Colourbox

Får jeg by opp til dans?

Transaksjonsmodellen i praksis

Barn endres i samspill med sine omgivelser, men barnet påvirker også sine omgivelser med sitt personlige særpreg.
07.01.2022
12:46
07.01.2022 12:46

Kjenner du til overføring og motoverføring? Spørsmålet ble stilt av en tidligere veileder. «Ja», var svaret mitt. «Klart jeg gjør!». Jeg har ikke klart å slippe spørsmålet, hva det betyr for meg og hvordan det virker på de jeg møter i min praksis. I spesialiseringsutdanningen ved RBUP ble jeg presentert for transaksjonsmodellen, og denne teksten handler om hva mitt møte med modellen satte i gang av refleksjoner og hvordan jeg utvidet forståelsen av «overføring og motoverføring».

Utgangspunktet er Sameroff (2009) sin definisjon av transaksjonsmodellen som «utviklingen av en prosess hvor barnet endres i samspill med sine omgivelser over tid, samtidig som barnet med sine individuelle karakteristika også påvirker og endrer sine omgivelser». Jeg har ofte tenkt på samspillet og dialogen med pasientene som en dans. Dansen blir, som en metafor, en mulighet til å forstå og beskrive prosessene, og som kan gi oss en mer erfaringsnær beskrivelse av hva som skjer i terapirommet (Lakoff og Johnsen, 2008). Mitt spørsmål til deg som leser er derfor; Vil du bli med inn på mitt kontor? – får jeg by opp til dans?

Eksemplet jeg har valgt, er en samtale med et barn som jeg kaller «Åse», det er ikke hennes virkelige navn. Jeg ble kjent med henne i et behandlingsløp på BUP (Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk). Åse har lært meg mye mer enn jeg noen gang kunne forutse. Mest av alt har hun lært meg tålmodighet, og den har blitt utfordret flere ganger, både i forhold til mine forventninger, men også når det gjelder mine egne triggere som har poppet opp som «troll i eske».

Samtalen er en del av forløpet hvor det det gis individuelle samtaler, foreldreveiledning og fellessamtaler. Erfaringsvis er det krevende for Åse å gjennomføre samtaler. Hun strever blant annet med å regulere affekt og atferd. Hun blir raskt aktivert og den vanligste reaksjonen er å bli hyperkativert og vanskelig å komme i kontakt med.

Denne samtalen foregår tidlig i forløpet. Temaet for timen er følelser.

En kasusbeskrivelse

Åse er seks år gammel. Hun har oppveksttraumer. Hun er ofte aktivert og traumene sitter i kroppen, noe som gjør det vanskelig for Åse å verbalisere traumene, traumepåminnere og følelser. Arbeidet er godt etablert gjennom å skape trygge rammer, være forutsigbar, repetere, følge hennes tempo, bekrefte og gi henne positiv konkret ros. Denne dagens tema er følelser, hvordan ser de ut, hvor kan de sitte i kroppen og hva er hensikten til følelsene. Vi lager en konkurranse med å nevne hvor mange følelser vi kan. Etterpå skal vi mime følelsene.

Åse er regulert, hun tåler ros og er klar for timen. Hun uttrykker at hun gleder seg. Vi har kort fra «Hei spillet» med ansiktsuttrykk tilpasset følelsene. Vi skal mime den følelsen vi trekker fra kortstokken. Jeg trekker først og viser. Da Åse trekker kort, snur hun seg vekk og med ryggen mot meg mimer hun følelsen. Hun er tydelig spent på om jeg klarer å gjette følelsen hun mimer. Jeg ser bare ryggen og bakhode til Åse når hun mimer. Vi øver og øver. Etter hvert snur hun seg mer og mer mot meg slik at jeg ser ansiktet hennes. Hun bruker etter hvert både ansiktet og kroppen. I starten gjetter hun mine uttrykk feil gjentatte ganger, men det blir oftere og oftere rett. Jeg gjetter også hennes uttrykk feil, det er vanskelig å skille mellom følelsesuttrykkene.

Vi bekrefter hverandre, og Åse jobber med å se seg selv utenfra. Jeg opplever også at hun jobber med å se andre innenfra gjennom å forsøke å forstå mine føleleseuttrykk. Ved å lese andres følelser i ansikts- og kroppsuttrykk, vil det bli lettere for å henne tolke andre barn og voksne som hun samhandler med. Dette vil styrke muligheten for mestring i samhandling med andre, samtidig som hun lærer å forstå egne reaksjoner. Jeg jobber intenst med mine mentaliseringsferdigheter og evner til inntoning. Dette er utfordrende og strevsomt.

