nødvendigheten av en traumebevisst tilnærming i arbeidet med målgruppen.

En særlig sårbar gruppe

Enslige mindreårige er en særlig sårbar gruppe og de befinner seg i en spesiell omsorgssituasjon. De fleste barn og unge som søker asyl i Norge kommer fra land preget av voldelige diktaturer, krig, overgrep, tortur, sult og mangel på samfunnsstrukturer som gir muligheter for framtiden. Mange har opplevd belastninger som tap av familie, nettverk og identitet. I tillegg har de fleste levd lengre perioder i uvisshet om hva framtiden vil bringe.

I nettkurset Stø Kurs, som er utviklet av Regionalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging Nord (RVTS Nord), kategoriseres psykologiske kriser som:

1) Livskriser, for eksempel å bli pensjonist

2) Psykososiale belastninger, for eksempel arbeidsledighet

3) Potensielt traumatiske hendelser, som ulykker, seksuelle overgrep, naturkatastrofer og krig (Helsekompetanse.no, 2017)

Alle disse krisene kan være svært belastende, særlig hvis de ikke inntrer alene. Potensielt traumatiske hendelser er likevel de vi trenger mest hjelp til å håndtere. Hendelsene karakteriseres som intense og gir sterke sanseinntrykk. De kan skape angst, hjelpeløshet og frykt og endre våre grunnleggende antakelser om verden. I Stø Kurs henvises det også til forskning som viser at menneskeskapte hendelser gir større og mer varige psykiske skader enn naturkatastrofer (Pidgeon og O´Leary, 2000, s. 15-30). Enslige mindreårige flykter hovedsakelig fra menneskeskapte hendelser og er ofte multieksponert for potensielt traumatiske hendelser. De er likevel en heterogen gruppe som har forskjellige kulturbakgrunner, erfaringer og individuelle ressurser. Det betyr at vi må fokusere på hvert individs behov for å lykkes.

Integreringskapasitet

Med integreringskapasitet menes «individets evne til å sette sammen og differensiere deler av ens erfaring og opplevde hendelser for å skape meningsfulle reaksjoner mellom en rekke erfaringer og hendelser som henger sammen, fullt ut virkeliggjøre disse og å bli klar over hvordan de påvirker ens liv og andres liv» (Blindheim, 2012, s. 1). Et traume vil ikke heles før hendelsen og følelsene er integrerte i hverandre. En bestemt type hendelse vil aldri påvirke forskjellige personer på lik måte. I en posttraumatisk tilstand har en hendelse oversteget personens integreringskapasitet og flere faktorer er avgjørende for hvordan en hendelse vil påvirke oss. Sårbarheten vår har mye å si for hvordan vi håndterer en hendelse. Mange enslige mindreårige har aldri opplevd verken tillit eller trygghet til alminnelige personer og systemer og har høy sårbarhet. For å kunne hjelpe noen må vi først skape trygghet og tillit. Vi må snakke sammen og oppleve ting sammen. Vi må gi rom og språk til å sette ord på følelser og være klar til å ta imot tunge livshistorier.

Utrygg barndom

Kunnskap om hva nevnte opplevelser gjør med et menneske er grunnleggende i det helse- og sosialfaglige arbeidet med enslige mindreårige. Samfunnet ønsker at enslige mindreårige skal ha fokus på å utnytte muligheten de har fått til å skape et godt liv for framtiden, gjennom skole og utdanning og ved å forstå samfunnsstrukturene i Norge. Noen er motiverte til dette allerede ved bosetting mens andre trenger tid til å komme seg dit.

John Bowlbys utviklingspsykologiske teori som ble utviklet i etterkant av andre verdenskrig forklarer hvordan barnet (0-3 år) knytter seg til foreldrene for å overleve og for å lære om hvordan verden fungerer. Barnets tilknytningsadferd er medfødt og erfaringene barnet gjør med sine omsorgspersoner danner mentale strukturer for samspill med omgivelsene senere i livet (Høvik, 2011, s. 21-23). Adskillelse fra omsorgspersoner de første leveårene vil derfor gi sterke reaksjoner og kan føre til at barnet utvikler utrygg tilknytning, noe som gir økt risiko for psykiske problemer. Denne teorien ble senere videreutviklet, blant annet av Mary Ainsworth med hennes eksperiment «fremmedsituasjon». Studier av eksperimentet dannet grunnlaget for utviklingen av først tre forskjellige former for tilknytning, som senere ble videreutviklet til fire:

A) usikker - avvisende

B) sikker tilknytning

C) usikker - motvillig

D) usikker - disorganisert

Den siste kategorien skiller seg fra de første ved at barnet ikke har et mønster i sin tilknytning og har vanskeligheter med å finne løsninger i stressende eller ubehagelige situasjoner (Torsteinson, u.å.).

