Illustrasjon: Kristin M. Johansen

Illustrasjon: Kristin M. Johansen

Kristin Margrethe Johansen

Godt skjønn kan være krevende i møte med innvandrere

Svært mange av innvandrerne som bor i Norge lever transnasjonale liv med utstrakt kontakt med familie og venner i andre land. Det betyr utfordringer for sosialt arbeid.
25.04.2016
09:23
25.04.2016 09:23

I januar 2015 bodde det ca. 669 400 innvandrere i Norge, som kom fra over 200 land (SSB 2015). Noen av dem har behov for hjelp og ender opp som brukere av ulike velferdstjenester. Eksempelvis er innvandrerbarn overrepresentert i barnevernet (Kalve og Dyrhaug 2011). Det samme gjelder straffede personer i Norge, hvor innvandrere også er overrepresentert (Skardhamar og Thorsen 2011). I 2014 var 37 prosent av dem som mottok sosialhjelp innvandrere (SSB 2015).

Det er ulike årsaker til at folk flytter til Norge, men arbeidsmigranter, flyktninger og familiegjenforente er de største gruppene. Selv om de har ulik bakgrunn for bosettingen, har de likevel mange felles utfordringer knyttet til det å etablere seg og bo i et nytt land.

Integrering har vært en uttalt målsetting i norsk flyktning- og innvandringspolitikk (St.melding nr. 17, 1996-97, St.melding nr. 49, 2003-2004) i de senere år.

«Integrering handler konkret om kvalifisering, utdanning, arbeid, levekår og sosial mobilitet; innflytelse i demokratiske prosesser; deltakelse i sivilsamfunnet; og tilhørighet, respekt for forskjeller og lojalitet til felles verdier» (NOU 2011, 14 s.11). Integreringsbegrepet sier noe om hvordan innvandrere på kort og lang sikt tilpasser seg livet i Norge på ulike områder. Men myndighetene mener at «Integrering er en tosidig prosess hvor innvandrere og majoritet både påvirker hverandre, og utformingen av samfunnet».

Integrering er med andre ord et felles ansvar for alle som bor i Norge. At det er en toveisprosess legger også føringer for utforming av tjenester og tiltak, slik «at velferdsstatens tjenester er tilpasset behovene til en mangfoldig befolkning» (St.meld. 6, (2012-2013). Målsettingen er likeverdige offentlige tjenester som «innebærer at alle skal ha tilgang til tjenestene, at kvaliteten på tjenestene skal være god for alle, og at tjenesten skal søke å avhjelpe behovet den enkelte har» (ibid).

Det stiller krav til kompetanse hos ansatte og en tilrettelegging av tjenesten som innebærer både lik tilgang, like muligheter og resultatlikhet (Djuve m.fl. 2011).

Myndighetene ønsker at den enkelte innvandrer skal høre til i det norske samfunn og føle seg hjemme her. Samtidig åpnes det opp for at man kan høre til også andre steder. Det «anerkjennes at det finnes flere måter å være norsk på, og at mennesker kan ha sammensatte identiteter uten at det trenger å være problematisk» (NOU 2011:14, s.320).

Å ha en sammensatt identitet innebærer at du i noen sammenhenger kan føle større lojalitet til det samfunn du lever i, mens i andre sammenhenger er lojaliteten rettet mot det du reiste fra. Det kan oppleves som krysspress eller en lojalitetskonflikt når kravene fra familie/egen etnisk gruppe ikke harmonerer med krav fra det norske samfunn (Eriksen og Sørheim 1994). Overlappende identiteter (ibid.) og skiftende identiteter (Goulborne m.fl. 2010) er andre begreper som beskriver det samme.

Transnasjonale liv

Selv om oppholdsgrunnlag og dermed plikter og rettigheter varierer blant våre innvandrere, har de noen fellestrekk. Forskning har vist at innvandrere som bosetter seg i Norge, opprettholder kontakt med familie, slekt og venner over landegrenser (Baldassar 2007, White og Ryan 2008, Båtnes og Egden 2012, Dalby 2012). Det varierer hva denne kontakten består i, og omfanget av den er avhengig av kultur, tradisjon og graden av nærhet i forhold mellom menneskene. Kontakten opprettholdes selv om familien har bodd mange år i Norge. Ansvar og forpliktelser forsvinner ikke, selv om den fysiske avstanden kan være stor.

Å forstå individet i kontekst er et anerkjent perspektiv innenfor sosialt arbeid. Å kontekstualisere innebærer å sette noe eller noen inn i en sammenheng (Eriksen og Sørheim 1994). Hva denne sammenhengen konkret er og hvilke faktorer som får betydning, er avhengig av sosialarbeiderens perspektiv.

