Et nytt verdensbilde, en ny frihet

Det har høye kostnader å bryte med en familie som på voldelig vis vil tvinge sin datter til ekteskap. God hjelp forutsetter at hjelperne forstår hvilke traumer som rammer unge mennesker i slike situasjoner.
29.01.2015
11:25
27.08.2015 20:01

heidi.farstad.kvalheim@bufetat.no

ole.kristian.skadberg@bufetat.no

Vold i nære relasjoner er skadelig uansett kulturell kontekst. For enkelte unge mennesker er volden knyttet til begreper om ære og ønske om å tvinge henne inn i ekteskap.

Vi har over en periode på åtte år snakket med 30 jenter mellom 16 og 28 år som flyttet hjemmefra etter æresrelatert vold og trussel om tvangsgifte. De aller fleste har flyttet til hemmelig adresse og fått ny identitet. De har fått hjelp hos oss på familierådgivningen knyttet til Handlingsplan mot tvangsekteskap.

Vårt vestlige kulturelle ståsted tilsier at barn trenger tett voksenkontakt og mye emosjonell støtte fra sine foreldre. Barnets handlingsrom utvides i takt med dets vekst og utvikling. Idéen er at barnet som voksen skal klare seg best mulig på egen hånd.

De unge vi har møtt etter brudd med familien forteller jevnt over om en barndom preget av emosjonell imøtekommelse. De er blitt sett og møtt med sin egen personlighet. Foreldrene har et klart ønske om at de skal klare seg godt i livet. Å klare seg godt betyr først og fremst å bli godt gift og få en høvelig utdannelse. Jentene forteller om økende innskrenkning av deres handlingsrom med alderen. Den unge kvinnen settes under økt kontroll som en følge av at hun er i ferd med å bli kjønnsmoden. Hun får en opplevelse av emosjonell isolasjon.

Motivasjonen for å øke kontrollen og innskrenke bevegelsesrommet er blant annet at den unge kvinnen er bærer av familiens ære, og det er mannens plikt å sørge for at hun holder seg innenfor et rent livsmønster. Med menn menes i denne sammenhengen fedre, brødre, onkler eller andre slektninger. Geografisk avstand har liten praktisk betydning. Storfamilien blir på denne måten opprettholdt som det sentrale sosialiseringsstedet.

Dette begrenser den unges muligheter til å tilegne seg de kulturelle kodene som trengs for å mestre sosiale fellesskap med jevnaldrende av begge kjønn i Norge. I og med at storfamilien for en stor del fungerer som det sentrale stedet for sosialisering, er den unge sårbar dersom det oppstår familiekonflikter på grunn av hennes handlinger.

Økende isolasjon

Jentene forteller at foreldre eller eldre brødre fulgte dem til og fra skolen eller fritidsaktiviteter. De ble bedt om å overholde innetider som begrenset samvær på fritiden med jevnaldrende. Hun blir ikke oppmuntret til gode skoleprestasjoner. Hun får ikke være med venner, blir fratatt mobiltelefon og får ikke tilgang til internett. Hun får heller ikke tilgang til egne penger.

Dersom jenta bryter de sosiale kodene, blir regimet enda strengere. Konsekvensen er ofte en økende avstand til jevnaldrende og isolasjon fra lokalmiljøet. Det kan i praksis innebære at hun må oppholde seg på rommet sitt når hun er inne.

Det som imidlertid ser ut til å prege den unge mest er den emosjonelle isolasjonen innad i familien. Hun er fysisk til stede i hjemmet, men emosjonelt blir hun derimot oversett. Vi har sett at den unge i denne prosessen presses inn i rollen som hushjelp og barnepasser. Hun er ikke lenger det selvsagte medlem av familien som hun alltid har vært.

Krise

De unge vi har møtt har brutt med alle sine nære relasjoner for å komme i sikkerhet, og de fleste er redde for å bli gjenfunnet. De er unge kvinner som er alene og befinner seg i en helt ny og fremmed kontekst. De savner sine foreldre, søsken, venner, sin skole og sitt nærmiljø. De har grått fortvilet fordi de ikke ser veien videre i livet.