Enslige mindreårige har passert alderen for Bowlbys teori lenge før de ankommer Norge og det er ikke universelt at enslige mindreårige har tilknytningsforstyrrelser. Men deres erfaringer som har gjort at de flykter fra sitt hjem og land, betyr et brudd i det emosjonelle tilknytningsbåndet, og de mister sin trygge base i foreldre eller andre omsorgspersoner. I tillegg må det sies at mange allerede har mistet sine omsorgspersoner før flukten. Å ha kunnskap om ulike tilknytningsmønstre og betydningen av brudd i viktige relasjoner er uunnværlig i vårt arbeid.

Vi spør oss ofte hva det er som gjør at noen tilpasser seg bofellesskapene raskt og andre ikke. Noen blir engstelige hvis middagen blir ti minutter for sen og er opptatte av regler og rutiner som de kan strukturere dagen og deres samspill med andre ut fra. At dette har med deres evne til å føle seg trygge og deres relasjonskompetanser å gjøre synes innlysende. Alt etter hvordan den unge er i stand til å møte verden, blir oppfølgingen og omsorgen vi må gi hvis vi skal lykkes individuell.

Traumebevisst omsorg

Forskning viser at traumatisering virker inn på nervesystemet vårt, og hjernen vår endrer seg alt etter hvilke erfaringer den får. Hjerneforskning viser at hjernen er plastisk og biologisk sett ikke moden før man er i 20-årene. Blindheim (2012, s. 4) viser til at dette i praksis betyr at når man er ung vil psykologiske erfaringer ha større innvirkninger enn når man er eldre og at det er vanskeligere å endre på strukturene i hjernen dess eldre man er.

Jørgensen og Lillevik (2016, s. 186) viser til sammenhengen mellom tilknytningsteori, utviklingsteori og de senere års utvikling innenfor det nevrobiologiske fagområdet, som gir oss et bredt grunnlag for å forstå barnets sårbarhet og belastninger. Traumebevisst omsorg er et rammeverk som har sitt utspring fra dette og kan brukes i alle omsorgssituasjoner hvor man møter traumatiserte barn.

Traumebevisst omsorg (TBO) tar utgangspunkt i hvordan krenkelser og psykologiske traumer påvirker barns utvikling og kognitive fungering (Jørgensen og Steinkopf, 2013, s. 1) og må brukes som en forståelsesramme i vårt arbeid. Howard Baths tre grunnpilarer for TBO viser tre hovedprinsipper av forståelsesrammen: Trygghet, relasjon og affektregulering.

Tryggheten skal oppleves av den vi arbeider med og er det viktigste fokusområdet for omsorgspersonene. Hjerneforskning viser at traumatiserte barn ofte har et hypersensitivt nervesystem (Blindheim, 2012, s. 4). «Alarmen» går i situasjoner som for andre kan virke uforståelige. Stresshormoner aktiveres når alarmen går og kontakten mellom delen av hjernen som er fornuftig og reflekterende faller fra. Barnet vil da være utenfor sitt toleransevindu og ikke tilgjengelig for utvikling eller læring før det er i toleransevinduet sitt igjen.

Erfaring viser at barn og unge trenger hjelp til å regulere seg inn i toleransevinduet igjen og det kan ta tid. Utfordrende atferd har en tendens til å bli straffet som en reaksjon fra de voksne. Dette er gjenkjennelig fra vår arbeidshverdag. I flyktningtjenesten opplever vi tidvis at enslige mindreårige har utfordringer med å håndtere egne negative reaksjoner. Det utfordrende i dette er å møte smerten som ligger under atferden, uten å skape en ny smerte ved straffende og kontrollerende reaksjoner (James Anglin i Jørgensen og Steinkopf, 2013, s. 4). Evnen til å regulere seg selv er noe vi bevisst må arbeide med. Lykkes vi med det vil barnet/ungdommen gradvis oppleve kontroll i eget liv. Mange blir ofte mer frustrerte etter et utbrudd av sinne, hvor glass er blitt knust eller man har sagt noe stygt til noen andre, fordi de føler at de mistet kontrollen. Det kan oppleves som et nederlag og mangel på mestringsfølelse. Modellen av toleransevinduet presentert i Nordanger og Braarud (2017, s. 180-183) kan bidra positivt som en psykoedukativ forklaringsmodell for reguleringsvansker.