Det er et mål i sosialt arbeid at klienter deltar i sin egen sak. Brukermedvirkning kan forstås som at «de som berøres av en beslutning, eller er brukere av tjenester, får innflytelse på beslutningsprosesser og utforming av tjenestetilbudet.» (St.melding nr.34 1996-1997 s.9). I praksis kan brukermedvirkning være utfordrende. Det medfører at vi åpner opp for verdier og holdninger som kan være forskjellige fra det vi selv står for både som fagpersoner, privat og i organisasjonen der vi jobber.

Sosialt arbeid hviler på et humanistisk verdigrunnlag. Her er enkeltindividet i fokus, og prinsipper som respekt for enkeltindividet og likeverd er vektlagt. I forholdet mellom sosialarbeider og klient fremhever FOs yrkesetiske grunnlagsdokument at «den primære lojaliteten skal være overfor den mest utsatte parten» ( FO 2010, s.10), også i situasjoner hvor klientens behov og rettigheter kan komme i konflikt med økonomi og effektivitet.

Dokumentet vektlegger også samarbeid med klienten, både i problemforståelse og beslutninger.

I det følgende vil jeg med utgangspunkt i resonneringsprosessen for det faglige skjønnet (Hanssen m.fl.2010) belyse det transnasjonale livets betydning for møtet mellom sosialarbeider og klient. Hvordan kan sosialarbeider og klient komme til en felles forståelse når det transnasjonale livet er en del av konteksten?

Det faglige skjønnet – resonneringsprosessen

Å utøve et godt faglig skjønn «vil si å handle godt, riktig og hensiktsmessig overfor klienten» (Bergheim 2014 s.52). Setningen sier noe om å handle med basis i kunnskap. Men også etiske og moralske dimensjoner er inkludert. Hvem definerer hva som er godt, riktig og hensiktsmessig for hvem?

Hva som defineres som godt, riktig og hensiktsmessig avhenger i høy stor grad av hvem sosialarbeideren er og det kunnskaps- og verdigrunnlaget som det faglige skjønnet er basert på.

Hanssen m.fl. (2010) skisserer en systematisk resonneringsprosess i tre faser for den faglige skjønnsutøvelsen.

Den første, kartleggingsfasen, handler om innsamling av relevant informasjon og opplysninger for å forstå situasjonen, saken og personene.

Fase to, analyse- og tolkingsfasen, handler om hvordan disse kan forstås både ut fra sosialarbeiderens og klientens perspektiv.

I fase tre, avveiningsfasen, skal sosialarbeideren utøve skjønn og i neste omgang ta en beslutning/gjøre noe. Skjønningen bygger på arbeidet i de to første fasene, de fakta som er innhentet og analysen av denne informasjonen.

Som forfatterne påpeker er klientens stemme viktig gjennom alle tre fasene.

Jeg anvender denne resonneringsprosessen for å belyse hvordan en kontekstutvidelse som omfatter det transnasjonale livet kan få betydning i utøvelsen av det faglige skjønnet.

Kartleggingsfasen

Å begynne å snakke om livet og hverdagen før de kom til Norge betyr slik jeg oppfatter det, en anerkjennelse av noe som kan ha betydning for klienten, men som ikke uten videre er tilgjengelig for oss som sosialarbeidere. Det kan ha betydning i det videre samarbeidet.

Det er sosialarbeideren som definerer konteksten og hva som vektlegges. Årsak til migrasjonen kan være viktig. Har familien eller personen kommet til Norge på grunn av arbeid, krig i hjemlandet eller annet?

Oppholdsgrunnlaget har betydning for rettigheter og plikter (Utlendingsloven 2008). Om du er flyktning eller arbeidsinnvandrer kan også gi informasjon om graden av frivillighet og tvang knyttet til migrasjonen.

Innsikten i denne delen av klientens liv kan også ha stor betydning for å forstå den aktuelle situasjon klienten er i. Foner (2005 i Moen 2009, s.23) beskriver transnasjonal tilpasning som «måter vanlige mennesker lever hverdagsliv på tvers av geografiske grenser, og hvordan folks aktiviteter påvirker livet i det landet de reiser fra og landet de reiser til».

Det faglige skjønnet baserer seg da på fakta som går ut over Norges grenser og gir grunnlag for en utvidet forståelse av personen og den sammenheng han eller hun inngår i. Hvem har han eller hun kontakt med, og hva omhandler denne kontakten? Er det viktig for ham eller henne?

Tolking- og analysefasen

Opplysningene som er innhentet i kartleggingsfasen kan bidra til et mer sammensatt bilde av personen og situasjonen, og kaste nytt lys over problemet og utfordringene slik klienten presenterer det.