Det ser også ut til at krisen forsterkes og fornyes i og med at den unge rykkes opp med rot og plasseres på et helt fremmed sted. Å flyttes til hemmelig adresse og få nytt navn medfører at den unge må lage en ny historie om seg selv.

Mange har et opphold på krisesenter bak seg. Der har de fortalt om vold, trusler og svært undertrykkende kontroll. Etter nærmere avklaringer og undersøkelser blir det fastslått om den unges liv og helse er alvorlig truet. I så fall blir hun flyttet til et hemmelig og for henne ukjent sted.

Tiden fra den unge forteller sin historie til hun er flyttet i sikkerhet kan være svært kort. Det skjer med andre ord svært store omveltninger i den unges liv «over natten».

De vi har møtt bor alene i en prosjektbolig. Her kan de bli boende inntil seks måneder, før de i prinsippet må flytte inn i egen bolig. I løpet av disse seks månedene tilbys den unge omfattende hjelp og støtte fra hjelpeapparatet. Det er utviklet et tett samarbeid mellom kommune, helsetjenesten, politiet, Nav og familieverntjenesten. Til gjengjeld forventes det at den unge skal begynne å tilpasse seg sin nye fristilte livssituasjon.

Sorg og savn

Den unge tenker mye på familien sin, og mange tenker at de har påført familien ubotelig skade. Tankegangen er at den unge jenta har ansvar for å holde familiens rykte plettfritt ved å vise at hun er en ren, dydig og lydig datter.

Etter bruddet med familien er hun ikke lenger under familiens beskyttelse og kontroll. Hun kan gjøre det hun selv vil, og hun lever alene. Hun vet at dette setter hennes foreldre under press. Kanskje har hun hørt historier fra andre, som for eksempel at mor ligger på sykehus på grunn av henne. Eller at; «din søster som er gravid er blitt syk på grunn av deg». Den unge lever ofte med en indre fortelling om at hun smitter familien sin på grunn av sitt ulydige og urene liv. Bare det at hun bor alene er et tegn på urenhet og kan ødelegge familiens rykte.

Den unge tenker ofte på å gå tilbake til familien sin, selv om familien truer deres liv og helse. Til tross for det hun har gjennomgått, var det i familien den unge hentet trygghet og trøst. Familiens medlemmer ga henne råd og veiledning i hvordan hun skulle håndtere utfordrende situasjoner i livet sitt. Familien beskyttet henne og staket ut kursen for hennes utdanning. Hun levde innenfor forutsigbare rammer.

Hun er ikke vant med at noen utenfor familien engasjerer seg i hennes beste. Hjemmefra er hun kanskje vant til å se på storsamfunnet som en potensiell trussel mot hennes etniske identitet, og har diffuse begreper om hvilket samfunn hun lever i. Men i sin nye livssituasjon er den unge henvist til å stole på at samfunnet vil henne vel og er der for å beskytte.

Hun trenger å venne seg til at hennes trygghet i den første fasen er knyttet til for henne ukjente mennesker som skal støtte og hjelpe henne. I første rekke er det de som arbeider i tilknytning til boligen, politiet, Nav-ansatte, vi terapeuter ved familiekontoret og ansatte i helsevesenet.

Vi må formidle håp om at jenta kan etablere egne nære vennskapsrelasjoner. Nye vennskap er en forutsetning for å skape ny tilhørighet og trygghet.

Vi oppfordrer henne dessuten til å få seg en utdanning som setter henne i stand til å tjene sine egne penger og være til nytte for samfunnet. Samtidig ønsker vi å legge til rette for at hun kan bevare sine egen unike historie som grunnlag for selvfølelse, sikkerhet og tilhørighet i den nye konteksten hun nå lever i.