Opplevelsen av å være oppmerksom og inntonet, samtidig som jeg slipper kontrollen slik at hun opplever et terapirom som kan romme henne er en krevende balanse. Det å konstant være klar over mine egne påminnere, som stadig dukker opp og forstyrrer min evne til å romme henne, er noe av det som gjør dette vanskelig. Gjennom å holde «blikket» innover, mot mine egne triggere, og samtidig ut mot Åse, så etableres en følelse av trygghet som gir oss begge rom for å gjøre «feil».

Fostermor

Vi skal hente inn fostermor mot slutten av timen. Før fostermor blir invitert inn, prater Åse og jeg om hva hun skal få vite. Hun er usikker på hvor mye hun kan stole på fostermor. Derfor sier Åse at fostermor ikke skal få vite så mye om hva vi har gjort. Åse vil i hvert fall ikke si noe selv, det skal jeg gjøre. Fostermor hentes inn. Åse blir ivrig. Hun begynner å fortelle om konkurransen. Jeg spør om vi skal gjøre øvelsen sammen. Hun forteller reglene og er kjempestolt over hva de får til. Fostermor klarer å gi ros og gode tilbakemeldinger. Fostermor bekrefter henne. Dette resulterer i at Åse tar fram kortene og vil mime. Hun inviterer fostermor inn i relasjonen og til samspillet. De blir ivrige, glemmer meg. De ler og bruker kropp og ansikt. I starten er det mye utfordringer og de gjetter feil på hverandres følelser. De gir ikke opp. Det går bedre og bedre. De ler. De begynte fellestimen i hver sin stol og avslutter timen med at Åse sitter på fostermors fang.

Refleksjon over eget bidrag i relasjonen

Åse var i perioder plaget med høy aktivering. Dette førte til flere mikroseparasjoner, det vil si at hennes måte å tolke andres atferd resulterer i at hun trekker seg fra samspillet. Hun ser vekk og det blir brudd i kommunikasjonen (Brandtzæg et. al., 2019). Det gjaldt overfor meg, men jeg må anta at dette også gjaldt overfor fosterforeldrene. Åse krevde at jeg klarte å bruke den kunnskapen som ble gjort tilgjengelig for meg i timen. Jeg kunne ikke være for rigid og følge mine mål for timen, eller la mine valg av temaer blir styrende. Jeg måtte være inntonet og fokusert da jeg møtte henne, være åpen for det hun ga meg. I møte med egne triggere eller når mine intensjoner blir dominerende vil det skapes avstand mellom Åse og meg. Samtidig må jeg være oppmerksom og fortolkende i møte med hennes uttrykk og behov for regulering. Jeg må være åpen og ta imot det som hun viser meg, samtidig som jeg må være åpen og ta imot det som trigges i meg. Alt avhengig av traumepåminnere som hadde vært før timen eller som kom underveis.

Kjente rutiner er viktig slik at rammene kan skape størst mulig trygghet. Jeg brukte også mye tid på å gi ros og validere det hun sa eller gjorde. Jeg blåste opp alt som var positivt og gjorde det større. Valideringen betydde etter hvert mye for Åse. I starten ble hun sint og irettesatte meg dersom jeg bekreftet henne. Etter hvert, gjennom behandlingen, så jeg at bekreftelsene ga henne styrke og opplevelse av å bli likt og forstått. Å møte Åse med denne sensitiviteten ga motivasjon og håp om at noen klarte å regulere, og på den måten redusere bruddene hun hadde i relasjon og samspill med andre. Dette ga henne mening i møte med omverden der hun uttrykte mer robusthet og evne til å videreføre reguleringen sin, og dermed også redusere negativ affekt. Vi blandet rytmen i timene med lek, fysisk aktivitet, rollespill, humor og kjente rutiner. Det virket som dette gjorde henne motivert for arbeidet i timene.

