Elias Juhani Ahvensalmi og Tina Lill Lorentzen

I rollen som profesjonell hjelper i arbeid med traumatisert ungdom er det viktig å kunne distansere seg og regulere sine egne følelser. I vårt arbeid på barnevernsinstitusjon møter vi daglig traumatiserte ungdommer. De kan være utsatt for ulike traumatiske hendelser som vold, voldtekt, seksuelle overgrep, mishandling og vold i hjemmet, eller de har vært vitne til alvorlige hendelser som har gitt dem traumatiske ettervirkninger (Dyregrov, 2010). Vi møter ungdom som har behov for profesjonell hjelp, støtte og omsorg hvor vi ofte går inn i arbeidet med stor medfølelse og innlevelse, og gjennom samtaler med ungdommen blir vi mottakere av deres traumer og opplevelser.

Vi er bare mennesker og det er vanskelig å ikke la seg påvirke av opplevelser og inntrykk vi mottar gjennom denne jobben. Vi skal være en støttebjelke for ungdommen, og vi har et ønske om å gi den beste omsorgen. På et eller annet punkt vil ungdommenes opplevelser påvirke oss. Hva skjer med oss som profesjonelle hjelpere da?

Hva belastninger kan føre til

Per Isdal (2017) skriver om ulike belastninger vi som hjelpere kan bli utsatt for og deler de inn i tre ulike kategorier: Strukturelle og sosiologiske belastninger, direkte belastninger og indirekte belastninger. Strukturelle og sosiologiske belastninger går på hendelser som nød, krig, naturkatastrofer og lignende, mens direkte belastninger går direkte på hjelperen slik som vold, trusler, krenkelser og selvskading. Den indirekte belastningen omhandler klientens smerte, slik som historier fra klientenes liv med traumer, vold, overgrep og omsorgssvikt (Isdal, 2017).

Vi står overfor belastninger som kan være indirekte og direkte, og som hjelpere takler vi disse belastningene på ulik måte. Men hvordan kommer disse belastningene til uttrykk hos oss og hva kan de føre til?

Vi blir emosjonelt berørt og aktivert av andres lidelse og det er normalt at vi reagerer på dette slik som vi reagerer på fare. Kroppen aktiveres for å beskytte oss mot faren som kommer ved å sette oss i beredskap slik at vi er forberedt. Vi blir klar for fight, flight eller freeze. Dette kan forekomme daglig, hvor vi reaktiveres gang på gang i møte med ungdommen. Hvis vi ikke klarer å koble av, kan det føre til at vi blir stående i kontinuerlig overaktivering som kan føre til forhøyet puls og blodtrykk, spente muskler og skjerpet oppmerksomhet. Dette kan gi ulike belastningssymptomer som slitenhet og utmattelse, økt blodtrykk, muskelspenninger og vondter, konsentrasjonsvansker, fordøyelsesproblemer, søvnproblemer og problemer med følelsesreguleringen. Ved mye aktivering over tid, kan belastningen til slutt føles som en normaltilstand. Vi klarer ikke registrere at noe er unormalt, og vi merker det ikke før det er gått for langt. Kroppen gir oss da en så tydelig beskjed at vi ikke kan unngå å legge merke til det, eller så møter vi veggen og klarer ikke å gå på jobb (Isdal, 2017).

Traumatisering og utbrenthet

Sekundærtraumatisering er noe som kan oppstå når vi blir overveldet av traumatiske hendelser som et annet menneske har opplevd. Som hjelpere står vi nær ungdom som har vært utsatt for eller opplevd traumatiske hendelser og vil derfor kunne utvikle de samme posttraumatiske symptomene som den traumeutsatte gjennom deres fortellinger og skildringer (Figley, 1995). Vi blir da indirekte traumatisert av deres fortellinger om traumatiske hendelser. Norsk Helseinformatikk (NHI) definerer utbrenthet slik:

«Utbrenthet defineres ofte som en langvarig arbeidsrelatert stressreaksjon, som vanligvis gir både psykiske og fysiske plager. I mange tilfeller er dette resultatet av en prosess som har pågått i flere år, og som vanligvis begynner med tretthet, spenningstilstander og muskelsmerter» (Kvam, 2020).