For å arbeide sammen med den unge i sorgen og savnet legger vi vekt på at hennes identitet er nært knyttet til ideer om kollektivistiske roller og forventninger. Den unge lever i krysspresset mellom på den ene side velkjente forventninger fra hennes opprinnelseskultur knyttet til renhet, ære og rykte og på den annen side uuttalte forventinger fra hjelpeapparatet om å ta vare på de mulighetene til individuell vekst og utvikling som blir gitt henne i og med flyttingen i sikkerhet. Den unge trenger å få en forståelse for hvilken status individet har i hennes «nye» hverdag.

Betydningen av frihet

Den unge har vokst opp under den implisitte forutsetning at hun ikke kan trekke seg fra sine nære relasjoner og det kollektivet hun tilhører. Dette blir sett på som rammene for et fritt menneske. I vår vestlige tradisjon finner vi langt på vei det motsatte. Ut fra et vestlig postmoderne perspektiv impliserer frihet at vi kan trekke oss tilbake fra våre relasjoner, fellesskap, forpliktelser og reflektere over disse. Vi velger oss ut og inn av for eksempel kjæresterelasjoner, ekteskap og familiære bånd, uten at vårt liv står i fare. Skjer det likevel at vi utsettes for vold, trer staten inn og beskytter.

Det forventes at jenta makter å bryte opp fra sin tradisjonelle rolle i familien og det større fellesskapet. Hun forventes å kunne bestemme utdanning, bo alene eller finne kjæreste og ikke la seg overvelde av savnet etter familien. Vi forventer at den unge skal ta inn over seg at det nå er staten som beskytter henne ved hjelp av sine lover og regler, ikke storfamilien.

Vi forventer også at hun skal makte å si nei til impulser som trekker henne i retning av sin opprinnelsesfamilie og at hun holder avstand til sine nære relasjoner. De er jo farlige for henne. Men vi vet at den unge opplever ensomhet og isolasjon i sin nye tilværelse.

De unge jentene vi har møtt har hatt storfamilien som grunnlag for sikkerhet og base for utforsking av sin framtid som kone, mor og eventuelt yrkeskvinne. Nå må de i langt større grad enn de kanskje er vant til stole på egne ønsker, vurderinger og valg. De trenger å bli oppmuntret til å handle ut fra egne behov.

Disse jentene har nå rettigheter og muligheter som forankringen i et mer «før-moderne» samfunn ikke har lagt til rette for. Deres trygghet og frihet er ikke lenger avhengig av at de tilhører en bestemt klasse eller klan. Sosial frihet og anerkjennelse tildeles ikke etter gruppetilhørighet, men på grunn av at jenta som individ faktisk bidrar til fellesskapet og den hun er i seg selv.

Men frihet uten stabile relasjoner blir i stor grad intetsigende - en «tomhetens frihet» (Honneth 2008/2005 og Bredal, Skjerven).

I første omgang består den unges nettverk av profesjonelle aktører som ikke kan bli en del av hennes varige nære relasjoner. Vi forsøker å holde fram for den unge at hun må velge mellom ulike handlingsalternativer. Vi samtaler om hvilken utdanning hun skal begynne på eller hvordan hun opplever å være under utdanning, hvilket arbeid hun kunne tenke seg, og hvilke forventninger hun har. På denne måten holder vi fokus på framtid og håp.

Flere av de unge er redde for å bli straffet for at de har brutt med de kollektive forventningene. Vi forbereder dem på at de må leve med ensomhet og depresjon, men at det finnes en vei videre. Vi reflekterer over de handlingsalternativene som ligger åpne for dem. Men det tar tid, blant annet fordi jenta samtidig lever under et betydelige emosjonelt press.