Gjennom dialog kan sosialarbeideren og klienten etablere en felles forståelse knyttet til situasjonen. Eksempelvis kan klientens økonomiske situasjon synes akseptabel sett fra sosialarbeiderens ståsted, mens klienten selv har en annen oppfatning. Mange av innvandrerne i Norge gir økonomisk hjelp til familie og slekt utenfor Norges grenser. Samtidig stilles det spørsmål i den politiske debatt ved at utlendinger overfører penger fra norske velferdsordninger til utlandet, for eksempel barnetrygden.

Dermed kan det at klienten sender penger til familien sin bli et ikke-tema og underkommuniseres i møte mellom sosialarbeider og klient. Klienten tør ikke å fortelle det i frykt for at det kan påvirke saken hans/hennes i negativ retning. Sosialarbeideren etterspør og utdyper heller ikke dette, idet det enten ikke anses som relevant informasjon eller han/hun tror det kan «skade» saken i klientens disfavør.

Men selv om dette kan være et kontroversielt tema, er det viktig å sette ord på det, idet man kan få en mer reell beskrivelse av situasjonen og få fram hvorfor klienten har økonomiske problemer. Denne kunnskapen kan være en forutsetning for å komme fram til en felles forståelse.

Det neste spørsmålet blir da: Hvordan påvirker dette livet og hverdagen i Norge? Når sosialarbeideren viser interesse for og etterspør opplysninger knyttet til det transnasjonale livet, kan det også oppleves som en anerkjennelse av den enkeltes identitet og tilhørighet til noe som ligger utenfor Norges grenser, men som også får en betydning i møte med sosialarbeideren. Den kollektive kulturarven kan bli sett og får betydning.

Beslutningsfasen

Det er i denne fasen vi skal komme fram til beslutningen som innebærer «å handle godt, riktig og hensiktsmessig overfor klienten» (Bergheim 2014 s. 52). For sosialarbeideren innebærer det å vurdere ulike faktorer opp mot hverandre. Hvem er beslutningen god og riktig for og hvem er den hensiktsmessig for? Har all relevant informasjon som både sosialarbeider og klient mener er betydningsfull for situasjonen, kommet fram? Kan livet før Norge og et eventuelt transnasjonalt liv spille noen rolle i denne saken og eventuelt hvordan?

Tolking og analyse i fase to har betydning for hvordan ulike hensyn avveies i forhold til hverandre. Det er i denne fasen at de kanskje største utfordringene for sosialarbeideren blir tydelige.

Etter skjønnsutøvelsen skal det tas beslutninger om hva som skal gjøres. Sosialarbeideren skal med basis i sosialt arbeid ta beslutninger hvor det transnasjonale livet defineres som en del av konteksten og er med i beslutningsgrunnlaget.

Utfordringen for sosialarbeideren blir å gi en god sosialfaglig begrunnelse for hvorfor klienten får avslag eller innvilges økonomisk støtte på bakgrunn av den felles forståelsen av situasjonen som klienten er i, hvor det transnasjonale livet er tydeliggjort.

Sosialarbeideren kan oppfatte sin situasjon som å være mellom barken og veden når hun skal vurdere hvordan det transnasjonale livet skal slå ut på vektskåla. Et dilemma som medfører ubehag. (Ylvisaker, Ohnstad og Rugkåsa 2014). Rammene utfordrer oss gjerne og kan vanskeliggjøre handlinger i tråd med kunnskap og verdier innenfor sosialt arbeid.

Slik det faglige skjønnet og resonneringsprosessen er framstilt over, er i overenstemmelse med både en profesjonell faglig tilnærming og i tråd med verdigrunnlaget som sosialt arbeid hviler på.

Innsikt i og kunnskap om folks hverdagsliv, det transnasjonale livet, bør være eller må være en forutsetning for å utøve et godt faglig skjønn i en gitt situasjon. Derfor bør det defineres som en del av konteksten.

Så kan man spørre hvilke utfordringer en slik forståelse kan medføre.

Lojalitetskonflikt er en av dem. Det kan oppstår krysspress mellom forventinger fra egne kolleger og hva du selv definerer som en god og riktig handling.

Neste utfordring kan være å finne fram til et godt tiltak. Målsettingen for all offentlig virksomhet er at tjenestene skal være tilpasset mangfoldet i befolkningen. Dette understøttes også i FOs grunnlagsdokument:

(Det er) «… også viktig å være kritisk til likebehandling og standardiserte tiltak i møte med ulike situasjoner og behov» (FO 2010 s.6) Der eksisterende tiltak ikke fungerer, må det tenkes nytt!

Så hvordan kan vi møte disse utfordringene? For det første må sosialarbeideren ha kunnskap om innvandrernes hverdagsliv og hvordan transnasjonalt liv kan påvirke dette. I neste omgang er det viktig å handle i tråd med denne kunnskapen.