Utbrenthet er noe vi kan oppleve når vi har en jobb vi ikke er tilfreds med og hvor vi føler oss maktesløse og overveldet av arbeidet. Rammene rundt arbeidssituasjonen påvirker oss. Det kan være at vi har for dårlig tid, for mange oppgaver, dårlig oppfølging og støtte fra arbeidsgiver, ledere og kolleger. De forholdene vi jobber under kan da gi oss en reaksjon på at vi ikke strekker til (Isdal, 2017).

Sekundærtraumatisering og utbrenthet kan påvirke hverandre. Utbrenthet i form av dårlige rammer på arbeidsplassen kan etterhvert øke risikoen for å bli sekundærtraumatisert (Isdal, 2017).

Ansvaret for arbeidsmiljøet

Ifølge Per Isdal (2017) finnes det tre nivåer av ansvar:

• Arbeidsgivers ansvar

• Kollegenes ansvar for hverandre

• Arbeidstakers/individets ansvar for seg selv

Arbeidsgiver har det juridiske ansvaret for arbeidstakernes vilkår og for å følge arbeidsmiljølovens bestemmelser. Arbeidsgiver skal blant annet sørge for at arbeidstaker beskyttes mot forhold som kan gi fysiske og psykiske plager (Arbeidsmiljøloven, 2005, § 1-1).

Det er viktig at arbeidsgiver tilrettelegger for åpenhet på arbeidsplassen og at det er en forståelse for belastningene vi kan bli utsatt for. Det bør være en lærings- og delingskultur hvor man lærer av feil og deler erfaringene man har opparbeidet seg. Noen eksempler på tiltak fra arbeidsplassens side, kan være debrifinger, veiledninger, kompetanseheving, redusert arbeidsmengde og tilrettelagte arbeidsoppgaver i forhold til kompetanse og innflytelse over egen arbeidshverdag. Vi anbefaler alle å sjekke opp hva arbeidsplassen gjør for å ivareta de ansatte.

Det er ikke alltid at det er de tilrettelagte tiltakene fra arbeidsplassen vi trenger, men heller et behov for å håndtere våre følelser og reaksjoner på ulike måter. Det å kunne snakke med andre som kan ha vært i samme situasjon eller har forståelse for situasjonen, er svært viktig for psyken. Vi får delt tankene og følelsene med noen andre, og blir lyttet til og forstått. Vi får den kollegiale støtten oss imellom. Dette er en god måte for å reflektere over situasjoner som har oppstått, og dermed få ulike synspunkter og tanker rundt hendelsene. Det kan være til hjelp for å prosessere opplevelser bedre på egen hånd.

Dyregrov (2010) fremmer kollegastøtte i sitt kapitel om å være hjelper og mener den viktigste støtten man får, er hos kollegaer. På vår arbeidsplass jobber vi i team med to og tre. I en slik ordning er det viktig å ha en god relasjon til sin makker, noe som gir økt trygghet i jobben. Det er også viktig for ungdommen som bor hos oss at personalet som jobber der er trygge omsorgspersoner for dem. Ungdommen merker fort om personalet ikke fungerer i jobb sammen.

Erfaring reduserer risiko

Vi trenger å være forberedt på situasjoner som kan oppstå og få bearbeidet inntrykkene og reaksjonene. I arbeidet med ungdommer kan fight, flight, freeze hemme oss i arbeidet når vi trenger å være tilstedeværende, rolige og fokuserte. Faktorer som kompetanse, erfaring og tilvenning påvirker i hvilken grad vi blir emosjonelt og fysisk aktivert (Isdal, 2017). Ut fra vår erfaring vil vi etter hvert tilvenne oss ulike situasjoner som oppstår. Vi er forberedt på det som møter oss og vi har erfart lignende tidligere. Ved å være oppmerksom på reaksjonene som kan komme vil de i mindre grad kunne ta styringen fra oss. Gradvis vil vi kunne utvikle oss til å reagere mindre og mindre på situasjoner som oppstår ved å reflektere over de tidligere krevende situasjonene vi har stått ovenfor.