Relasjon beskrives som den andre grunnpilaren i TBO og henger sammen med tryggheten. Uten trygghet klarer vi ikke å skape en god relasjon. Det kan være utfordrende å møte mennesker som er sinte, og en menneskelig reaksjon er å bli sint tilbake. Som hjelpere må vi forstå våre egne følelser og sette oss inn i hvordan den andre har det. Vi må tåle at den andre er sint, uten at vi blir sinte tilbake. Det er krevende og forutsetter at vi stadig reflekterer over hvordan vi selv har det i møte med målgruppen. Barn som er utsatt for traumer forbinder ofte voksne med noe dårlig, og vi blir ofte møtt med mistenksomhet, unnvikelse og/eller uvennlighet. En faglig tilnærming er derfor uunnværlig i disse relasjonene hvis vi skal lykkes med å trygge barnet, men også for å ta vare på oss selv. Har vi ikke kunnskap om hvorfor slik atferd kommer frem vil vi ha vanskeligheter med å arbeide konstruktivt over lengre tid.

Affektregulering er den tredje grunnpilaren. Alle barn trenger hjelp fra omsorgspersoner til å regulere følelsene sine. Dette er ikke medfødt for noen. Traumatiserte barn har som oftest ikke hatt mulighet til å regulere egne følelser på en hensiktsmessig måte, men lagd seg egne handlemønster ut fra erfaringene de har gjort seg i stressende og farlige situasjoner. Som hjelpere må vi gjennom å vise forståelse og bekreftelse støtte slik at de lærer å regulere egne følelser og kompensere for tidligere tapt regulering.

Avhengighet og selvstendighet

I rapporten Avhengig og Selvstendig publisert av Folkehelseinstituttet vises det til at enslige mindreårige som har kontakt med voksne har det bedre enn de som ikke har det, dog vil det ikke konkluderes med årsak og virkning på bakgrunn av resultatene (Oppegård med flere, 2009, s. 22-23). Rapporten presenterer også at enslige mindreårige har vært utsatt for ikke bare én, men mange alvorlige risikofaktorer for utvikling av angst, depresjon og stress. Forholdet mellom avhengighet og selvstendighet varierer innenfor forskjellige kulturer og miljøer. For mange unge tar det lang tid å utvikle selvstendighet. Det som skiller enslige mindreårige fra andre unge i vårt samfunn er at det er myndighetene som har overtatt omsorgsrollen og dermed vil det naturligvis være noen begrensninger i relasjonen, sammenlignet med familiære bånd. Resultatene av undersøkelsen indikerer at offentlige innsatsområder som yter hjelp og omsorg til enslige mindreårige, bør bidra til etablering av nære relasjoner til voksne som vil fortsette utover perioden de er knyttet til barneverns- og flyktningtjenesten (2009, s. 23).

Rammevilkår

Fra 1. januar 2017 ble det særskilte tilskuddet som bosettingskommuner mottar i tillegg til det ordinære integreringstilskuddet, slått sammen med Barne- ungdoms- og familiedirektoratets refusjonsordning for utgifter til kommunale barnevernstiltak. Det betyr at kommunene får et visst antall kroner per enslig mindreårig som bosettes, i stedet for å få refundert 80 prosent av utgiftene, slik det var før 2017. Det er på den ene siden bra at kommunene får eget ansvar for å administrere kostnadene, men på den andre siden kan dette utfordre kommunenes motivasjon for bosetting, i en ellers utfordrende kommuneøkonomi. Som fagpersoner må vi være ambassadører for å belyse nødvendigheten av kunnskap om målgruppen og faglig tilnærming i det direkte arbeidet med samme. Ikke minst må vi snakke om at dette er en gruppe mennesker som har individuelle behov. Det er viktig å engasjere andre familier og voksenpersoner i å bli kjent med målgruppen og fokusere på bosettingsarbeid som en felles samfunnsoppgave.

Avslutning

Det er ikke slik at alle enslige mindreårige er traumatiserte, men noen er det. Dersom vi ikke har fokus på dette i bosettingsarbeidet hindrer vi tidlig intervensjon til forbedring for den enkelte. Det er derfor nødvendig å ha fokus på en traumebevisst tilnærming i vårt arbeid. Uavhengig av traumer eller ei, vil vi ikke lykkes uten tid, tillit, struktur og relasjoner som jeg anser som de viktigste verktøyene vi har. Vi må ha kunnskap om hvordan barn og unges vansker og væremåter kan være relatert til ei belastningshistorie, og om hvordan vanskene kan møtes konstruktivt.

Forståelsen av hvordan vi lykkes med bosettingsarbeidet av enslige mindreårige bør være den samme for alle ledd som er involvert i beslutninger som berører denne målgruppen. Det gjelder først og fremst for oss som arbeider direkte med enslige mindreårige, men det gjelder også lærere, helsevesenet, politikere lokalt og sentralt og ikke minst lokalbefolkningen.