Opplevelse av mestring

Gjennom aktiv inntoning og bruk av humor turte hun etter hvert å vise meg følelsesuttrykk, og vi lo høyt begge to. Det å være sammen og dele glede gir samhørighet og opplevelser av mestring som påvirker selvregulering. I forhold til Åse, var det viktig å bruke kroppsspråket så vel som det verbale språket. Det var ikke lett for henne å sette ord på minnene som kom til uttrykk gjennom fysiske reaksjoner. Hun krevde at jeg var inntonet mentalt og verbalt, men også kroppslig. Vi fikk plassert følelser gjennom ord, men også gjennom hvordan kroppen kan gjenkjenne dem og uttrykke dem. Vår arbeidsallianse ble sterkere denne dagen.

Denne timen ga også rom for mer. Gjennom lek og latter turte Åse å invitere fostermor inn i timen. Dette var første gang hun tillot fostermor å komme inn sammen med henne i timen. De satt i hver sin stol med bordet mellom seg. Fostermor var spent og strevde litt med å tone seg inn. Det har tidligere vist seg vanskelig for fostermor å møte Åse sine behov når hun er på et vanskelig følelsesmessig sted. Hva slags signaler sendte Åse når hun trengte trygge hender å komme til? Åse sin atferd og reaksjoner trigget ubehag fra egne livserfaringer hos fostermor. Dette ubehaget påvirket hvordan fostermor klarte å møte Åse sine behov. Åse klarte ikke å gjenkjenne traumepåminnere eller sette ord på dem, noe som skapte mikroseparasjoner og en negativ rytme i transaksjonen mellom henne og fostermor. I denne timen har Åse etablert mestring, trygghet til behandler og tillit til at jeg ønsker henne vel.

Vi har på forhånd snakket om hvordan vi skal invitere fostermor inn i timen. Vi var tydelige på å formidle glede til fostermor. Vi var inntonet mot hverandre. Fostermor tonet seg også inn. Da Åse opplevde dette, ble hun glad og henvendte seg til fostermor. Åse fortalte selv hva hun har gjort og inviterer henne inn. De gledet seg over hverandre i øvelsene og det oppsto en gjensidig dynamikk i samspillet dem imellom. Åse klarer å regulere seg og fostermor klarer å speile gleden til barnet. Dette øker hennes mestringsfølelse og tilknytning til fostermor. Jeg validerer og tilrettelegger rommet for det som skjer foran meg slik at de får styrket sine opplevelser av mestring og samhørighet. De avslutter timen med at Åse setter seg på fostermors fang. Dette har ikke skjedd før.

Følelse av utilstrekkelighet i terapirommet

Timene med Åse har vært utfordrende på flere måter. Min tålmodighet blir utfordret. Opplevelsen av mangel på framskritt har satt meg selv på prøve og jeg har gjentatte ganger tvilt på min egen kompetanse og yrkesutøvelse. Jeg har tvilt på mine evner til kontakt med barn og til å hjelpe henne med å regulere følelser. Det har vært flere situasjoner der jeg har tatt til meg Åse sine overføringer/motoverføring av følelser og opplevelse av kaos. Gradvis ble jeg oppmerksom på at vi hadde en god arbeidsallianse. Jeg turte å tro på og ha tillit til at Åse faktisk stolte på meg. Jeg begynte å stole på at positive tilbakemeldinger og inntoning ga Åse opplevelsen av å bli forstått i situasjoner der hun ble aktivert og uregulert. Dette forsterket de gode følelsene og Åse roet seg oftere og gjenvant balansen.

En annen utfordring var å jobbe med fostermor sin mentaliseringsevne. Jeg ble etter hvert klar over at hvor vanskelig det kunne være for fostermor å sette seg inn i Åse sine følelser og at de ble preget av fostermor sine overføringer. Åse trigget fostermors egne livserfaringer på en slik måte at det ble vanskelig for henne å tenke at hun ga god nok omsorg. Påminneren av egne erfaringer gjør at fostermor opplever lite egenmestring og lettere legger merke til det hun opplever negativt med Åse. Det var tungt å jobbe med dette, synes jeg. Fostermor var ved flere anledninger ambivalent. Vi har forsøkt å jobbe med at ambivalens er en naturlig reaksjon på Åse sin avvisning og søken om nærhet. Å jobbe med tilknytning føltes vanskelig fordi Åse sine traumer var kroppslige. Det var vanskelig å motivere fostermor og å få henne til å orke å holde ut, stå i avvisning og møte uregulerte affekter. Som en konsekvens av dette valgte jeg å holde fokus på mestring og framsnakking av tilknytning mellom fosterforeldrene og Åse.