Traumestabilisering

Vi arbeider etter tre former for sosial tilhørighet og identitet som kan bidra til å reetablere den unge i hennes nye livssituasjon. For det første arbeider vi med å styrke hennes selvfølelse. For det andre hennes selvaktelse og for det tredje henne selvverdsettelse. Disse tre ser vi i sammenheng med hennes muligheter til å inngå i nære relasjoner, hennes opplevelse av å være trygg og beskyttet og med at hun kommer inn i en sammenheng der hun bidrar til fellesskapet gjennom for eksempel arbeid eller utdanning.

Ofte vil den unge fortelle alt så fort som mulig. Hun vil bli ferdig med det. Mange har en følelse av å være på siden av seg selv. Men jenta gjenopplever de samme episodene igjen og igjen. Hun kan bli svært redd, gråte og skrike. Mange har mye kroppslig uro.

Savnet etter familien kan virke uforståelig for den unge.

«Hvordan kan jeg savne dem som har gjort livet så smertefullt for meg?» er ett typisk spørsmål.

Da holder vi fast på at det endelig er skjedd en forandring som gir den unge håp om en trygg framtid. Samtidig tar vi på alvor at den unges identitet er under et sterkt press.

Vi setter søkelys på den unges sosiale tilhørighet og identitet, eller selvforhold. Vi arbeider med spørsmål som: «Hvem er jeg nå som jeg ikke er datter, søster, kusine eller svigerinne?»

Vi forsøker å ta tilbake noe av vi-følelsen ved å samtale om familiehistorien. Her bruker vi blant annet genogram. På den måten bringer vi den unges nære personer inn i rommet og kan arbeide med historien i et relasjonelt perspektiv. Vi ser på bruken av genogrammet som en eksternalisering av den unges emosjonelle trykk. (Withe 2009)

Jenta trenger tid til å finnet et språk som skaper nødvendig emosjonell avstand til de traumene hun bærer med seg. Hun trenger språk for den ensomheten hun opplever. Har du ikke har familie er du ingen. Setningen uttrykker en dyp sannhet i flere av de unges opprinnelseskultur.

Traumene fant sted i gammel tid i den forstand at hun ikke lenger utsettes for trusler og vold. Likevel følger traumene med inn i den nye tiden og forstyrrer henne. Selv om hun er brakt i sikkerhet, opplever hun seg utrygg og erfarer et økende emosjonelt trykk.

Den unge opplever både et kronologisk (historisk) sammenbrudd og et emosjonelt kaos. Hun blir stilt overfor grunnleggende spørsmål knyttet til sin selvfølelse, selvaktelse og selvverdsettelse. (Honneth 2005/2008.)

Hun trenger å styrke sin indre vegg (se Weele, Universitetsforlaget 2006) slik at hun emosjonelt og kronologisk kan skille mellom «gammel» og «ny» tid. Å arbeide fram et språk som åpner for et skille mellom gammel og ny tid vil kunne bidra til økt emosjonell stabilitet, som igjen bidrar til en bedre selvfølelse.

Dernest trenger hun hjelp til å erfare at hun er så verdifull at alle er innstilt på å beskytte henne mot nye overgrep og krenkelser, som et bidrag til å styrke hennes selvaktelse.

For det tredje trenger hun å oppleve at hennes bidrag til samfunnet i form av jobb eller utdanning både er nødvendig og ønskelig, noe som styrker hennes selvverdsettelse.

Etter noen uker på det nye stedet opplever langt de fleste at alle forandringene ikke stemmer med forventningene. Hun kan for eksempel si:

– Hvordan kan jeg ha det bra, når jeg har såret så mange?

– Jeg må ha det vondt, ellers er jeg et dårlig menneske.

– Dersom jeg dør, kommer det noen i begravelsen min da?

Til tross for det reelle behovet for beskyttelse, ser vi at den unge relativt raskt kan komme i en identitetskrise som kan sette hennes sikkerhet på spill.

Hun trenger at det er noen der som er interessert og hører på henne. Terapeuten har flere roller: en morsskikkelse, noen som holder fast over tid, et sted å gråte. Eller et sted å bearbeide frykten for å bli gjenfunnet.