«Yrkesutøvere som blir klar over feil, mangler eller kritikkverdige forhold ved virksomheten, har ifølge arbeidsmiljøloven rett til å varsle. Samtidig foreligger det et yrkesetisk ansvar for å varsle» (FO s.13).

Hva gjør sosialarbeideren for å få til endring av praksis når hun får ny erkjennelse? Yrkestittelen forplikter. Når konsekvensene av ordinær praksis ikke holder mål, må sosialarbeideren si ifra. Et «grenseoverskridende» sosialt arbeid krever at vi blir både modigere og mer kreative.

Om forfatteren

Lise Dalby er sosionom og lektor ved NTNU, Institutt for anvendt sosialvitenskap, program for sosionomutdanning. Hun har arbeidet i en årrekke med bosetting og integrering av flyktninger i Trondheim.

REFERANSER

Baldassar, Loretta (2007). Transnational Families and Aged Care: The Mobility of Care and the Migrancy of Ageing, Journal of Ethnic and Migration Studies, 33, 2.

Båtnes, Per Inge og Sissel Egden (2012). Flerkulturell forståelse i praksis. Oslo: Gyldendal Akademiske.

Dalby, Lise (2012). Transnasjonale liv – familien før og nå. I: Sosionomutdanningen i Trondheim 50 år. Peder Martin Lysestøl (red.). Skipnes kommunikasjon.

Djuve, Anne Britt, Miriam Latif Sandbæk og Henriette Lunde (2011). Likeverdige tjenester. Storbyenes tjenestetilbud til en etnisk mangfoldig befolkning. Fafo-rapport 35 (http://www.fafo.no/pub/rapp/20226/20226.pdf).

Eriksen, Thomas Hylland og Sørheim, Torunn Arntsen (1994). Kulturforskjeller i praksis. Oslo: Ad Notam Gyldendal AS.

Goulborne, Harry, Tracey Reynolds, John Solomos and Elisabetta Zontini (2010). Transnational families. Ethnicities, identities and social capital. Oxon: Routledge.

FO (2010). Yrkesetiske grunnlagsdokument for barnevernspedagoger, sosionomer, vernepleiere og velferdsarbeidere.

Hanssen Helene, Kristin Humerfelt, Alice Kjellevold, Anne Norheim og Rita Sommerseth (2010). Faglig skjønn i utøvelsen av profesjonelt helse- og sosialfaglig arbeid. I: Hanssen, H. (red.) Faglig skjønn og brukermedvirkning. Oslo: Fagbokforlaget.

Kalve, Trygve og Tone Dyrhaug (2009). Barn og unge med innvandrerbakgrunn i barnevernet. Rapport 39, Statistisk sentralbyrå (SSB).

Moen, Bjørg (2009). Tilhørighetens balanse. Norsk-pakistanske kvinners hverdagsliv i transnasjonale familier. NOVA Rapport 13.

NOU 2011- 14: Bedre integrering. Mål, strategier, tiltak

Skarhamar, Torbjørn og Lotte Rustad Thorsen (2011). Straffede innvandrere. Stor variasjon i innvandreres kriminalitet. Samfunnsspeilet, nr. 4.

Statistisk sentralbyrå (2015). Økonomisk sosialhjelp, ssb.no/soshjelp hentet 16.09.2015.

Statistisk sentralbyrå (2015) Innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre, ssb.no/befolkning/statistikker/innvbef, hentet 16.09.2015.

St.melding nr. 17, 1996-97 Om innvandring og det flerkulturelle Norge. Kommunal- og arbeidsdepartementet.

St.melding 34, 1996-97 Resultater og erfaringer fra regjeringens handlingsplaner for funksjonshemmede og veien videre. Arbeids – og sosialdepartementet

St.melding nr. 49, 2003-2004 Mangfold gjennom inkludering og deltakelse. Kommunal – og regionaldepartementet.

St.melding 6, 2012-13 En helhetlig integreringspolitikk. Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet.

Ylvisaker, Signe, Anbjørg Ohnstad, Marianne Rugkåsa (2014). Ubehaget i sosialt arbeid. Oslo. Gyldendal Norsk Forlag AS.

White, Anne and Louis Ryan (2008). Polish Temporary Migration: The Formation and Significance of Social Networks. Europe-Asia Studies 60(9) pp. 1467-1502.

25.04.2016
09:23
25.04.2016 09:23

Om forfatteren

Lise Dalby er sosionom og lektor ved NTNU, Institutt for anvendt sosialvitenskap, program for sosionomutdanning. Hun har arbeidet i en årrekke med bosetting og integrering av flyktninger i Trondheim.