Jeg opplevde at disse utfordringene påvirket og utfordret arbeidsalliansen og mikroreguleringen. Pasientens traumer påvirker henne selv og relasjonen til fosterforeldrene. De har også følger for mikrosystemet med relasjonene i familie, med søsken, men også mesosystemet med skole og familie også videre til exosystemet med samfunnet gjennom barnevernstjenesten, fosterforeldres arbeidsplasser og det videre nettverket.

Slik bruker jeg transaksjonsmodellen?

For meg skaper Sameroff sin definisjon av transaksjonsmodellen et verktøy for å forstå hvordan relasjon påvirkes av hvordan jeg er sammen med andre og motsatt. Gjennom å bruke dansen som en utvidet forståelsesramme kan jeg gripe andre sider av de bevegelsene som skjer i terapirommet. Gjennom å rette oppmerksomheten mot rytmen, hvem som leder, bevegelser og innlevelse og kroppsspråk tolker vi hverandres uttrykk, meninger og opplevelse av det som skjer i rommet. Dette handler om den interaksjonen og dynamikk som gir mulighet for å skape en felles helhet.

For å ta vare på helheten og dynamikken som er satt i sving, må jeg som terapeut være trygg på at det finnes et rom for improvisasjon. Dette er avgjørende for å møte og å svare på Åses bevegelser. Jeg kan bruke den til å forstå hvordan jeg kan påvirke endring hos Åse og hennes omsorgsgiver, men også for å forstå hva Åse gjør med meg i møte med henne. Ved å være åpen, oppmerksom og sensitiv overfor den andres bevegelser, gis det en dypere forståelse av kvaliteter ved eget terapeutisk arbeid. I dette ligger også en nødvendig oppmerksomhet mot hvem jeg er i møte med Åse. På denne måten styrkes også arbeidsalliansen ved at den vektlegger alliansens dynamiske og dyadiske karakter. Jeg vil aldri klare å ikke la meg bli påvirket av mine pasienter.

Det gir meg en mulighet til å forstå hvordan et barns handling eller vansker kan få ringvirkninger inn i de nærmiljøene de befinner seg i. Det gjør det meningsfullt at det å hjelpe foreldre er en viktig innfallsvinkel for å hjelpe barna. I dette eksempelet skapte pasientens manglende regulering av affekt, irritasjon hos omsorgsgiver, som igjen gjorde det vanskelig for barnet å få støtte og oppleve at noen tålte det.

Åses erfaringer fra tidligere var foreldre med liten emosjonell tilgjengelighet, som igjen skapte dysfunksjonell regulering hos barnet. Atferden som var uttrykk for tidligere erfaringer påvirket igjen relasjonen og reaksjonen til nåværende omsorgsgiver. Jeg kan bruke transaksjonsmodellen til å skape en mulighet for å møte Åse empatisk og emosjonelt inntonet for å fremme tilknytning, og der hun føler seg forstått og møtt med sine behov. Dette vil også ha betydning for Åse når hun skal møte nye dansepartnere og fortsette dansen videre på skolen og i livet.

Marit-Synøve Høntorp Arvesen

Privat

Klinisk barnevernspedagog med videreutdanning i yrkesfaglig veiledning og tverrfaglig psykososialt arbeid med barn og unge. Hun er under spesialisering ved RBUP. Hun har arbeidserfaring fra rusbehandling, ungdomspsykiatrien og barnevernstjenesten og jobber i dag ved BUPP Sarpsborg.

Referanser

Brandtzæg, I., Torsteinson, S., & Smith, L. (2019). Barn og relasjonsbrudd: Mikroseparasjoner. Tilknytningsbasert forståelse, utredning og behandlingstiltak (bind 2). Bergen: Fagbokforlaget.

Lakoff, G., & Johnson, M. (2008). Metaphors we live by. University of Chicago press.

Sameroff, A. (2009). The transactional model. American Psychological Association.

Tveiten, S. (1998). Veiledning – mer enn ord (Vol. 2). Bergen: Fagbokforlaget.

07.01.2022
12:46
07.01.2022 12:46

Marit-Synøve Høntorp Arvesen

Privat

Klinisk barnevernspedagog med videreutdanning i yrkesfaglig veiledning og tverrfaglig psykososialt arbeid med barn og unge. Hun er under spesialisering ved RBUP. Hun har arbeidserfaring fra rusbehandling, ungdomspsykiatrien og barnevernstjenesten og jobber i dag ved BUPP Sarpsborg.