Teknikker for å ta kontroll

Under samtalen kan den unge oppleve at hun ikke er i rommet lenger, hun ser seg selv utenfra. Hun kan miste kontroll på pusten og lignende. Da kan for eksempel terapeuten be den unge om å følge terapeutens pustefrekvens. Pusten kan stoppe.

I slike situasjoner kan terapeuten spørre:

– Hva skjedde?

Terapeuten kan begynne å puste rolig, uten å si noe. Deretter spørre:

– Opplever du at jeg sitter for langt vekk?

Om det er tilfelle, kan det være naturlig at terapeuten spør om hun kan sette seg nærmere. Dette er en mulig vei til at jenta kan bli mer oppmerksom på sine egne behov.

Samtidig bes jenta om å legge hånden sin der pusten stopper, og puste ned i den andre hånden. På denne måten blir den unge mer klar over hvor pusten stopper.

Terapeuten fortsetter å holde fast i øyeblikket. Det kan for eksempel skje ved at terapeuten bidrar til å tematisere hva som skjedde da jenta opplevde at hun var ute av rommet.

Ofte åpnes det for assosiasjoner til sentrale hendelser i den unge jentas nære eller noe mer fjerne fortid. Det kan være bilder preget av frykt og flukt. For eksempel en død mann. I en slik situasjon kan terapeuten spørre om jenta skal sette seg der mannen sitter. Den døde mannen kan da være ute av syne for en stund. Den unge erfarer at hun kan ta kontrollen. Dette åpner for å samtale om hvordan den unge kan gjøre det samme hjemme.

Hjemme kan det være andre situasjoner der kroppen overtar og lever sitt eget liv. Det kan være redsel for at noen ser gjennom vinduet. At noen er i rommet ved siden av. Plagsomme drømmer om å bli fanget eller drept. Noen kan høre stemmer. Andre kan kjenne en plagsom kulde fra noe eller noen i rommet. Vi forsøker å styrke «den indre veggen».

Videre legger vi vekt på rutiner som å stå opp til faste tider, spise regelmessig og god søvnhygiene. Vår holdning er at jenta ikke skal gjennom en kur, men føres til et trygt sted der hun kan finne rom for egne løsninger. Samtidig foretar vi kontinuerlige vurderinger av behovet fra medisinsk eller psykologisk ekspertise på traumer og traumebehandling. n

De er blitt sett og møtt med sin egen personlighet.

Hun er fysisk til stede i hjemmet, men emosjonelt blir hun derimot oversett.

Bare det at hun bor alene er et tegn på urenhet og kan ødelegge familiens rykte.

Nå må de i langt større grad enn de kanskje er vant til stole på egne ønsker, vurderinger og valg.

i forbereder dem på at de må leve med ensomhet og depresjon, men at det finnes en vei videre

Litteratur

Anstorp, Trine, Benum, Kirsten, Jakobsen, Marianne: Dissosiasjon og relasjonstraumer. Universitetsforlaget 2006.

Brenna, Loveleen Rihel: Min annerledeshet, min styrke. Cappelen Damm AS 2012

Hegel, G.W.F.: Åndsfilosofien. Vidarforlaget. 2013.

Hegel, G.W.F: Rettsfilosofien. Vidarforlaget. 2006.

Heidegger Martin: Væren og tid. Pax forlag. 2007.

Honneth Axel: Behovet for anerkjennelse. Hans Reitzels forlag. 2005

Honneth, Axel: Kampen om anerkjennelse. Pax forlag. 2008.

Skogøy, Elin: Arbeid med voldsutsatte kvinner med minoritetsbakgrunn. Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress 2008. En veileder.

Sokolowsky Robert: Introduction to Phenomenology. Cambridge University Press 2000.

Withe Michael: Kart over narrativ praksis. Pax forlag. 2009

Øvsti Anne K.S.: Parterapi. Universitetsforlaget. 2010.

29.01.2015
11:25
27.08.2015 20:01