Privatlivet spiller også inn på arbeidssituasjonen. Vi skal tåle andres smerter og lidelser, og vi skal opptre med ro, medfølelse, tilstedeværelse og faglighet. Har vi det ikke bra på hjemmebane så tåler vi mindre i arbeidet vårt også. Det er da viktig med en gjensidig dialog mellom oss som arbeidstaker og arbeidsgiver om vår livssituasjon. Vi må være villig til å informere arbeidsgiver om hvordan vi har det og arbeidsgiver må være villig til å tilrettelegge arbeidet når det kommer til vår livssituasjon. Faren ved å ikke ha en dialog er at man sliter seg ut og heller ender opp med en sykmelding enn å få tilrettelagt arbeidet sitt (Isdal, 2017).

Isdal (2017) sier at mangelen på kunnskap om belastningsreaksjoner og frykten for å fremstå som svak kan være en av grunnen til at man ikke sier ifra. Det kan være en dørstokkmil for enkelte å be om hjelp. Som ung og nyutdannet kan det være ekstra vanskelig å be om støtte og hjelp på jobben, fordi vi ikke helt vet hva vi kjenner på og hvordan kroppen reagerer på psykiske belastninger.

Skille mellom jobb og fritid

Våre erfaringer er at de unge oftere tar jobben med seg hjem, mens de som har jobbet i flere år er flinkere til å «glemme» den når de er hjemme. Det kan ha flere årsaker, men som ung er man kanskje mer nysgjerrig og kontaktsøkende på arbeidsplassen enn de som har flere års arbeidserfaring i ryggsekken. Dette er både positivt og negativt. Det er negativt i den forstand at du da tar jobben med deg hjem, du holder deg oppdatert på hva som skjer på jobb når du selv ikke er til stede. Det positive er at man har et stort engasjement, og at man virkelig vil gjøre en forskjell for ungdommen, koste hva det koste vil. I arbeidet med traumatiserte barn og ungdom blir vi sett på som personer med medfølelse og innlevelse, og er ofte drevet med et intenst personlig engasjement (Dyregrov, 2010).

Videre er innsikt i sin egen psykiske helse viktig, vi må kjenne på de ulike signalene kroppen gir i situasjoner og i etterkant av situasjoner. En av de viktigste egenskapene må være evnen til å ikke ta jobben med hjem. Hjemmet må være et fristed, et sted der man kan koble av og legge vekk de tunge tankene som kan oppstå. I vårt arbeid er vi på jobb i tre og fire døgn i strekk, så har vi sju døgn fri. I disse sju døgnene har vi tid og mulighet for å koble av. Vi har erfart at det er viktig å holde i gang rutiner når man har fri. Rutiner kan være alt fra hvilket klokkeslett man står opp, trening eller andre fritidsinteresser. En hverdag med innhold er et godt redskap for å ivareta seg selv. Blir man liggende på sofaen i flere dager er det større sannsynlighet for at jobben dukker opp i tankene. Hvordan den enkelte velger å bruke friperioden sin, og hvordan behovet til den enkelte er, er så klart helt individuelt – men vi tror likevel at det er nødvendig med innhold i hverdagen.

Ansvaret ligger på alle

I arbeidet som profesjonelle hjelpere kan vi møte direkte belastninger som vold, krenkelser, trusler og selvskading eller indirekte belastninger som går på ungdommens smerte, historier fra deres liv med traumer, vold, overgrep og omsorgssvikt (Isdal, 2017). Disse belastningene kan påvirke oss i ulik grad og kan hindre oss fra å gjøre den jobben vi er satt til. Hvis forholdene på arbeidsplassen ikke er tilrettelagt kan dette videre føre til utbrenthet som igjen kan øke risikoen for sekundærtraumatisering av belastningene vi kan bli utsatt for. Det er viktig at arbeidsgiver og vi selv forebygger og tilrettelegger i aller høyeste grad slik at arbeidshverdagen og hverdagen er håndterlig for oss som profesjonelle hjelpere. Vi må alle bidra.